Mindfuck Tempestarii slår til igjen.



Filed under: Anbefales, Bror — Stikkord: , , , , — Invi @ 00:16

Long time no see, ja? Jeg antar at bror har holdt dere oppdatert, dere som har noe med saken å gjøre.

Without further ado,  her er loggen fra liveshowet bror og jeg hadde i anledning «Wahey, vi får høre igjennom det nye albumet til Placebo!» Kos dere.

-I… Am… In love.
-You know, if this had been released alone, I would’ve played it over and over again a million times.
-Just like I did with the Battle for the Sun and For What it’s Worth.
-We should perhaps state what song we’re talking about-
-Oh yes.
-Hello, guys! This is Invi and B speaking, welcome to the live show
-We’ve both put off listening to Battle for the Sun – the album – until now, just to entertain you guys instead.
-In other words, you better be damn grateful.
-We’re also going to completely ignore your input and ramble on as usual.
-We were just talking about Kitty Litter.
-Now moving on to Ashtray Heart.
-I’m loving the background random game-ish music. Like the Tetris interlude in For What It’s Worth.
-And the random… Backgrund spanish?
-The background tune is oddly soothing.
-I’m betting Stefan wrote that.
-I thought that too, I mean, it’s a lot like the bass lines from Black Market Music.
-It’s a lot like Placebo’s bass lines in general, really.
-I’m a bit too distracted to pck up lyrics right now, it annoys me
-Odd ending.
-I’m not so sure I liked those last five seconds, but the rest…. Bliss.
-Okay, moving on to the next song, which is the title track.
-…. we’ve heard this so many times by now we know it by heart, but hey, anything for you guys.
-I actually like the repetitiveness of this.
-Yeah, I don’t get why people have been all «ZOMGWTFBBQ Placebo are doing repetitive things!»
-I mean…
-… you guys, that’s sort of what they do.
-You just haven’t noticed before.
-Hahah, clever move, Invi.
-For those of you who have turned the side chat off: Fifty people just posted something along the lines of «FUUUU!»
-I, I, I, I, I have stared down the barrel of a gun, gun, gun, gun, gun….
-I’m going to start talking like that.
-Oh goodness, Invi please don’t, we know what happened the last time you decided to do something like that.
-What? That was FUN!
-Meh, the sound quality of this isn’t too good.
-I can’t wait until I get the LPs.
-You do realize that giving up FOOD was a seriously foolish move, right?
-Meh, shut up, I gained weight beforehand anyway to get through may.
-Whatever you say…
-Actually, that’s not true, I usually argue when it comes to about 90% of the things you say.
-I think it’s more like 80&.
-And thus, dear audience, you know it’s mutual.
-Okay, switching songs.
-Next is… For What It’s Worth.
-Gosh, I remember hearing this for the first time, glued to the BBC One online player.
-That was fun.
-Government funded channels, I love thee.
-Come on, walk with me…
-I made an outsider friend of mine watch the video for this
-And she said she didn’t like videos with labels trying to add depth to things
-I’m not quite sure what I think about the video for this yet, but Placebo have never really been big on music videos
-True… They’re not of the epic kind, but they’re still awesome
-Just not in a huge, glorious way
-Like… The video for Pure Morning is awesome.
-Very true.
-I think it’s a good thing that the video for For What it’s Worth isn’t as epic as the song.
-Anyway, next song iiiis..
-Devil in the Details.
-Oh, I like this, very classic Placebo.
-Perhaps a bit too classic, thus far.
-I think the album as a whole needs that.
-Lyrics-wise this is AWESOME.
-Chills, yes.
-Quick question, how many of you are listening along?
-Anyone waiting for the «real» release?
-In that case, MP3 or real CD/LP?
-For those with additional chat turned off: A couple of dozen people are listening along, about the same amount are waiting.
-How many have listened through it beforehand?
-This has a real kick to it, by the way, I like it
-It’s sidetracked, but not too much.
-I really want to read the lyrics for this, what I’ve picked up so far has been great.
-You can’t see it, of course, but Crumbles has got major goosebumps.
-Okay, next song
-Bright Lights.
-I like the new drummer.
-This is a tad bit… Killers-esque?
-Only up until the point where the vocals kicked in.
-The sound image of this is really good, but a bit haunting.
-Which doesn’t have to be a bad thing, of course.
-You know what I’d like to hear?
-(I forgot to say, only about five people have cheated on us and listened through this beforehand.)
-A song where Molko sings… all the way through. No frequent breaks, fluid singing.
-This is somewhat close, but not enough.
-Hm, yeah, I think I know what you mean
-I agree, that would be interesting, but it would be less… Molko?
-This song is REALLY cute.
-Okay, next song up is Speak in Tongues
-Major expectations for this one
-Molkos favorite and all
-Okay, forget what I said, THIS is really cute.
-In a way.
-The melodic backbeat continues, and it’s awesome.
-This is epic in a different way than what our belived reviewer was talking about.
