Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

22/03/2009

Våpentrening? / Familie

Filed under: Etterpåklokskap, Mimring, Samtaler, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , , , — Invi @ 20:29

«Du, veslepus…» Han ler. «Jeg tror ikke det der er helt normalt.»
Jeg stirrer stygt på ham, men må le jeg også. «Hva mener du?» sier jeg. «Jeg trodde ikke normalt var vårt ideale. Scratch that, vi har da vel ikke idealer?»
«Nei, selvfølgelig ikke, men altså…»

«Du har jo familie, hva sier moren din til det der?» Han slutter ikke å le, brystkassa hans hopper opp og ned når ham humrer.
«Kjøkkenknivene kan få lov til å være i hagen så lenge det ikke er de fancy kjøkkenknivene, og om de blir vasket etterpå.» Tonen i stemmen min er skikkelig bedrevitersk, men jeg lar den være det.


«Det var ikke DET jeg mente,» sier han. «Det er vel heller det at du kaster kniver på blink i hagen.»
«Er det ikke bedre enn at jeg kaster kniver på blink andre steder, eller bare kaster kniver på ting?» Egentlig burde jeg snu hodet oppover for å se ansiktet hans ordentlig, men jeg nøyer meg med å flytte øynene.
«Burde du i det hele tatt kaste kniver?»
Jeg ser dumt på ham. «Hvorfor skulle jeg ikke kaste kniver?»
«Du kunne jo komme til å treffe noen, tenk om du skader noen!» Tonen hans er tydelig defensiv, men han har ikke sluttet å le.
«Det er jo derfor jeg har en blink, for å ikke treffe noen andre.»
«Det kan hende du bommer.»
«Jeg er for god til å bomme med så mange meter, så hardt. Det var jo ingen andre i nærheten.»
Han sukker og slipper skuldrene ned. «Greit, greit, så er det ingen fare, men er virkelig knivkasting noe du vil kunne?»
«Alt jeg har sjansen til å lære vil jeg kunne, det vet du jo.»
«Du har vel ikke planer om å bruke den kunnskapen til noe spesielt, har du vel?» Hendene hans er på skuldrene mine nå, nærmere bestemt på kragebena. Et par bilder farer forbi i underbevisstheten min, og de sprer seg til øynene mine. Han ser dem.
«Ikke bekymre deg,» sier jeg, «du vet at jeg har utmerkede moralske antenner.»


«Dessuten gjør jeg det jo ikke for å lære meg å kaste kniver av en eller annen praktisk grunn; jeg gjør det fordi det er gøy.» Hendene hans er nesten skummelt varme.
«Du,» sier han, og trekker det ut. «Neste gang vil jeg være med.»

Reklamer

05/03/2009

Den beste grunnen til å velge IB

Filed under: Samtaler, skole — Stikkord: , , , , , — Invi @ 22:58

Invi  ||| http://filesharer.org ||| «The only people with attitude problems are those who lack it.» – Billie (VERY busy.) sier:
What were your math studies problems like?
(#) O-nee-san (S) sier:
uhhh
sex

Freudian slip eller bare en trykkleif?

08/01/2009

Fristelsen, og mennesker som sier «Jeg hadde aldri klart å være veganer!»

Filed under: (Mini)essays, Rable og bable, Samtaler — Invi @ 17:34

Det er fire typer mennesker jeg ikke kjenner som leser det jeg skriver. Det er de som klikker på navnet mitt i kommentarer på wordpressblogger, de som følger en av linkene bror legger ut, de som søker på noe som har med veganere å gjøre og de som søker etter noe spillrelatert. Til min store overraskelse er det flere som er på jakt etter veganere enn jeg trodde, og jeg vet godt selv hvor vanskelig det er å finne en – derfor skal jeg prøve å snakke litt mer om det temaet fra nå av.

Agående tittelen: Nei,  jeg har faktisk ikke planer om å snakke om ignorante mennesker, eller mangel om kunnskap om alternative kosthold, eller kjøttindustriens propaganda, eller helse. Jeg skal snakke om det ingen av oss tør innrømme: Selvfølgelig har ikke-veggisene et poeng.

Ikke når det gjelder helse, eller at dyrene ikke bryr seg, eller at det er naturlig å spise ting med nervesystem, men at det ikke er lett å være veganer. Like etter spørsmålene «Veganer? Vegetarianer, eller?» og «Men hva SPISER du, da?» kommer vanligvis noe i retning av «Det hadde jeg aldri klart.»

Her er en innrømmelse: Det trodde ikke jeg eller. Selv da jeg var ganske strikt vegetarianer tenkte jeg at veganer, det var noe jeg skulle kaste meg ut i når jeg bodde et sted som hadde spesiallaget mat i nærheten,  jeg hadde råd ti å kjøpe den og jeg hadde massevis av tid til å gjøre ting skikkelig. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare meg helt uten ting som hadde små mengder av skumle saker i seg, eller hvordan jeg skulle klare å holde meg unna ting som det nå er helt utenkelig for meg å spise.

