Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

22/03/2009

Våpentrening? / Familie

Filed under: Etterpåklokskap, Mimring, Samtaler, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , , — Invi @ 20:29

«Du, veslepus…» Han ler. «Jeg tror ikke det der er helt normalt.»
Jeg stirrer stygt på ham, men må le jeg også. «Hva mener du?» sier jeg. «Jeg trodde ikke normalt var vårt ideale. Scratch that, vi har da vel ikke idealer?»
«Nei, selvfølgelig ikke, men altså…»

«Du har jo familie, hva sier moren din til det der?» Han slutter ikke å le, brystkassa hans hopper opp og ned når ham humrer.
«Kjøkkenknivene kan få lov til å være i hagen så lenge det ikke er de fancy kjøkkenknivene, og om de blir vasket etterpå.» Tonen i stemmen min er skikkelig bedrevitersk, men jeg lar den være det.


«Det var ikke DET jeg mente,» sier han. «Det er vel heller det at du kaster kniver på blink i hagen.»
«Er det ikke bedre enn at jeg kaster kniver på blink andre steder, eller bare kaster kniver på ting?» Egentlig burde jeg snu hodet oppover for å se ansiktet hans ordentlig, men jeg nøyer meg med å flytte øynene.
«Burde du i det hele tatt kaste kniver?»
Jeg ser dumt på ham. «Hvorfor skulle jeg ikke kaste kniver?»
«Du kunne jo komme til å treffe noen, tenk om du skader noen!» Tonen hans er tydelig defensiv, men han har ikke sluttet å le.
«Det er jo derfor jeg har en blink, for å ikke treffe noen andre.»
«Det kan hende du bommer.»
«Jeg er for god til å bomme med så mange meter, så hardt. Det var jo ingen andre i nærheten.»
Han sukker og slipper skuldrene ned. «Greit, greit, så er det ingen fare, men er virkelig knivkasting noe du vil kunne?»
«Alt jeg har sjansen til å lære vil jeg kunne, det vet du jo.»
«Du har vel ikke planer om å bruke den kunnskapen til noe spesielt, har du vel?» Hendene hans er på skuldrene mine nå, nærmere bestemt på kragebena. Et par bilder farer forbi i underbevisstheten min, og de sprer seg til øynene mine. Han ser dem.
«Ikke bekymre deg,» sier jeg, «du vet at jeg har utmerkede moralske antenner.»


«Dessuten gjør jeg det jo ikke for å lære meg å kaste kniver av en eller annen praktisk grunn; jeg gjør det fordi det er gøy.» Hendene hans er nesten skummelt varme.
«Du,» sier han, og trekker det ut. «Neste gang vil jeg være med.»

Reklamer

04/03/2009

Vi er ulykkelige.

Filed under: Se hva jeg fant! — Stikkord: — Invi @ 21:09

Her er en liste over alle landene i verden, rangert utifra hvor lykkelige innbyggerne er.

Trives du ikke? Flytt til Vanuatu!

26/02/2009

Bli kjent med bror!

Bror roter rundt i tingene mine. Jeg roter rundt i tingene til bror. Før var jamringen min om at han burde pelle seg ut av harddisken min litt mer seriøs, men med årene har det blitt mer og mer normalt at hele kontaktlista mi plutselig har migrert over dammen. Mye av det er at jeg ikke bare har lært meg å sette mer og mer pris på fordelene som mangel på privatliv ovenfor min private bodyguard og entertainer kommer med, men at det gir meg muligheten til å «ta hevn».

Kort sagt klarte jeg nettopp å sno meg inn i youtube-accounten til bror.

Jeg har en teori om at hva man legger til som favoritter her og der på sider som youtube og deviantart og blogger og alt det der er representativt for hvem man er som person. Dermed presenterer jeg herved ti tilfeldige videoer fra favorittene til bror, med kommentarer fra min side om hva jeg tror det betyr.


