Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

22/03/2009

Våpentrening? / Familie

Filed under: Etterpåklokskap, Mimring, Samtaler, Se hva jeg fant! — Tags: , , , , — Invi @ 20:29

«Du, veslepus…» Han ler. «Jeg tror ikke det der er helt normalt.»
Jeg stirrer stygt på ham, men må le jeg også. «Hva mener du?» sier jeg. «Jeg trodde ikke normalt var vårt ideale. Scratch that, vi har da vel ikke idealer?»
«Nei, selvfølgelig ikke, men altså…»

«Du har jo familie, hva sier moren din til det der?» Han slutter ikke å le, brystkassa hans hopper opp og ned når ham humrer.
«Kjøkkenknivene kan få lov til å være i hagen så lenge det ikke er de fancy kjøkkenknivene, og om de blir vasket etterpå.» Tonen i stemmen min er skikkelig bedrevitersk, men jeg lar den være det.


«Det var ikke DET jeg mente,» sier han. «Det er vel heller det at du kaster kniver på blink i hagen.»
«Er det ikke bedre enn at jeg kaster kniver på blink andre steder, eller bare kaster kniver på ting?» Egentlig burde jeg snu hodet oppover for å se ansiktet hans ordentlig, men jeg nøyer meg med å flytte øynene.
«Burde du i det hele tatt kaste kniver?»
Jeg ser dumt på ham. «Hvorfor skulle jeg ikke kaste kniver?»
«Du kunne jo komme til å treffe noen, tenk om du skader noen!» Tonen hans er tydelig defensiv, men han har ikke sluttet å le.
«Det er jo derfor jeg har en blink, for å ikke treffe noen andre.»
«Det kan hende du bommer.»
«Jeg er for god til å bomme med så mange meter, så hardt. Det var jo ingen andre i nærheten.»
Han sukker og slipper skuldrene ned. «Greit, greit, så er det ingen fare, men er virkelig knivkasting noe du vil kunne?»
«Alt jeg har sjansen til å lære vil jeg kunne, det vet du jo.»
«Du har vel ikke planer om å bruke den kunnskapen til noe spesielt, har du vel?» Hendene hans er på skuldrene mine nå, nærmere bestemt på kragebena. Et par bilder farer forbi i underbevisstheten min, og de sprer seg til øynene mine. Han ser dem.
«Ikke bekymre deg,» sier jeg, «du vet at jeg har utmerkede moralske antenner.»


«Dessuten gjør jeg det jo ikke for å lære meg å kaste kniver av en eller annen praktisk grunn; jeg gjør det fordi det er gøy.» Hendene hans er nesten skummelt varme.
«Du,» sier han, og trekker det ut. «Neste gang vil jeg være med.»

09/03/2009

Et par spørsmål

Hvor ble det av deg?
Did you mention me in your confession?
Fant du ut hvem det var som hadde ringt deg den dagen?
Prøvde du å få tak i oss?
Husker du meg?
Where did you leave the book?
Hvorfor?
You do realize I wont think of you as a loser, right?

Her er en håndfull spørsmål jeg tror jeg vil ha svar på, eller i det minste hadde syntes det var litt interessant å vite. Vet du svaret, kan du jo sende meg en mail. (invidia.tempestarii SNÅLT TEGN gmail ANNET TEGN com. Bytt ut de snåle tegnene, jeg vil ikke at en eller annen bot skal stjele e-mailadressa mi. Bruk hushmail om du ikke vil røpe hvem du er)

23/01/2009

Ting vi skal

Advarsel: Dette blir bittersøtt. Det blir så bittersøtt at du spyr og smaker galle. Det kan hende du vil styre unna.

Dagen mellom søndag og tirsdag er ikke langt unna. I fjor var det dagen mellom fredag og søndag. Året før det igjen visste jeg ikke at det var dagen, dagen mellom torsdag og lørdag før den var der, men jeg hadde en ganske god anelse lenge på forhånd.

Det var ikke før for et par dager siden at jeg fant ut hvilket tall dagen mellom torsdag og lørdag hadde, den gangen for to år siden. Grunnen til det er at i lang tid før, og et godt stykke etter, var verden enda mer flytende enn buddhistene mener at alt er. Tiden fantes enda mindre enn vanlig. Avstander var visket ut. Verden kunne ikke ha vært bedre.