Da jeg var yngre pleide jeg å spise min egen vekt i ost i året. Lenge kunne jeg uten problemer få i meg minst en halvkilo melkesjokolade i uka. Jeg kunne spise egg hver dag. All teen min inneholdt honning. Og jeg var syk, syk, syk. Alle disse tingene er vegetarianer-vennlige. Til dere som tenker at vegetarianer er en fin mellomting på veien mot å bli veganer: Tja, ikke nødvendigvis. Overgangen til å bli vegetarianer er ikke nødvendigvis så veldig stor i det hele tatt, noe man fort finner ut om man prøver. Om du deretter skal bli veganer virker det som en mye større greie, selv om det ikke er hardere enn det du egentlig var forberedt på å gå igjennom for å bli vegetarianer.

Min vanlige måte å takle problemer på er å snakke med dem. Ikke om dem, med dem.

«Du, Invi,» sier fristelsen i det helt riktige øyeblikket. «De som kastet seg over deg før i dag på grunn av t-skjorta di, de som stilte spørsmål i en time, har de ikke litt rett?»
«Hva mener du?» spør jeg.
«Jo, altså, at du går glipp av noe…» Eimen av ett eller annet fristelsen mener at jeg går glipp av henger i lufta.
«Jeg går ikke glipp av noe som helst, det er DE som har et kosthold som bare består av kjøttkaker og kebab!»
«Men lukter det ikke godt, da?» Fristelsen nikker med hodet mot den åpne døra.
«Det lukter… Pepper og persille og hvitløk og paprika og… Jo, helt klart, vi må lage indisk gryte til middag!»
«Men er det ikke noe annet der, da? Noe som ikke er like vegant…» Fristelsen prøver å la være å himle med øynene.
«Hva mener du?»
«At døde dyr kanskje smaker noe i seg selv. Buljong og sånt, vet du. Japanerne oppdaget jo smaken umami, saftighet og kraft…» Fristelsen lar ordene henge i lufta, akkurat som stekedampen.
«Du, fristelsen,» sier jeg og himer med øynene tilbake. «Det finnes få som smaker forskjell på grønnsaksbuljong og alle de andre typene. Ingen av de som kan det stiller snåle spørsmål til veganere, ihvertfall.»
«Hm.» Fristelsen tenker. «Men… Det kan jo ikke skade å prøve?»
«Eh, jo, faktisk så kan det jo det. Jeg er allergisk, har ikke spist noe sånt på lenge og det skader hvem det nå enn er som dør så jeg kan ta en bit av låret deres.»
«Kan du ikke bare innrømme at du er nysgjerrig, og at kanskje, bare kanskje, kunne det ha vært interessant å prøve? Du innrømte jo at det luktet godt.» Fristelsen veiver med armene i løse luften, i min retning.
«Krydderet, ihvertfall. En av veganervenninnene mine sier at for henne lukter stekende kjøtt som noe som kommer ut av en hund.»
«Invi, ÆSJ!»
Jeg ler. «Men jo da, selvfølgelig har jeg jo tenkt på det… Men så slår det meg at goodness, vi SPISER da ikke NOEN! Logikken, samvittigheten og kroppen skriker høyt nei. Selv kreativiteten setter foten ned. Du er den eneste som sier ja.»
«Jeg er en viktig del av livet ditt,» sier fristelsen. «En kjempeviktig en. Det kan du ikke nekte for.»
«Nei…» Jeg nikker. «Jeg kan ikke nekte for det, nei. Selvkontrollen min er fantastisk, men impulskontrollen min har jeg vel aldri hatt. Det er sikkert din skyld.»
«Eller oppdragelsen,» nikker fristelsen. «Men jeg tar gjerne æren.»
Fristelsen gliser, og jeg ler.
«Hva med melk og sånt, da?» spør den. «Greit, du har kanskje aldri vært glad i å spise dyr, men hva med det som kommer ut av dem? Ostesmørbrød, melkesjokolade, pastasaus med rømme, iskrem, ostekake, stekte egg…»
«Tja…» Jeg nøler.
«Hah!»
«Noen ting har vært hardere enn andre, men jeg har alternativer. Hvitløkstoast, mørk sjokolade og kakao, annen pastasaus eller en med substituttprodukter, tofu- og risiskrem, digestivekjeks, tomatbønner…»
«Hvorfor spise dårlige etterligninger når du kan ha originalen?» Fristelsen tygger på en munnfull Snickers.
«Jeg har ikke byttet ut noe som helst med noe som ikke er like bra. Kikertlapskausen min er bedre enn vanlig lys lapskaus, hvitløksbrød er bedre enn ostesmørbrød, tofuis er bedre enn…»
«Ben & Jerry’s?» Fristelsen stirrer vagt ut på nærmeste 7-eleven.
«Ben & Jerry’s har livsfarlige tilsetningsstoffer… Bokstavelig talt.»
«Invi, da, jeg er fristelsen! Jeg VET at livsfarlig aldri har stoppet deg før, snarere det mots-»
«HYSJ! Det er… eh. Usaklig. Men nei, det har ikke vært lett… Mest fordi jeg er nysgjerrig, tror jeg. Det er jo ikke som om jeg husker hvordan alt smaker, og egentlig har jeg aldri hatt så veldig mye til overs for iskrem, og…»
«Egentlig er det heller det ukjente som frister, altså? Helvete, jeg hater den mannen.» Fristelsen knytter nevene og ser ned. Jeg fniser.
«Du er søt når noen andre får det som de vil.»
«Invi, vi bruker ikke hersketeknikker her!» Fristelsen rekker ut en finger.
«Kjeften, du kan ikke akkurat bli mer umyndiggjort. Du er jo fristelsen, og dessuten inni hodet mitt.»
«Og i lufta… Og kjøledisken.» Fristelsen er blid igjen. «Men altså, du liker jo muskler?»
«Definisjonsspørsmål,» sier jeg. «Ikke for mye av dem, og jeg SPISER dem ikke. Muskler er fine dyr de, men…»
«Bare tygge litt på dem? Jeg tror du er en undertrykt kannibal.»
«KJEFTEN.»
Fristelsen kniser, og det smitter.
«Men det er jo andre grunner til å spise sånne ting. Tenk, du kunne ha sluppet å lage mat! Dessuten er det ikke akkurat lett å finne noe å spise overalt…» Fristelsen hinter til det faktum at det ikke er noe spiselig i nærheten.
«Jo, ja, men jeg har da klart meg fint på nøtter og brødskiver med syltetøy før!»
«Du overser fullstendig at du har en lei vane med å gå ned fem kilo hver vår fordi du er syk, og leve på potetgull, nøtter og ting fulle av olje og fett og rent sukker resten av året uten å legge på deg et gram.»
«Det jevner seg nok ut, og om jeg fucker med kostholdet mitt nå får jeg bare allergireaksjonen som blåser meg opp, og dessuten er jeg faktisk HELT i midten av normalvekt.»
«Nå ja, men til sommeren…»
«Kjeften, det tar vi da.» Jeg ser hardt på fristelsen, og den holder kjeft. «Dessuten glemmer du alle de tingene jeg fortsatt kan spise, som ingen spør om.»
«Som hva da?» spør fristelsen, litt surt.
«Mariekjeks og te og potetmos og hvitløk og ALT SOM IKKE HAR MED DYR Å GJØRE.»
«Du er sta,» sier fristelsen.
«Jeg har jo aldri gitt etter, hvordan kan du forvente at det skal endre seg?» spør jeg.
«Gjentagelse øker sjansen for gjentagelse,» sier fristelsen.
«Dumt sagt av deg, for det første er det tull, og for det andre betyr det jo at den første gangen er umulig.»
«Men…» sukker fristelsen.
«Ikke noe men.»
«Du, det er noen av de ‘dumme’ spørsmålene som folk stiller som kan trekkes litt lengre, om du ikke tåler noe som helst av dyreprodukter, og blir skikkelig allergisk av å svelge ditt eget blod, er du ikke da også allergisk mot ting som…»
«JA. Nok om det.
«Virkelig?» Fristelsen fniser.
«Uansett hva det var du hadde i tankene, ja.»
«Så utrolig Sh-»
«Tilbake på temaet NÅ, ellers…» Jeg dulter borti fristelsen.
«Det sies jo at ALLE tenk-»
«NÅ.»
Fristelsen mumler irritert, men smiler. «Greit, greit, jeg har besøkt deg lenge nok for denne gang, ihvertfall angående dette.»
«Kom tilbake når du vil snakke om noe hyggeligere.»
«Jeg snakket med underbevisstheten, og han sier at du lenge har hatt lyst til å-»
«En annen gang, en annen gang.»