  1. Zeromancer. Vi liker Zeromancer. Makan til undervurderte nordmenn finner man ikke. Av en eller annen grunn er de aldri i norsk presse, men de er et av de norske bandene jeg hører mest om i utlandet. En annen undervurdert nordmann jeg hører lite om i norsk presse men en del om i utlandet er bror. 1-0 til min teori, altså.

  2. David Foster Wallace beviste ordtaket «Det er ikke morsomt med mindre det er litt sant, er det litt sant er det ofte morsomt.» Han døde i fjor høst, selvmord. Jeg anbefaler å lese alt han noen sinne har skrevet. Du kommer til å le, men du vet du ikke burde. Bror liker satire og mennesker som har god observasjonsevne, og det at sånne ofte dør før de burde. «There are NO fat baton twirlers.» Teori: 2-0.

  3. Bror er et ondt menneske. 3-0.

  4. Et universitets versjon av the Time Warp. Tja, bror er rocky-fan og synger like mye på time warp som meg, så jeg tror teorien min gjelder her. (Dessuten ser han skammelig bra ut i klærne til dr. Frank N. Furter. Noen som vil ha bilder?) Forresten, det var veldig lite pukkelrygg på den Riff Raff-en. Wow. 4-0.

  5. En fancy, bil-lignende greie som går med bein? Som en edderkopp? Eh, vel… Hva skal man lese ut av dette? Kan det være at den er helt usaklig? Nei, vent, det er en Burning Man-konstruksjon. Bror er en Burning Man-type, tror han har vært der hvert år siden han var 15. 5-0.

  6. Boy George, mystisk. Genocide Peroxide er en slags intern spøk i PACNHC.
    «Give me fat girls, give me rough boys
    Give me what I dream»
    Men, det gir ingen mening med mindre du er en ‘insider’. 5-1.

  7. Bright Eyes – No One Would Riot for Less. Vi er ikke store Conor Oberst fan, selv om vi var mer positive før. Greia her er at bror og jeg er enige om at tittelen er genial. Dessuten er den delen her fin:
    «From the madness of the governments
    To the vengeance of the sea
    Everything is eclipsed
    By the shape of destiny»
    Det krever litt research å finne ut hvorfor den er relevant, og det er misvisende å si at bror LIKER Bright Eyes, så hver side får et halvt poeng. Min teori – Dumme ting som snakker imot den, 5.5-1.5

  8. Neil O’Connor! 16 Down er en The Flys-sang. Fine bandet, fine sangen, fine mannen. Definitift minst ett poeng på min side, men beklagelig vis er det ikke mange som har hørt om bandet, så sånn sett blir det vanskelig å skjønne noe særlig. La oss kalle det 6.5-2. For de med en viss Flys-kunnskap: Bror sendte meg ‘love and a molotov cocktail’ en gang. I posten. Egentlig bare en anatomisk korrekt modell av et hjerte i plast og en liten flaske med ett eller annet i som jeg aldri har hatt mot eller vilje til å åpne.

  9. The Ark – It Takes a Fool to Remain Sane. Søte svenske ting og galskap, bror liker begge deler, og det gjør jeg også. 7-2.

  10. Bush-administrasjonen i form av franske dukker synger en lettere redigert versjon av ‘We Are the World’, nå kjent som ‘We Fuck The World’. 8-2.

Da håper jeg at de som har spurt hvem bror er har blitt litt klokere, det har ihvertfall jeg blitt (men grunnen til det står ikke her.)

19/12/2008

Oppdagelsesferd!

Filed under: Dagen i dag, Mimring, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , — Invi @ 21:47

Akkurat nå er jeg hjemme alene, og det varer minst frem til i morgen. For noen minutter siden bestemte jeg meg av ukjent grunn for at det var en god idé å gå på oppdagelsesferd i kjelleren, for å finne en gammel flosshatt av den typen man kan klappe sammen. (De koster minst tre hundre dollar for tiden…) Det skal finnes en sånn en fra førtitallet eller så her, kanskje tidligere, men jeg har ikke sett snurten av den – og akkurat nå virket som en god tid å lete på.

