Akkurat nå er jeg hjemme alene, og det varer minst frem til i morgen. For noen minutter siden bestemte jeg meg av ukjent grunn for at det var en god idé å gå på oppdagelsesferd i kjelleren, for å finne en gammel flosshatt av den typen man kan klappe sammen. (De koster minst tre hundre dollar for tiden…) Det skal finnes en sånn en fra førtitallet eller så her, kanskje tidligere, men jeg har ikke sett snurten av den – og akkurat nå virket som en god tid å lete på.
Det første jeg gjorde var å få tak i en skikkelig lykt. Armert med en sånn stor lyskaster som speiderne bruker snek jeg med ned trappa til kjelleren og forbi badet. Badet vårt er av en eller annen merkelig grunn i kjelleren, og har ingen vegger som grenser ut til friluft, ergo heller ingen vinduer. Den ene langveggen er den delen av grunnmuren som egentlig skal holde vannet unna kjelleren, men det klarer den ikke, for å si det sånn. Midtvinters blir det så kaldt der nede at det grenser til skøytebane. Uansett. Forbi døra inn til badet badet er vaskemaskina og en gammel steketakke som er igjen fra den tidligere eieren. Bortenfor det igjen går døra inn til resten av kjelleren, som da altså er delt i to.
Bortenfor den dørstokken begynner alle de rare tingene. Kjelleren vår er full av ting som har blitt flyttet med fra sted til sted, og ting andre har flyttet inn. Det første som møter en er et tårn av pappesker og en gammel kjøkkenbenk. Rett inn til venstre er selve rommet, og alt unntatt en smal gang langs hyllene på den borterste veggen er dekket av saker og ting. Søplesekker fulle av fuglene vet hva, møbler, hyller fulle av gamle filmer og snåle statuetter, gamle malerier overalt… Kassene er fulle av gamle leker, og dukkehoder stikker opp her og der, et har trengt seg igjennom siden på en svart sekk. Et tårn av garn har veltet utover og ligger spredd her og der. Diverse verktøy, blant annet et hundre år gammelt håndborr vi brukte til å sette opp parabolen, ligger spredd utover kjøkkenbenken på en morbid måte.
Jeg bestemte meg for å starte innerst, noe som betød at jeg ikke bare måtte snike meg innover langs hyllene, men ta en avstikker tilbake til en krok som er en 180 graders vending fra startpunktet ved døra. Mellom det innerste punktet og døra er det høye hyller og massevis av ting, man må ta samme vei ut igjen som man tok inn. Står det noen der har du problemer.
Helt, helt innerst i kjelleren, i et hjørne, står en gammel, grønn vinballong. De er koselige i seg selv, men ikke om man treffer dem med en enorm lyskjegle og ikke husker at de står der. Plutselig var hele rommet grønnspraglete og jeg visste ikke hvorfor.
Nei, jeg fant ikke flosshatten. Egentlig var det veldig lite jeg fikk sett igjennom, men jeg fant da sånne morsomme ting som et gammelt vepsebol, en død mus, masse gamle LP-plater, tidligere nevnte vinballong og en plastkrokodille. På turen tilbake fant jeg til og med den gamle yndlingsbamsen min. Han fikk lov til å bli med opp, siden han virker som et fascinerende studie i barnepsykologi.
Jeg tror han bodde i senga mi fra jeg var spedbarn til jeg gikk i fjerde klasse. Før jeg ble avhengig av å ikke være avhengig av noe, var jeg avhengig av det meste. Da jeg var yngre var jeg livredd for å miste ting, jeg knyttet sterke bånd til det meste og bekymret meg for hva som skulle skje med det. Min stakkars gamle bamse er derfor ikke bare en bamse, men en godt påkledd bamse med massevis av morsomme, helt tilfeldige ting. Her er en liste over det han har på seg:
- Ett stykk gammel pelsvest. Stakkars kaninen, tenkte jeg, men du døde ikke forgjeves.
- Et skjerf laget av en av mammas tilfeldige filler. Her i huset brukes det meste om igjen, jeg tror det egentloig er en bit av et sengetrekk som jeg var hellig overbevist om hadde en personlighet eller sjel.
- En refleks av den typen man kan rette ut eller ha krøllet opp rundt armen, beinet eller hva som helst annet man kan feste den på. Den har en avisreklame på seg. I mangel på en knapp eller hekte har den blitt brukt som festeanordning.
Knyttet fast i skjerfet hans er ganske mange tilsynelatende tilfeldige ting:
- En liten ballerinafigur i plast, uten ben, som jeg må innrømme at jeg ikke husker hvor hører hjemme
- En lilla giraffigur jeg mener bestemt kom med en eske dyreformede kjeks mamma tvang meg til å spise mens jeg bar tømmerstokker i skogen.
- To frosker i et frottélignende stoff, en ‘muppet’ og en frosk i en badering. Så vidt jeg husker fikk jeg de en sommer jeg besøkte bestemora mi, som hadde hytte hvor det var massevis av frosker. Jeg fanget en, og idet jeg skulle slippe den ut uansett ble jeg bestukket til å gjøre akkurat det.
- En veldig polyesteraktig sommerfugl i grekke farger, med alt for feit kropp. Den kommer fra et marked, en sånn idiotisk fisk etter ender-greie.
(Til de som lurer: Takket være diverse mennesker som ville hjelpe meg da jeg var liten, gikk jeg aldri igjennom ‘childhood amnesia’-fasen som gjør at du glemmer alt som skjedde før en viss alder. Den dag i dag har jeg en sinnsyk hukommelse når det, gjelder detaljer om mennesker, og gjerne ting som skjer, om jeg er frisk nok akkurat da. (Eller syk nok, det kommer an på…))
I tillegg til alle disse tingene er bamsen en slitt fyr. Pelsen på magen er rufsete fordi han har blitt brukt som hodepute over mange år. Her og der går han opp i sømmene, og det er ikke første gangen. Stuffingen er hulter til bulter og ikke der den skal være. Nesa er av en eller annen merkelig grunn nedslitt, og den ene armen hans er mystisk tynn innerst. Akkurat sånn som gamle minner er generelt, egentlig.
Mindfuck Tempestarii slår til igjen. 