14/11/2008

«Du Invi…»

Filed under: Bror, Samtaler — Stikkord: , — Invi @ 19:44

Bror: Du, Invi? Lille venn?

Meg: Jeg er ikke ‘lille’… Nevermind. Ja?

Bror: Du trenger virkelig en blogg.

Meg: Men det har jeg jo allerede.

Bror: Ja, men ikke en offentlig en.

Meg: Hva skal jeg vel med en offentlig blogg?

Bror: Det er hyggelig. Dessuten så er det sikkert noen som er interesserte.

Meg: Sånne som deg, som klarer å stalke meg uansett, mener du?

Bror: Dessuten så liker du jo å skrive. Du trenger å få litt utløp for ting utenom de romanene dine. Kanskje hjernevaske noen mennesker?

Meg: Jo, men altså… Jeg vil ikke!

Bror: Du SKAL. Ellers!

Meg: Hah, ‘ellers’. Ellers hva da?

Bror: Ellers så laster jeg opp de andre bloggene dine på hjemmesida mi og publiserer de til alle vi kjenner.

Meg: …

Bror: For ditt eget beste, selvfølgelig. Litt sånn frivillig tvang, du kommer jo til å like det. Jeg lover.

Meg: Men DU har jo ikke en offentlig…

Bror: Og du har ikke passordene mine. Du har en time på deg, sett i gang!

Meg: Men…

Bror: Ikke noe men her! Eller, jo, men med en ‘n’ til, og… Meh. Du vet hva jeg mener. kthxbai

*klikk*

Blogg på WordPress.com.