Det første jeg gjorde var å få tak i en skikkelig lykt. Armert med en sånn stor lyskaster som speiderne bruker snek jeg med ned trappa til kjelleren og forbi badet. Badet vårt er av en eller annen merkelig grunn i kjelleren, og har ingen vegger som grenser ut til friluft, ergo heller ingen vinduer. Den ene langveggen er den delen av grunnmuren som egentlig skal holde vannet unna kjelleren, men det klarer den ikke, for å si det sånn. Midtvinters blir det så kaldt der nede at det grenser til skøytebane. Uansett. Forbi døra inn til badet badet er vaskemaskina og en gammel steketakke som er igjen fra den tidligere eieren. Bortenfor det igjen går døra inn til resten av kjelleren, som da altså er delt i to.

Bortenfor den dørstokken begynner alle de rare tingene. Kjelleren vår er full av ting som har blitt flyttet med fra sted til sted, og ting andre har flyttet inn. Det første som møter en er et tårn av pappesker og en gammel kjøkkenbenk. Rett inn til venstre er selve rommet, og alt unntatt en smal gang langs hyllene på den borterste veggen er dekket av saker og ting. Søplesekker fulle av fuglene vet hva, møbler, hyller fulle av gamle filmer og snåle statuetter, gamle malerier overalt… Kassene er fulle av gamle leker, og dukkehoder stikker opp her og der, et har trengt seg igjennom siden på en svart sekk. Et tårn av garn har veltet utover og ligger spredd her og der. Diverse verktøy, blant annet et hundre år gammelt håndborr vi brukte til å sette opp parabolen, ligger spredd utover kjøkkenbenken på en morbid måte.

Jeg bestemte meg for å starte innerst, noe som betød at jeg ikke bare måtte snike meg innover langs hyllene, men ta en avstikker tilbake til en krok som er en 180 graders vending fra startpunktet ved døra. Mellom det innerste punktet og døra er det høye hyller og massevis av ting, man må ta samme vei ut igjen som man tok inn. Står det noen der har du problemer.

Helt, helt innerst i kjelleren, i et hjørne, står en gammel, grønn vinballong. De er koselige i seg selv, men ikke om man treffer dem med en enorm lyskjegle og ikke husker at de står der. Plutselig var hele rommet grønnspraglete og jeg visste ikke hvorfor.

Nei, jeg fant ikke flosshatten. Egentlig var det veldig lite jeg fikk sett igjennom, men jeg fant da sånne morsomme ting som et gammelt vepsebol, en død mus, masse gamle LP-plater, tidligere nevnte vinballong og en plastkrokodille. På turen tilbake fant jeg til og med den gamle yndlingsbamsen min. Han fikk lov til å bli med opp, siden han virker som et fascinerende studie i barnepsykologi.

Jeg tror han bodde i senga mi fra jeg var spedbarn til jeg gikk i fjerde klasse. Før jeg ble avhengig av å ikke være avhengig av noe, var jeg avhengig av det meste. Da jeg var yngre var jeg livredd for å miste ting, jeg knyttet sterke bånd til det meste og bekymret meg for hva som skulle skje med det. Min stakkars gamle bamse er derfor ikke bare en bamse, men en godt påkledd bamse med massevis av morsomme, helt tilfeldige ting. Her er en liste over det han har på seg:

  • Ett stykk gammel pelsvest. Stakkars kaninen, tenkte jeg, men du døde ikke forgjeves.
  • Et skjerf laget av en av mammas tilfeldige filler. Her i huset brukes det meste om igjen, jeg tror det egentloig er en bit av et sengetrekk som jeg var hellig overbevist om hadde en personlighet eller sjel.
  • En refleks av den typen man kan rette ut eller ha krøllet opp rundt armen, beinet eller hva som helst annet man kan feste den på. Den har en avisreklame på seg. I mangel på en knapp eller hekte har den blitt brukt som festeanordning.
    Knyttet fast i skjerfet hans er ganske mange tilsynelatende tilfeldige ting:
  • En liten ballerinafigur i plast,  uten ben, som jeg må innrømme at jeg ikke husker hvor hører hjemme
  • En lilla giraffigur jeg mener bestemt kom med en eske dyreformede kjeks mamma tvang meg til å spise mens jeg bar tømmerstokker i skogen.
  • To frosker i et frottélignende stoff, en ‘muppet’ og en frosk i en badering. Så vidt jeg husker fikk jeg de en sommer jeg besøkte bestemora mi, som hadde hytte hvor det var massevis av frosker. Jeg fanget en, og idet jeg skulle slippe den ut uansett ble jeg bestukket til å gjøre akkurat det.
  • En veldig polyesteraktig sommerfugl i grekke farger, med alt for feit kropp. Den kommer fra et marked, en sånn idiotisk fisk etter ender-greie.

(Til de som lurer: Takket være diverse mennesker som ville hjelpe meg da jeg var liten, gikk jeg aldri igjennom ‘childhood amnesia’-fasen som gjør at du glemmer alt som skjedde før en viss alder. Den dag i dag har jeg en sinnsyk hukommelse når det, gjelder detaljer om mennesker, og gjerne ting som skjer, om jeg er frisk nok akkurat da. (Eller syk nok, det kommer an på…))

I tillegg til alle disse tingene er bamsen en slitt fyr. Pelsen på magen er rufsete fordi han har blitt brukt som hodepute over mange år. Her og der går han opp i sømmene, og det er ikke første gangen. Stuffingen er hulter til bulter og ikke der den skal være. Nesa er av en eller annen merkelig grunn nedslitt, og den ene armen hans er mystisk tynn innerst. Akkurat sånn som gamle minner er generelt, egentlig.

    17/12/2008

    Våre venner i utlandet

    Filed under: politisk, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , — Invi @ 20:36

    YCLUSA har verdens søteste membership form.

    YCLUSA er da altså Young Communist League USA for de som ikke visste det. Man trenger ikke å se langt for å finne ut at de faktisk er en hyggelig og sympatisk gjeng, selv om de ikke på noen måte er perfekte. Bare se på innmeldingsblanketten! Jeg skulle ønske vi hadde en sånn en i Rød Ungdom.

    Nærmere bestemt er jeg litt misunnelig på delen kalt «You Are Special», i tillegg til at de spør om et Personal Statement’. De spør etter hyggelige ting som hvilke språk man snakker, talenter man har og andre ting man driver med på fritiden. Smart sett fra en organisasjonsmessig side, man får fort vite hva personen kan brukes til, i tillegg gjør det at det virker mye hyggeligere å bli med. Litt som å  bli tatt inn i varmen før man så mye som møter et medlem.

    06/12/2008

    Kor e alle helter hen?

    Noen ganger (Spesielt når jeg møter nye mennesker, eller når noen av de gamle ringer meg sent om kvelden og har kommet på en eller annen genial idé) ender vi opp med å snakke om hva Forever 27-club hadde drevet med om de aldri ble døde legender. Etter nok av diverse syke idéer som gjerne involverer Janis Joplin som nykristen og Hendrix i reklamer for annt hair loss-reklamer utvider vi gjerne spekteret til folk som døde mens de var unge, først og fremst de som aldri nådde 27, eller de som gikk bare et år over – Bradley Nowell (fra Sublime), Nick Drake (Bror er flink til å begynne å snakke om ham) og selvfølgelig Sid Vicious. Etter å ha snakket om Nowell som mulig forkjemper for dyrenes rettigheter og Sid Vicious i tannkremreklamer, ender vi alltid  med å snakke om hva som skjedde med de som aldri døde.