Ingen tenkte på hva som skulle komme, som en del av en stille avtale. En stille avtale ingen av oss tenkte over.

Så kom dagen mellom torsdag og lørdag. For meg var det dag, for ham var det fortsatt natt. Alle pleier å si ‘Jeg skjønner ikke hva han tenkte på’ om sånne i sånne situasjoner. Ikke jeg. Jeg vet hva han tenkte på. Jeg vet NØYAKTIG hva han tenkte på, og jeg respekterer det.

Alle minnene jeg sitter igjen med er gode. Alle sammen. Det er et ordtak som spør ‘Is it better to have loved and lost or never to have loved at all?’ Bytt ut ‘love’ med en positiv X og du har et ganske bra utgangspunkt. Om noen tar deg med ut på fancy middag, er det mest rasjonelt å være glad for det og benytte anledningen eller sette seg ned og være lei seg når det ikke er mer mat igjen? Akkurat. Hva om man må gå før desserten? Det endrer jo ingenting.

Noen ganger, når jeg trenger det, setter jeg meg ned og tar frem gamle råd. Jeg skriver lister. Lister over ting jeg elsker, lister over sanger, lister over ting som begynner på bokstaven K og har noe med filosofi å gjøre, bruksområder for spisepinner og kleshengere. Når jeg VIRKELIG trenger det setter jeg meg ned og skriver en liste over ting jeg VET kommer til å skje:

  • Noe som er så morsomt at jeg ikke klarer å slutte å le resten av dagen kommer til å skje
  • Jeg kommer til å fascinere et nytt menneske
  • Det finnes massevis av udrukket te der ute som vi skal prøve
  • Sommeren kommer tilbake, og jeg kommer til å sitte ute under et tre og lese Ringenes Herre klokka fire om natta, uten lampe. (Tradisjoner…)
  • Jeg kommer til å skrive en ny bok, og fortape meg helt i min egen verden

Da blir plutselig alt redusert til ‘kan det ikke skje snart?’. I stedet for håpløshet får man forventning. Forventning er en av de sterkeste kreftene vi har. Evnen til å glede oss, se frem til noe. Man trenger ikke å være optimist for å gjøre dette, pessimister kan ha like mye glede av det – greit, selvfølgelig blir ikke alle tingene bra, og det burde ha vært noen negative ting på den lista også, men verden er ikke svart-hvitt.  Den er ikke gråskala engang, den er full av farger – og usynlige farger.

Man skal ikke ta noe for gitt. Ergo bør man gjøre ting, og håpe at andre også gjør ting. Da skjer alt så mye fortere. Et av mine problemer har alltid vært at jeg er så mye raskere, mer bevegelig, hoppende, stupende – og det smitter. Heldigvis. Uheldigvis.

Tilbake til temaet. Jeg vil, men jeg vil ikke. Måten jeg takler ting på er ikke for alle, antar jeg – om du har bedre tid til å takle en og en ting, så er du et veldig heldig menneske på minst én måte, i hvert fall. Du har sikkert massevis av bakdeler, men det er for å være helt ærlig irrelevant. Måten han taklet ting på ble også sett litt rart på. Den var ganske lik min. Til slutt ble det allikevel for mye, og noen ting kan ikke takles på alle måter. Noen ganger må man kanskje endre metoden sin, men måten vi takler ting på henger veldig nøye sammen med personligheten vår.

Han lærte meg mye, veldig mye. Ikke bare hvordan man takler ting, men også hva integritet egentlig betyr. Om du ikke kan leve med deg selv med mindre du gjør noe som gjør at du ikke kan leve med deg selv, er du like langt. Man får bare ett liv, og det er juks å bytte personlighet midt i et sted.

Selvfølgelig, kjære verden, skulle jeg ønske han levde. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg er glad for at mennesker tar selvmord – men noen ganger, i noen situasjoner, for noen mennesker, finnes det ingen annen akseptabel utvei. Det som er feil, kjære katolikker og de fleste andre, er når ikke alle metoder er utprøvd, når det fortsatt er noe uoppgjort og når ikke alle har fått snakket ferdig. Man må akseptere at selv om dette er en vektstang med to ujevne armer, hvor de små tingene veier opp for mye, er det lite man kan gjøre om noen putter et svart hull på den ene skålen.