-B, should we tell them our summer plans?
-Probably for the better….
-I do wonder how they’ll pull this off live, though.
-I’m sure they’ve found a clever way.
-Pretty moaning!
-I knew you’d like that…
-Don’t let them have their way!
-Don’t give in to yesterday!
-The problem with these songs is that they’re so complex you really need something with better sound quality than this fan preview.
-Yeah. Listening to it properly the first time will probably feel all new.
-And… Next song
-The Never-Ending why
-My heartbeat just went to fuck.
-Invi, darling, it always does.
-«Damn you all to hell»
-You have a little friend who will like this song a lot
-Wait, what?
-_I_ like this a lot.
-Both of you, of course.
-But you’re sort of past this stage.
-That’s what you get for being born into things, I guess.
-Side chat: Now spammed with a ton of «lucky bastard»s and «poor you!»s.
-B, are all of these our people?
-Anyway. The song.
-I’m going to be playing this song a ton of times.
-Next song-
-Damnit, I wanted to say that
-… is this the right album?
-It’s…. A froggish techno beat?
-Molko’s voice is, if I may say so, teh sex here.
-But seriously, the beat is scaring me
-Argh, creepy guitar
-I’m seriously creeped out right now.
-Find a friend in whom you can confide!
-Ah, grammar, how I love thee ❤
-Break? EEP.
-I’m going to have to listen to this quite a few times before my brain can grasp it, I think.
-Julien, you’re being taken for a ride!
-Hahah, this song, like the last one, does fit very nicely for a little friend of yours.
-Stop making me think <.<
-You’ll figure it out.
-Julien, you’re a slow-motion suicide!
-I like that.
-I’m thinking «Slow-motion suicide» is a major darling of Molko’s.
-Yes, and it hasn’t been killed.
-Oh, the irony.
-I’d like to hear more of that violin.
-Happy You’re Gone
-Is it just me, or does the acoustic guitar clash a bit here?
-This sounds like it’s been patched together by a handful of other Placebo songs
-Special K + English Summer Rain + Pure Morning, perhaps
-Ths album has a lot of mood swings.
-Just like us!
-It feels a bit like it used to be one long unity, which has been cut up at random points, jumbled and glued together.
-You know you’re going to have to descramble it.
-I thought we weren’t supposed to be talking about that?
-There’s that violin we were missing!
-I think there should be a combination of more violin and more Molko singing fluidly.
-Oh, gosh, YES!
-And now… Breathe Underwater
-The intro made me laugh,, literally
-This is really good.
-Breathe underwater, I’m coming up for air
-… ?
-Invi, no french punctuation!
-This is more symbol-heavy than it sounds.
-It’s the kind of song you could encounter both in a small mosh pit and in an art exhibit.
-In other words, you’ll be blasting it at Burning Man this year.
-I’m thinking…. There are a lot of things you can breathe in.
-Yes indeed
-You can even do like Molko is telling you and stop breathing!
-So, what’s your impression of the new drummer so far?
-I really liked his part in Battle for the Sun
-I think he’s doing great.
-(Moving to Come Undone)
-Somewhat fresh, but still Placebo.
-… and he just so happens to be young and hot.
-I wonder how he landed this gig.
-By landing Molko, perhaps.
-But he IS good.
-I have to admit, the title of this made me think nasty things.
-I like the guitar in this.
-Yes, me too.
-Crumbles doesn’t, though, apparently.
-(Side chat now yells «FUUU» at Crumbles)
-Who are all these people?
-Nevermind them.
-… whatever you say
-(20% of the time)
-Oh, clever you.
-This is another one of the songs I feel I really need to hear in better quality.
-If you people are up to it, we’ll do a second runthrough, with lyric sheets, once we get the actual album?
-Sorry, just had to beat you to it.
-Stupid you.
-This made me throw a Placebo-infused giggle.
-More clapping.
-There are many instances of random clapping, violin and synthesisterish sound on this album.
-I think it adds fluidity to it all
-Which is important, seeing that there is a thematic unity here
-…. which exceeds clappng and violins.
-I really feel as if I can relate to this song.
-Me too.
-… I think we both know why.
-Chat: None of your business.
-Unless you already are too well-informed.
-Gasp! The radical radical honesty shut off!
-… it cut me off early
-«Don’t leave me here» *Snap*
-… let’s listen to the last track again.
-By the way, have they changed the beginning of Battle for the Sun?
-I think it sounded somewhat odd
-Hm, I think you might be right, it could have been a tad more direct now
-We’ll have to look into that.
-This has more of that spanish-ish flavour.
-okay, let’s compare intros.
-I’d say the drum part in the beginning is a big lower.
-Yeah, I think that’s it.
-Anyway… I guess that’s it!
-Seems like people want another runthroug, so I guess we’ll see you all next week.


Sånn bekjemper man fildeling, dere:

Filed under: Anbefales, Bror, politisk — Stikkord: , , , — Invi @ 20:12

Man legger ut musikken på nett selv.

Ja, hele albumet ligger ute, i høy kvalitet. Lovlig. Fordi de er kule.

– Bror.