    Vanligvis blir vi i dette stadiet av samtalen først enige om en ting: Mange av de som overlevde hadde vært mye større om de døde den gang da, og ikke hadde klamret seg fast. Såklart er det noen som har vokst også, med årene (Robert Smith, vi ser deg!).  Hva hadde skjedd om Joe Strummer tok kvelden back then, i stedet for Sid? Hadde Sex Pistols vs. The Clash-debatten vært annerledes da? Hadde de søte menneskene med Buzzcocks-pins fått lov til å si noe, og hadde å-herregud-glem-nå-de-da-de-har-ingenting-med-saken-å-gjøre-menneskene ikke vært like sta? En ting er sikkert, jeg kommer neppe til å prøve å blogge den diskusjonen, siden den vanligvis tar rundt fem timer, med et gjennomsnitt på fem deltagere med forskjellige meninger og en mengde andre mennesker som må blande seg. (Nei, jeg har ikke planer om å prøve å klassifisere meg selv engang.)

    Blant de vi ofte nevner i kategorien «Tenk om en av dem hadde dødd, da, dere, da hadde vi hatt nye trykk av de gamle skivene nå…» er The Flys.  Nei, ikke nittitallsbandet som hadde én hit som var med i en eller annen film. Vi snakker om gutta som på 70-tallet gjenoppsto i nytt navn, etter å tidligere ha hett «Midnight Circus» (Som pleier å være lettere gjenkjennelig for mange, fordi et av medlemmene døde av en overdose.). I 1977 ble de tatt inn av EMI og dro rundt som opening act for Buzzcocks, og etterhvert flere andre store band. I løpet av tre år ga de vel ut et utall singler, EPer og album og hadde faktisk ganske mye å si innen miljøet. Det eneste problemet, popularitetsmessig sett, var at ingen døde i ’80, da bandet ble oppløst.

    I stedet spredde medlemmene seg, fra Storbritannia og utover, og lot de neste generasjonene sitte igjen irritert over en mangel på CDer. Men – Her for en stund siden ringte bror meg. Han lo, og han lo hysterisk. (Dagen før hadde vi hatt en lengre diskusjon om gamle sanger som burde bli tatt opp igjen, og ergo startet om igjen, for ørtende gang, hele diskusjonen jeg har snakka om her.

    «Invi,» sa han. «Jeg hvor alle de gamle heltene er hen!» (Norskamerikaner som han er vet han nesten mer om Jan Eggum enn det jeg gjør, noe som egentlig ikke skal så mye til – men allikevel.)
    «Hvor da?» spurte jeg, i en ‘Hva er det NÅ da’-mine.
    «De er på internett, hvor de prøver å finne seg selv!»

    Litt senere hadde han forklart hva han mente. Her er MySpace-sida til The Flys og til Neil O’Connor,  pluss mannens YouTube-profil. Bror er viden kjent for å finne snåle ting på internett, men dette hadde ingen av oss tenkt på, av en eller merkelig grunn. Bror fant ikke mannen før han veldig vennlig og pent rettet på bror, da han kom i fare for å legge ut feil tekst til Love and a Molotov Cocktail et sted. Derfor kan man dra følgende konklusjon: Om alle de andre gamle legendene hadde overlevd, hadde nok de også endt opp i Canada, travelt opptatt med å google seg selv. Hjelp en levende død legende, legg ut all den gamle musikken du har her og der sånn at de sniker seg frem i lyset igjen!

    01/12/2008

    Motivasjon

    Filed under: Dagen i dag, Rable og bable, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , — Invi @ 17:36

    Motivasjon er noe jeg har mest av når det er ett eller annet stort jeg må gjennomføre, som å skrive en bok eller lese til de hersens prøvene. Beklageligvis blir jeg alltid motivert til å gjøre helt feil ting.

    Jeg må lese naturfag. Jo da, jeg vil lese, men ikke naturfag. I tillegg vil jeg gjøre alt mulig annet rart, og skrive om alle tingene jeg vil.

    I stedet skal jeg la være, og lese naturfag. For jeg er flink, nemlig. (Flink – og veldig, veldig kald. Måtte bare nevne det for å klage.)

    Ha en fin advent, da, menneskene – Her er årets julekalender!