Bare de gode minnene er igjen. Dagen som dukker opp mellom to dager her og der er en slags snål gråsone. Tiden leger ikke noen sår i det hele tatt, for den finnes ikke. Såret, derimot, er ekte, men kanskje ikke der dere hadde forventet det. Kjøp den peneste blomsten dere finner og ta den med hjem. Se på kronbladene. Jeg lover dere, de er ikke akkurat plettfrie.)

«Det er en løgn, at man bestemmer over sitt eget liv. Det er massevis av ting som er ute av ens kontroll. Allikevel er det én ting alle levende mennesker bestemmer over, helt frem til de dør, og det er hvorvidt de vil fortsette å leve.»

Jeg har bare gode minner igjen. Det samme gjelder alle de andre. Om det er best sånn eller ei, det var ikke min beslutning.

Om tre dager skal jeg le og gråte samtidig, drikke irish chai og hvile et tungt hode mot en lett pute av minnedun.

(Dette var visst ikke blant de letteste tingene jeg har skrevet. Derfor håper jeg inderlig at om noen dere er glad i en dag tar sitt eget liv, husker dere at det er lov å huske alle de gode tingene. Huske, og aldri glemme.)

17/12/2008

Kunsten å overraske seg selv

Filed under: Etterpåklokskap — Tags: — Invi @ 14:06

Jeg får ideer.  Som regel tror jeg at jeg kommer til å huske dem. Noen ganger er jeg smartere, og skriver ned noe. Derfor er notat-programmet på telefonen min fullt av små tegninger jeg ikke skjønner og diverse ord som ikke henger sammen. Noen ganger klarer jeg å skrive ned en hel setning eller et helt konsept. Det blir det som regel en bok av, eller en sang, eller en diskusjon. Eller dette blogginnlegget.

Nå nettopp oppdaget jeg at det står «Ting jeg skulle ha sagt» på beinet mitt. Det er kanskje ikke en komplett setning, men det har både subjekt og verbal og viktigst av alt så skjønner jeg hva det står.

Det jeg mente var at jeg burde skrive en liste over tingene jeg burde ha sagt. Ikke tingene som jeg der og da tenkte at jeg burde si, men ikke sa, men heller tingene jeg vet var de riktige å si nå, eller det jeg senere kom på hadde vært en god idé å uttrykke.

Jeg har en ganske strikt personvernspolicy (Den er automatisk og bygd inn i hodet mitt, det er veldig sjelden at jeg nevner spesifikke mennesker, enda sjeldnere at jeg bruker navn på dem og sjeldnest av alt at det er riktig navn.), men jeg tror ikke at noen andre enn de de gjelder kommer til å kjenne igjen noe av dette. Antagelig vis ikke de heller, når jeg tenker meg om.

Jeg har en mistanke om at det her kan bli enda en sånn deprimerende post, men skit samma.

I hereby present to you, Ting Jeg Skulle Ha Sagt:

Du er den typen menneske jeg gjerne vil bli bedre kjent med.

Du kan ikke skylde på meg for det her, for det er ikke min skyld.

Ja.

Kan vi ikke finne en bedre løsning på dette, når ingen av oss egentlig liker den vi har?

Egentlig vil jeg ikke dra ennå.

Du, jeg mente faktisk det jeg sa.

Nei.

Selvfølgelig vil jeg ha hjelp.

Hold deg unna meg, jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre før du slutter å være en manipulerende drittsekk som kritiserer meg for å gjøre ting som det egentlig er du som gjør, ikke jeg.

Ikke ennå.

Ja, det er ting jeg ikke har fortalt deg.

Hva det enn er du er redd for, så er det helt uten grunn om det har med meg å gjøre.

Egentlig fortjener du nok en advarsel.

Jeg er glad i deg.

Si ifra om det er noe jeg kan gjøre, for jeg VIL hjelpe deg, selv om det virker litt snålt.

Sist, men ikke minst: Alle dere som leser dette bare fordi dere liker å snoke i fremmede menneskers privatliv, jeg håper dere nettopp fikk en skikkelig overdose.

Ordtaket «lettere sagt enn gjort» burde bli endret til «vanskelig uansett».

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.