IRC – Home, sweet home

Filed under: Bror — Invi @ 20:57

Her er et utdrag fra en typisk IRC-samtale på serveren: (Navn er trukket sammen, med unntak av Z og Invi)

<Z> Oi, you?
<M> Who, me?
<B> Who, me?
<R> Who, B?
<Z> M.
<M> What?
<Z> You blocked Invi’s IP for the weekend, didn’t you?
— User Invi has logged on —
<Invi> GAAAH.
<Z> Apparently not.
<M> Yes, I did!
<Z> No, you didn’t!
<M> Yes, I did!
<Z> Um, no, you DIDN’T!
<Invi> He did.
<Z> Stop it, you’re ruining our fun. My five minutes or arguing weren’t up yet!
<M> That wasn’t an argument, it was simply a contradiction!
<Invi> Stuff it, Palin.
<B> I can see Russia from my house!
<Z> Wrong Palin.
<B> Oh, come on, they’re both hilarious.
<D> Imagine the same skit, only with Sarah Palin in it…
<B> And Tina Fey as Cleese!
<Invi> You guys, you’re forgetting something.
<Z> What?
<Invi> …
— User Invi has been kicked. Reason: GO STUDY —
— User Invi has logged on —
<Invi> That’s NOT what I was talking about.
<B> OH
<Z> Good to see you, little buddy!
<D> Aloha! (As in GOODBYE. GO STUDY.)
<M> Hey, babe!
<R> *tackleglomps* SQUEEE!
<M> Ladies and Invi, I present to you… ReaVan, the twenty year old human lolcat.
<R> Says the guy who spent all of last night virtually inside my clothes, hiding from a doll in a movie.
<Invi> Hey, be nice to him, Chucky is insanely creepy!
<R> we weren’t watching any of those films, we were watching some french movie with a little girl and her doll.
<Invi> I’d say that’s still pretty damn scary.
<M> Exactly!
<Invi> Besides, I like being tackleglomped.
<Invi> And squees. I like them.
<B> Oh, guess what I found today!
<Invi> Your dignity?
<Invi> Money?
<Invi> The box full of roaches you LOST last year?
<Z> Your penis?
<B> Z, you live here, you KNOw the answer.
<M> And you shouldn’t be the one joking about missing genetalia…
<Z> Hey, I know exactly where my balls are!
<Invi> ENOUGH. I’ve already told you I don’t want to know where!
<Z> A wise choice.
<M> How do you manage it, Invi? I mean, take this as a compliment, but you’re one of the most insanely curious people I know…
<Invi> I’ve heard stuff I don’t want to know, actually.
<Invi> And I have reason to believe this is one of those rare cases.
<D> Hey, nobody’s ever told ME the answer to that!
<Z> Um…
<R> Invi, seeing that you’re not here to see it – Z is being choked right now.
<Invi> Wait, you sent Z off to be spayed when I was 14, three years ago…
<B> That’s why D doesn’t know, yeah.
<Invi> Brother, darling, what have you done to my blog?
<B> Nothing, yet.
<M> I haven’t done anything at all!
<Z> zshsshbsbh
<R> That was Z trying to type with a clenched fist.
<R> I haven’t done anything either.
<Invi> I was talking to B.
<R> But I’m family too!
<Invi> Yes, but you have, you know, a name I can use, instead of some insane fear of it.
<B> Hear, hear!
<R> I want to be referred to as family more often too!
<Invi> *sigh*
<Invi> But that’d get confusing, and really, I do that! You just don’t take notice or hear it.
<Invi> By the way, ax^2-bx will always cross the Y axis at 0, right?
<M> Yes. ax^2-bx could just as well be written ax^2-bx+/-0.The other crossing will be at b.
<Invi> And exponential equations will always cross at 1?
<M> Only if the exponent is one factor.
<Invi> Thanks!
<B> I think it’s really sad that we all know exactly what that means.
<Invi> What about ax^2-c? That’s always got an extremal at 0?
<M> Yes, and the other is at the root of c.
<Invi> I think it’s remarkable any of you got anything at all out of maths class.
<Z> I think we all did it out of spite, really. A sort of «Hate us all we want, we’ll rule at this anyway» sort of thing.
<B> And a «Let’s make Invi help us get a new one» sort of thing.
<D> I’m so glad we merged.
<B> You’re just afraid, that’s all!
<Invi> Why were you all on here before I even arrived? I mean, aren’t you all like… In the same room?
<B> R is now in the kitchen, but the rest of us… Yes.
<Invi> So why weren’t you talking? You know, out loud?
<B> Z and M are yelling at people over Skype.
<Invi> And I thought MY multitasking skills were good…
<B> They are. Both of them are completely failing at everything they do.
<B> No offense, of course.
<B> I love you all, and you know it.
<D> What do Sweeney Todd, Invi and Joshua Third have in common?
<Invi> GIVE IT UP! I’ll cut my hair soon, I swear.
<Invi> Besides, my hair isn’t black and white anymore, it’s more like a sort of.. Burgundy and cream. Only, you know, stomped on with muddy boots and then