    30/11/2008

    Fight Club, innvoller, Chuck Palahniuk og modernisme

    Filed under: Anbefales, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , — Invi @ 18:39

    1st RULE: You do not talk about FIGHT CLUB.

    2nd RULE: You DO NOT talk about FIGHT CLUB.

    3rd RULE: If someone says «stop» or goes limp, taps out the fight is over.

    4th RULE: Only two guys to a fight.

    5th RULE: One fight at a time.

    6th RULE: No shirts, no shoes.

    7th RULE: Fights will go on as long as they have to.

    8th RULE: If this is your first night at FIGHT CLUB, you HAVE to fight.

    De fleste har vel egentlig sett, lest eller hørt om Fight Club. Ikke alle vet at filmen er basert på en bok, eller at det er der fenomenet kommer fra, men boka er altså skrevet av Chuck Palahniuk. I den typiske ‘boka versus filmen – hvor ligger forskjellene?’ vil jeg si at ingen film kan noensinne bli like grafisk voldelig som en av Palahniuks bøker. Mannen er kjent for å få ‘stereotypiske’ machomenn menn til å lese, og det sier egentlig sitt. (Ekstra morsomt blir det når man vet at Chuck Palahniuk er homofil.)

    I september i år kom en annen film basert på en av bøkene hans ut, nemlig «Choke«. Boka handler om en mann som betaler for at moren skal få bo på gamlehjem ved å late som om han kveles på diverse resturanter, og så prøve å få så mye som mulig penger ut av de som hjelper ham. Han er ute av stand til å ha et normalt forhold av diverse grunner, og besøker foreninger og gruppemøter for sexavhengige regelmessig fordi det er det letteste stedet å skaffe en one-night stand.

    Fight Club og Choke kan høres ut som kontroversielle filmer i seg selv, men det er bare frem til man blir klar over hvilke av Palahniuks bøker som er de neste til å bli filmatisert. To av dem er faktisk i produksjon som filmer i skrivende stund. Først et undergrunnsystem av mennesker som samles for å slåss, så en mann som utnytter alt han kommer over. Hva er vel da historien i de to neste bøkene som snart er å se på kino?

    Innvoller, halve ansikter, kokte mennesker og menneskenes natur.

    Invisible Monsters har sin egen IMDB-side allerede.  Haunted har blitt tatt opp av en belgisk regissør. Begge filmene satser på å bli den neste som kommer ut, altså får vi kanskje se begge i 2010.

    Haunted handler om en gruppe mennesker som skriver seg på en slags koloni for skribenter. I løpet av tre måneder skal de skrive sitt mesterverk. Boka er bygd opp av tre elementer: Hva som skjer med menneskene som er låst inne i gamle teaterlokaler og egentlig skal skrive, en eller flere historier om/av hver enkelt av personene og et dikt som handler om de enkelte, som kommer like før novellene. En av de mest berømte historiene er Guts, som jeg har linket til før. Flere, om ikke alle, av de mindre historiene er på en eller annen måte dypt bevegende, gjerne i samme retning som Guts – altså noe i retning av ‘Oh my goodness, jeg tror magen min kommer til å hoppe ut igjennom ørene’.De andre historiene handler om flere mord, en kokk som blir kokt i en varm kilde, rike mennesker som later som om de er uteliggere, en tolvåring som later som om han er åtti og en trygnesnylter. I tillegg kapper deltagerne av seg diverse lemmer etterhvert som tida går, for å være det mest tragiske offeret. Alt sammen er beskrevet ned til siste, lille, gyselige detalj. og nå skal det bli film.

    Invisible Monsters har jeg faktisk ikke lest ferdig ennå, men hovedpersonen er en modell som får skutt av hele underkjeven. Boka hopper hit og dit – som et moteblad, i følge boka selv. Hovedpersonen ender opp med å forlate det gamle livet sitt for å finne et nytt, sammen med diverse andre mennesker, ledet an av en pre-operativ transvestitt. Også her er alt fra branner til mangel på ansikt fantastisk beskrevet. Som hovedpersonen sier: «Birds ate my face.»

