Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

21/03/2009

Hva gjør man for å glemme en svenske?

Filed under: Anbefales, Hjernen er alene, Mimring — Invi @ 23:31

Man tyr til danskene.

Reklamer

07/01/2009

Dagen i dag slik den skulle ha vært

Filed under: Det filosofiske hjørnet av sirkelen, Hjernen er alene — Stikkord: — Invi @ 18:29

Da den startet, skulle jeg ikke ha vært langt inne i søvnens grep. Egentlig skulle jeg ha sittet på et tak og telt stjerner og skyer og guder og katter i hagen. Nærmere halv to skulle jeg ha tatt med meg pledd og dyne inn og krøllet meg opp i en bred vinduskarm. I søvne skulle jeg egentlig ha drømt at jeg var under vann, ikke at store, gule, lodne baller begynte å vokse over alt og tok over hele jordoverflata.

Vekkerklokka skulle ikke ha ringt ti over fem, den skulle ikke ha ringt i det hele tatt. I ellevetida skulle jeg ha våknet av varmen og lyset fra sola, og brukt den neste halvtimen på å glippe med øynene ut mot verden og nynne med på High Hopes. Ikke før jeg var våken og uthvilt skulle jeg ha svingt bena ut på gulvet, strukket meg grundig som en katt og satt meg på kjøkkenbenken for å se på tevannet koke. Jeg skulle hatt tid til å lage agurksalat til frokost og bygge opp litt matlyst, i stedet for å ta med meg det første jeg fikk tak i og hoppet over alt som kunne kalles mat. En stor kopp hasselnøttkaffe med vaniljesoyamelk skulle ha vært med meg videre idet jeg leste igjennom et par av dagens aviser, et par kapitler av en god bok og noen tegneserier.

I to, halv tre-tida skulle jeg ha tatt på meg ytterklærne og spasert mot nærmeste butikk. Med god tid skulle jeg ha plukket ut den beste grapefrukten, de største potetene og lest innholdsfortegnelsen på absolutt alt. Jeg skulle ihvertfall ikke ha valget mellom å komme enda senere hjem og ikke ha noe annet å spise enn pommes frites og brød den dagen. På veien hjem skulle jeg ha plukket med meg et par pene blomster under påskuddet at den som ikke bruker mye penger på mat og andre ting har råd til sånt.

Vel tilbake skulle jeg ha satt meg ned med blekk, papir og PC og skrevet. Jeg skulle ha startet med å lese igjennom saker og ting, så skrevet ned idéer. Deretter skulle jeg vel ha fått plass til å skrive ganske mange gjennomtenkte ord, i stedet for å sitte på en buss og grue meg til å måtte gå ut i kulda.

I femtida skulle jeg ha laget mat mens jeg halvveis fulgte med på en serie og halvveis leste en serie. I bakgrunnen skulle David Gilmour, James Dean og Brian Molko sunget om ting som er og ting som skal være, og kanskje ting som har vært. Det gjorde de vel uansett, alt skal jo ikke forandres.

Noen skulle ha vært glade for at jeg lagde mat og malte den ene veggen i et snålt fraktalmønster. Rundt klokka seks skulle jeg ha satt meg ned for å virkelig skrive, og fått ned idéene jeg fikk før på dagen. Jeg skulle ikke ha vært for sliten til å ha hverken idéer eller overskudd. I halv ni-tida skulle vi ha satt oss ned for å se på en film eller to. Jeg skulle ikke ha måttet sjokkarbeide med ett eller annet, for deretter stupe inn i dusjen og deretter kollapse oppå sengeklærne.

Etter et par runder med tilfeldige snåle spill,rundt klokka elleve, skulle vi ha satt oss ned og snakket om verden, livet, døden, universet og alt som er i disse tingene. Jeg skulle ikke hatt noe som helst annet som ba om oppmerksomheten min akkurat da. Flere skulle ha stukket innom en tur, blitt med og kanskje gått videre.

Sakte men sikkert skulle jeg hatt tid til å slappe mer og mer av og roe meg ned. Akkurat i det rette øyeblikket skulle jeg ha krøllet meg sammen og sovnet, i påvente av at varmen nok en gang skulle vekke meg fra noe.

Bare vent. Det er det jeg gjør.

28/11/2008

Hjernen oppdaterer

Filed under: Hjernen er alene — Stikkord: , , — Invi @ 16:21

Invi vil ikke snakke med meg akkurat nå. Egentlig hadde vel neket planer om å poste mer tifeldige ting hvor jeg får lov til å gi et innspill, men nå nekter da altså min kjære eier (ha ha, hvem eier hvem, sier nå jeg…) å snakke med meg, så jeg bestemte meg for å oppdatere her helt alene.

Til dere som lurer på hvorfor Invi ikke er så veldig glad i meg akkurat nå: Det kan vel hende at jeg kom i skade for å skru av helt og feiltolke diverse signaler. Det gjør jeg vel egentlig ganske ofte, men så langt har jeg da vært såpass snill at det ikke har vært noe problem å klarte seg helt fint uansett. (Mer eller mindre, ihvertfall. Jeg vil helst ikke kommentere på akkurat det der.) Nå skylder hun på meg fordi to uker fulle av prøver er litt mer stress enn syke mennesker kan takle uten konsekvenser. Personlig mener jeg at kreket TRENGTE en dag uten evnen til å tenke særlig langt (Tre sekunder er ikke gullfiskhukommelse, det er syk Invi-hukommelse), det er en effektiv måte å slappe litt av på. At det ikke er mulig å slappe av når selv ikke tre paralgin forte tar vekk smertene, vil jeg heller ikke kommentere.

Her skulle Invi sagt sin mening, men ‘GÅ VEKK, HJERNEN!»-skiltet henger fortsatt oppe.

Blogg på WordPress.com.