partially burnt.
<B> It’s primary coloUrs.
<M> Cute british guys…
<B> Cute, brutish guys…
<Invi> Eyes on the prize, guys, BATTLE FOR THE SUN!
<R> This will be a good year in music.
<B> I know. Depeche Mode and Conor Oberst in the next couple of weeks, what do you think?
<M> Knowing us all correctly, we’ll all be squeeing all over «For What It’s Worth» all week, not being able to appreciate anything else.
<Invi> I’m looking forwards to the Cat Stevens album. Oh, and Meat Puppets might be interesting.
<B> What about that Green Day album? Should we have a get-together first time listening and mock it to pieces?
<Z> YES!
<Z> Also, you haven’t mentioned IGGY POP and TORI effin’ AMOS. All before Invi gets as much as a hint of summer!
<B> And Rancid, 311, Elvis Costello…
<Invi> The new Third Eye Blind will be out just after my summer vacation starts.
<Invi> Also, you guys, you haven’t mentioned JOURNAL FOR PLAGUE LOVERS, assholes. The day after Primary Colours, too. I’m so excited my leg is twitching.
<Z> Are you sure that’s not because someone’s rubbing your tummy?

Og sånn fortsetter man.



Filed under: Bror — Invi @ 22:07

Invi leser. Invi leser matte. Invi sitter på kjøkkenbenken med te, bøker og kalkulator og leser matte.

Jeg sitter tydeligvis oppå en slags oransje boks. Muligens er det bare webkameraet til Invi som trenger å byttes ut.

Akkurat nå er det kalkulatoren som får gjennomgå. Irritert, gjentatt trykking tyder på at noe ikke går bra. De to blir sittende og se på hverandre, organisk og mekanisk maskin. Hva kalkulatoren mener om Invi vet jeg ikke. Uansett blir det til slutt tent en fiktiv lyspære øverst i skjermbildet, og trykkingen blir mindre irritert og mer ivrig.

Triumferende dekkes nå hele kameralinsa av en skjerm med en løst andregradsligning på. Invi ler. Jeg er fristet til å foreslå programmeringsnerd som yrke, med en så overdreven arbeidsglede. På en annen side gjelder vel det litt for mye, så jeg holder kjeft.

Ja, det er noe annet jeg burde ha gjort.

Forresten var det veldig hyggelig å snakke med tilfeldige, frivillige mennesker herifra. Litt rart å ikke måtte jakte på  dere.

Invi flyttet på seg, noen tommer bortover benken, og smiler til skjermen. Til hvem vet jeg ikke, men jeg tviler på at det var meg. Hadde det vært meg, hadde det nok vært en litt annen reaksjon. Z står bak meg og stirrer intenst, i håp om å få en reaksjon. Når Z stirrer intenst, stirrer han VELDIG intenst. Kanskje Invi er immun fordi de begge kan det.

Neida, jeg er ingen stalker, mer som en skamplett man aldri blir kvitt. (Se, fine språket!)

Trodde dere at dere slapp unna med et helt stille innlegg? Neida. Her er den minst stille coverversjonen av Enjoy the Silence jeg kunne finne:

Battle for the Sun: Too epic for the journalists.

Filed under: Bror — Invi @ 17:11

Laugh of the day, you guys, laugh of the day.

(Invi still isn’t back. Consider this blog occupied by me for now. Much love, B.)


Bror hilser på

Filed under: Bror — Invi @ 20:28

Hi, y’all!

Invi er ikke i form akkurat nå. Bak ryggen kommer ekstraunderholdningen snikende: meg!

For å lese dette trenger dere soundtrack.

Som Invi alltid sier er jeg et forferdelig menneske (men en god delfin.) Grunnen til at jeg er et forferdelig menneske er at jeg ikke påpeker opplagte ting, men heller sier ting man ikke ville ha trodd, gjerne om Invi. (Grunnen til at jeg er en god delfin er at jeg er glatt og har en sammensvergelse med hvite mus, blant annet.)

En gang, mens var ganske liten (gammel nok til å vite hvordan man ikke skjærer seg selv, men heller andre, med gulrotskreller), var jeg på besøk hos en venn på min egen alder. Vi satt i senga og han spurte meg om jeg likte The Lion King. Jeg svarte at ja, det gjorde jeg. Broren hans kom inn i rommet og sa at Scar var tøff. Min venn, hans lillebror, ser dumt på ham og sier rolig at Scar burde ha blitt spist saktere. Jeg, på min side, nynner lykkelig på sangen som spilte i bakgrunnen.

Hva det ble av broren hans vet jeg faktisk ikke, men dere kan jo gjette dere frem til hva dere kan si om meg og Mr. Z.

Lyst på svaret? Jo da, vi er revolusjonære musikalelskende store smådjevler. Hevngjerrige sådan. Med gitarer og lutter og tamburiner og andre ting man både kan spille på og bruke som våpen. (Det meste.)

På tide å bytte sang.