    Da er det bare å sette i gang å lese, altså. (Om noen trenger bøkene, er det bare å spørre meg eller bror.)

    23/11/2008

    Basket case’s prayer, part one

    Filed under: Bror, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , — Invi @ 21:22

    Invi skulle være flink og gjøre skoleting. Invi skulle bare lete etter en gammel flashdrive fordi den kanskje, muligens, inneholdt noe relevant. Invi endte selvfølgelig opp med å lese igjennom alle de gamle filene. Tre til fire år gamle, faktisk. Se hva Invi fant:

    Basket case’s prayer, part one (Minst tre år gammel, tror jeg. Sikkert litt mer.)

    If I stumble, if I fall
    Will you catch me?
    No direction, no «destiny call»
    Will you waste your night to calm me?
    Never live and always die
    Will you soothe my nerves tonight?
    Fucked-up memories based on a lie
    Will you forget what I said in delirium?
    Heading for my final border
    Will you join in on my ride?
    Childhood memories and screeching guilt
    Will forever in me hide
    Long nights spent and short days wasted
    Will you listen to what I say?
    Upside down and backward thinking
    Will you make it go away?
    Never found the hidden meaning
    Will you tell me the bottom line?
    Chronicles of independence came crashing down with you
    Will you take it’s place?
    Dancing to my own rhythm, walking to the beat of your heart
    Will you go with us, beneath the stars?
    We’re not lost souls, we’re just the sidekicks
    Will you help us fight the wars?
    I’m not lost, I’m not hiding

    I just can’t figure

    Please explain

    There’s an ocean between us

    I’m not the one with a boat

    Ikke skrevet av meg, nei, langt ifra. Det er lov å spørre hvem det var, for de nysgjerrige.

    Hvor lenge har du lett etter denne, bror? Men hvor er de andre delene?

    22/11/2008

    Se hva jeg fant!

    Filed under: Anbefales, Rabling og babling, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , , , — Invi @ 16:25

    Tegnefilmversjonen av Oscar Wildes klassiker ‘The Happy Prince’! (Den originale novellen finnes for eksempel her, for sammenligning.) Samlingen av fortellinger ‘A House of Pomegranates’ må ta mye av skylda for at jeg alltid har likt Oscar Wilde, engelsk og granatepler helt siden jeg var liten. Alle bør vokse opp med ‘The Complete Stories, Plays and Poems of Oscar Wilde’ i huset. (De som ikke har det, kan ta seg en tur hit og finne alle tekstene hans gratis.)

    The Happy Prince er en rettmessig klassiker som alle bør ha lest en eller annen gang, helst i så ung alder som mulig. Kanskje kunne slike ting ha hjulpet til med å ta knekken på fordommer så tidlig som mulig. Dessuten er det rett og slett en fantastisk historie.

    Oscar Wilde døde kanskje for over 100 år siden (108, for å være veldig geeky og nøyaktig), men det er lett å bevise at han er evig aktuell. For eksempel kommer et av stykkene hans ut på film til neste år. A Woman of No Importance har blitt kritisert for å være et av hans svakeste stykker, men historien slår en hvilkensomhelst Hollywood-historie uten å blunke. The Picture of Dorian Gray har blitt til 19 (Ja, NITTEN) forskjellige filmer fra forskjellige steder og årtier, sju av dem produsert etter årtusenskiftet. An Ideal Husband har «bare» blitt fimatisert tre ganger, samme som The Importance of Being Ernest.

    I tillegg til bøkene, historiene og manuskriptene kommer selvfølgelig diverse tekster og essays, blant annet ‘The Soul of Man Under Socialism‘, som er absolutt fantastisk skrevet og et kjærkomment avbrekk fra alle de praktiske tekstene som omhandler en annen verden (Som forøvrig er mulig, må bare nevne det.).

    Fine, snåle, homofile, eksentriske mannen.

    Blogg på WordPress.com.