Billie klarte å forklare dette med at tiden går raskere og raskere. Han sa at man til alle tider har levd hele livet sitt, fremtiden eksisterer ikke i virkeligheten eller i hjernen, den tar iallefall ikke mye plass. Er du fem år gammel, kommer det neste året til å føles som en femtedel av et liv. Er du tretten år gammel, kommer det neste året til å føles som en trettendedel av et liv.  Er du nitti, kommer det neste året til å føles som en nittiendedel av et liv. [Invi sa til ham at man hele tiden kan forestille seg like mye liv som man har levd, og derfor alltid føler at man er halvveis. Her er det noen blander seg inn og sier at det ikke utgjør noen forskjell, rent matematisk sett. Det er også her Invi påpeker at tid ikke finnes og ergo ikke kan regnes med.]

Mens jeg skriver dette spiller vi rare brettspill og snakker om smurfer. Invi sitter på kjøkkenbenken, det gjør jeg også. Begge to er vi like blakke. Invi vet noe jeg ikke vet, men jeg vet at Invi vet noe. Jeg vet noe Invi ikke vet, og det vet Invi godt.

Hvis noen har lyst til å si hei til meg eller spørre om noe, er som regel jeg eller en av de andre på pacnhc [alfakrøll] hotmail [punktum] com. Har vi nedetid er det som regel fordi Invi er på og tar seg av ting sånn at vi ikke må. (Eller omvendt.)

Forresten er jeg veldig glad for at jeg har min egen kategori her, det er veldig koselig og litt snålt. (To av mine yndlingsord på norsk.)


Bli kjent med bror!

Bror roter rundt i tingene mine. Jeg roter rundt i tingene til bror. Før var jamringen min om at han burde pelle seg ut av harddisken min litt mer seriøs, men med årene har det blitt mer og mer normalt at hele kontaktlista mi plutselig har migrert over dammen. Mye av det er at jeg ikke bare har lært meg å sette mer og mer pris på fordelene som mangel på privatliv ovenfor min private bodyguard og entertainer kommer med, men at det gir meg muligheten til å «ta hevn».

Kort sagt klarte jeg nettopp å sno meg inn i youtube-accounten til bror.

Jeg har en teori om at hva man legger til som favoritter her og der på sider som youtube og deviantart og blogger og alt det der er representativt for hvem man er som person. Dermed presenterer jeg herved ti tilfeldige videoer fra favorittene til bror, med kommentarer fra min side om hva jeg tror det betyr.

  1. Zeromancer. Vi liker Zeromancer. Makan til undervurderte nordmenn finner man ikke. Av en eller annen grunn er de aldri i norsk presse, men de er et av de norske bandene jeg hører mest om i utlandet. En annen undervurdert nordmann jeg hører lite om i norsk presse men en del om i utlandet er bror. 1-0 til min teori, altså.

  2. David Foster Wallace beviste ordtaket «Det er ikke morsomt med mindre det er litt sant, er det litt sant er det ofte morsomt.» Han døde i fjor høst, selvmord. Jeg anbefaler å lese alt han noen sinne har skrevet. Du kommer til å le, men du vet du ikke burde. Bror liker satire og mennesker som har god observasjonsevne, og det at sånne ofte dør før de burde. «There are NO fat baton twirlers.» Teori: 2-0.

  3. Bror er et ondt menneske. 3-0.

  4. Et universitets versjon av the Time Warp. Tja, bror er rocky-fan og synger like mye på time warp som meg, så jeg tror teorien min gjelder her. (Dessuten ser han skammelig bra ut i klærne til dr. Frank N. Furter. Noen som vil ha bilder?) Forresten, det var veldig lite pukkelrygg på den Riff Raff-en. Wow. 4-0.

  5. En fancy, bil-lignende greie som går med bein? Som en edderkopp? Eh, vel… Hva skal man lese ut av dette? Kan det være at den er helt usaklig? Nei, vent, det er en Burning Man-konstruksjon. Bror er en Burning Man-type, tror han har vært der hvert år siden han var 15. 5-0.

  6. Boy George, mystisk. Genocide Peroxide er en slags intern spøk i PACNHC.
    «Give me fat girls, give me rough boys
    Give me what I dream»
    Men, det gir ingen mening med mindre du er en ‘insider’. 5-1.

  7. Bright Eyes – No One Would Riot for Less. Vi er ikke store Conor Oberst fan, selv om vi var mer positive før. Greia her er at bror og jeg er enige om at tittelen er genial. Dessuten er den delen her fin:
    «From the madness of the governments
    To the vengeance of the sea
    Everything is eclipsed
    By the shape of destiny»
    Det krever litt research å finne ut hvorfor den er relevant, og det er misvisende å si at bror LIKER Bright Eyes, så hver side får et halvt poeng. Min teori – Dumme ting som snakker imot den, 5.5-1.5

  8. Neil O’Connor! 16 Down er en The Flys-sang. Fine bandet, fine sangen, fine mannen. Definitift minst ett poeng på min side, men beklagelig vis er det ikke mange som har hørt om bandet, så sånn sett blir det vanskelig å skjønne noe særlig. La oss kalle det 6.5-2. For de med en viss Flys-kunnskap: Bror sendte meg ‘love and a molotov cocktail’ en gang. I posten. Egentlig bare en anatomisk korrekt modell av et hjerte i plast og en liten flaske med ett eller annet i som jeg aldri har hatt mot eller vilje til å åpne.

  9. The Ark – It Takes a Fool to Remain Sane. Søte svenske ting og galskap, bror liker begge deler, og det gjør jeg også. 7-2.

  10. Bush-administrasjonen i form av franske dukker synger en lettere redigert versjon av ‘We Are the World’, nå kjent som ‘We Fuck The World’. 8-2.

Da håper jeg at de som har spurt hvem bror er har blitt litt klokere, det har ihvertfall jeg blitt (men grunnen til det står ikke her.)


Kjært barn har mange navn.

Filed under: Bror — Invi @ 20:12

Djevelen har enda flere.


Jeg ble bedt om å gjøre en ‘recap’.

Filed under: Bror, Rable og bable, Vinter — Invi @ 16:51

Bror ba meg om å sette meg ned og gå igjennom året. Året ligger der som en gammel, støvete filmrull hvor jeg her og der har slippet ut bilder som jeg ofte holder opp mot lyset.  Noen prøver jeg å ta fram og se på så ofte som mulig, andre prøver jeg å legge fra meg.

Filmrullen er montert, og den er helt på de siste bildene i rullen.  I et fandenivoldsk øyeblikk snur jeg hele greia og ser tiden gå baklengs, med små rykk og napp framover og bakover. Suksess.

Det er desember. Jeg er ute i -20 grader klokka halv sju om morgenen, uten vinterklær. Tjue minutter senere er jeg hakket mer følelsesløs enn vanlig, det er deilig. Det går an. Kontrasten idet jeg kommer inn i varmen er enorm, større enn jeg hadde håpet på. Gamle antagelser blir bekreftet. Jeg er glad i mennesker, mennesker generelt og spesifikke mennesker. Forsiktig, forsiktig, går det litt opp for meg at noen ting kan jeg bare ikke gjøre. Det som venter meg på nyåret er skremmende, men det er jo bare årets gang som gjentar seg. Resten, de store linjene, er ikke skumle. Jeg er ikke redd for noe annet enn meg selv.

November skurrer forbi med vekslende alt mulig.  Konstanter er det ikke så farlig med uansett. November lukter kanel og er alt fra grå, men den er ganske blå. Blå med innslag av skarpe flammer, som skulle ha dødd ut for lenge siden. Jeg oppdager at jeg har blitt enda bedre til å presse meg selv, og den første brøkdelen av måneden finnes i bokform. Det går opp for meg at jeg har integrert meg selv i alle aspekter av livet mitt, og begynner så smått å tenke på andre ting.

Oktober er skole. Skole og verden, skole og Norge, skole og en annen framtid som er mulig. Jeg har planer, som jeg ikke satte til verks. Egentlig skulle jeg vel ha gjort det. Det har ikke gått opp for meg ennå at det ikke går akkurat da. Oktober er papirarbeid og offentlige kontorer, og jeg stjeler meg selv tilbake. Noe inne i meg protesterer og sier at det ikke er rettferdig at JEG er. Jeg ligger i en stol på stua med hodet hengende ned mot gulvet og bena oppetter veggen. Det hjelper, selv om trykket i hodet øker enda et par hakk. Jeg er vant til at hjernen føles som om den enten skal eksplodere eller implodere, så det er verdt det. Hver gang jeg prøver å reise meg, for å se om jeg kan, blir jeg slått ned av latter. Det ligger et fullt brett Paralgin Forte på stuebordet og jeg kjenner at jeg hater det intenst.

September er september. Jeg roter bort arkene med spådommer og situasjoner, noe som er bra, for det går ikke sånn i det hele tatt. Jeg beviser hvem jeg er for meg selv, ingen andre. Magefølelsen gjør hallingkast hver gang jeg ser enkelte mennesker, men hvem det er er ikke så farlig, jeg får det sjelden med meg. Uansett så hjelper det. Sakte men sikkert begynner jeg å lese igjen. September er gamle dikt som jeg tar fram, og så legger vekk igjen. De forsvinner videre noen måneder senere. Tommy sitter på sengekanten min og hører på meg fortelle om det som er og det som ikke er.

August er bekreftelse av ting jeg ikke visste var der. Det er innfrielse av ønsker som allerede var innfridd.  I august sitter jeg i trapper. Det lukter kikerter og sesamfrø over alt. Valget mellom å være være lykkelig og gå glipp av ting står foran meg og smiler, og jeg lurer på om jeg kan vente med hvilken bit jeg går glipp av. Ting går ikke i ring, de går i liggende åttetall. August er toppen av året, og jeg er på toppen av verden, selv om min egen tyngde prøver å dra meg ned.

I juli går jeg bort til noen på gata som skulle ha vært en fremmed og legger armene om livet hans. Et sekund slutter han å snakke, før han forteller den hyggelige fremmede at ‘de går bra nå, jeg finner frem’. Han lurer ikke meg, jeg hørte at han hoppet over et par slag, man merker sånt om man hviler hodet på noen både fysisk og psykisk. Vi vet begge at jeg er vant til å bli utsatt for syke tilfeldigheter, og han pleier å være involvert på en eller annen måte uansett, så jeg spør ikke hvorfor han er tusen mil unna der han skal være, og han spør ikke hvorfor jeg for en gangs skyld er der jeg bør være.

Juni er årets største positive overraskelse. Skuffelsen og redselen uteblir, og jeg er lykkelig, jeg går på skyer og jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang. Juni er første gang jeg lærer noe av skolen. Her er en liten liste:

  • Det er utrolig mange tingalle går rundt og lar være å si. Mange hadde hatt det bedre om de ikke var så redde for å innrømme saker og ting.
  • Ja, man kan møte opp på norskeksamen så full av urtemedisiner, paralgin forte og andre ting lærerne foreslo at man sjangler bortover gulvet, sitte en halvtime ekstra og få en sekser. Nei, det er visst ingen annen måte å gjøre det på.
  • Gamle ordtak er noe jævla kødd som har blitt vridd og vendt på hundrevis av ganger, som oftest.

Mai forsvinner fort, nesten fortere enn vi ville. Mai er tall som ebber ut, nedtellinger og en syk evne til å overse ting. Detaljblikket mitt må vike og ørene lukkes, men jeg er god til det. I mai ler jeg, og finner nye måter å underholde meg selv på. Det går ikke direkte på bekostning av andre. Selv om det ikke er behagelig, kan jeg fylle lungene igjen. Noe av presset på brystet er borte, men det på innsiden gjenstår. Bror sier at jeg har vondt fordi hjertet mitt vokser, og jeg ler. Jeg ler.

April lukter appelsin og fersken og nesespray og tåregass. Sannheten går opp for meg, og tallet jeg har jobbet meg opp til blir utvidet med to.  Jeg lever på gamle minner, i forhåpning om at nyere minner ikke skal dukke opp. Jeg sitter på kjøkkenbenken med fotsålene pekende oppover og kameralinsa rettet mot vinduet. Jeg gjør ting, jeg lar være å gjøre ting og det går opp for meg at nei, det blir ikke ferdig. Det går også opp for meg at det er revnende likegyldig. I løpet av dager her og der karrer jeg meg igjennom hva det nå enn skulle være, andre dager prøver jeg å karre meg opp men faller ned på putene igjen. Som oftest er det ikke puter der. Blåmerkene blir sakte men sikkert borte.

Mars er mars og mars ‘bare er sånn’. Jeg er på skolen, jeg holder meg på skolen, og jeg later som om jeg kan bære meg selv. Det går ikke. Sykehuset lar meg ligge i en seng i et hjørne i fem timer før jeg ser så mye som snurten av en lege. Legene er triste, legene er medfølende, legene sier at man ikke skal behøve å ha det sånn, at sånn skal det ikke være. Dagen etter tusler jeg ut derifra og ned til bokbutikken. Svelgerefleksen min har tatt kvelden og jeg har tydelige fingermerker på den ene overarmen, hadde det ikke vært for at noe annet var verre så hadde de gjort vondt.

Februar er frigjøringens tid. Jeg sliter i lenker som det ikke før hadde gått opp for meg var der. Allikevel klarer jeg ikke å ty til de store midlene, jeg setter meg forsiktig ned og plukker dem opp, før jeg stille går min vei. Lenkene ligger der, de rasler ikke engang. Ikke én gang snur jeg meg og ser på dem. Jeg ser igjennom dem, tvers igjennom. Lenge var de laget av hamp, så silke, før gikk de over til krystall. Nå er de harde og kalde, oksidert kobber, og de ligger der. Bror er lei seg fordi han ikke minte meg på at jeg er en djevel til å dirke opp ting. De ser på meg der de ligger. Jeg vet at om jeg sparker dem, er det jeg som får vondt. Senere går det opp for meg at den smerten hadde tatt vekk flere av de andre. Midt i det hele mister jeg noe jeg ikke visste om kunne være der eller ei, samtidig som en del av meg både dør og kommer tilbake.

Det er januar. Januar er varm, og litt desperat. Ting går i bølger, og stoltheten min møter meg i den ene døra, og er dørmatta på den andre. Ikke ennå har jeg helt forstått, helt gått igjennom, det var nytt. Som alltid, men det var nytt. Egentlig. Selv om det virket som historie. Stoltheten min liker andres stolthet, men de to klarer ikke helt å være sammen ennå. Neste gang går det bedre, takket være juni. Og august. Januar er forventninger, og en ganske redusert meg. Januar er en spire og en stor, trampende støvel, og sol.

Filmrullen hopper av stativet og blir liggende på gulvet, litt sammelfiltret. Jeg ser på den og smiler, før jeg åpner klesskapet og hiver den inn. Bunken med utklipte bilder putter jeg i lomma, alle som en. Det er flere der nå enn det var for bare litt siden, rullen har spyttet ut noen nye. Den nye rullen er ferdig montert og allerede igang, og jeg smiler til den. Jeg håper ikke, jeg skal sørge for at lommene mine er mye fullere neste år.


Invi er syk i dag.

Filed under: Bror — Invi @ 23:20

… Og vi er ikke så urimelige at vi tvinger familie til å gjøre ting de ikke kan, så dagens bloggposter er avlyst.

– «Bror»


Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg blir eldre eller ei.

En eller annen gang mens jeg var veldig liten, akkurat over grensa hvor man plutselig begynner å tenke bevisste tanker og snoke rundt i verdenen omkring seg, bestemte jeg meg for at det var dumt å ha fordommer mot andre bare på grunn av hvor gamle de var.

Oppigjennom årene har nok den holdninga hjulpet meg mye, i tillegg til at folk og dyr har hatt en tendens til å legge på et par-tre-fem år til min egentlige alder i sine antagelser. Om man oppfører seg som om det å bli tatt alvorlig og behandlet som en likeverdig er en selvfølge, er det mer sannsynlig at andre faktisk gjør akkurat det. Selvfølgelig har jeg møtt massevis av mennesker som har prøvd seg på å behandle meg som en liten drittunge, men de har blitt svart ved enten å bli motbevist eller behandlet som oldinger.

Omtrent da jeg nettopp hadde passert sju år begynte på noe som senere skulle bli en vane. Uten venner og forelder dro jeg av gårde til relativt tilfeldige steder. Det er massevis av sære, morsomme fritidstilbud for barn à la leirer og samlinger og fåglarna vet hva, og etterhvert hadde jeg vært innom de fleste. Så godt som alltid var jeg yngst, og endte selvfølgelig opp med å bli dratt rundt på av de eldste i området. Man lærer mye rart av sånt. Bror drepte sceneskrekken min da jeg var ti, ved å ganske elegant kaste meg ut på en scene foran et par tusen ukjente med en mikrofon i en hånd og en plysjkosegiraff i den andre, for eksempel. Tracy ga meg, i løpet seks lange netter da jeg var 11, en innføring i hvordan det er å være en sekstenåring med mer bakgrunnshistorie enn Star Trek og Star Wars til sammen. Mange mennesker har jeg aldri møtt igjen, noen har jeg funnet tilbake til – men det var ikke det som var poenget. Poenget er hvordan jeg ser på meg selv.

For å fortsette å bruke Tracy som eksempel, så var hun like gammel som jeg er nå da vi møttes. Hun behandlet meg som om jeg var en del av vennegjengen hennes.  Jeg husker hvor bevisst jeg var på ting, og hvor mye jeg satte pris på mennesker som henne. Hvorfor ser jeg nå ned på personen jeg var da? Eller, jeg vet ikke helt om det er det jeg gjør, men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg måtte en 11 år gammel versjon av meg selv, uten å vite det.

Ironisk nok anser jeg tiden like før jeg fylte 13 som en slags milesten.  Fra den våren og et halvt år utover festet jeg røttene mine dypere i grunnen og fant igjen en del gamle rester som det fortsatt var liv i, samtidig som jeg strakk meg utover mer enn jeg noen sinne hadde gjort før. Jeg var ikke noen bedreviter, akkurat, men jeg visste ting, og jeg var nesten litt for lite redd for å kaste meg ut i debatter.

Det var blant annet da jeg meldte meg inn i RU, for tre og et halvt år siden. Ingen mobiliserte meg, jeg bare meldte meg på sommerleiren helt av meg selv og dro dit. Nybakte trettenåringer som nettopp har kommet seg ut av barneskolen er ikke noe man ser vandrende rundt på Utøya helt alene. Tro meg, jeg leter etter dem hvert år. Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg har aldri deltatt på noen av de typiske ‘La oss lære opp de nye menneskene!’-greiene vi har i organisasjonen. Ikke noen sosialisme på 1, 2, 3; ingen grunnkurs i  marxisme; ikke noe bøllekurs. Det første jeg gjorde var å melde meg på et slags kurs hvor man skulle debattere hvordan et framtidig kommunistisk samfunn skulle bygges opp og nås. Kort sagt var jeg vel antagelig vis et lite mareritt uten kunnskap om partienes bakgrunn, men med en utspekulert tankegang og komplett mangel på kunnskap om hva man kunne og ikke kunne si.

De som tok meg imot da var minst like gamle som jeg er nå, og eldre. (Gjennomsnittsalderen i RU er vel 18, så vidt jeg vet.) Med noen få unntak har jeg altså hatt veldig lite å gjøre med mennesker som er yngre enn meg, og veldig lenge ble det ofte mer trøbbel jo yngre det andre mennesket var. Jeg irriterte meg over at ingen hadde tatt seg av dem på samme måte som jeg hatte blitt ordnet opp.

Jeg liker mennesker og jeg beundrer mange av dem, også flere av de som ikke blir sett på som veldig beundringsverdige. Spesielt alle aktive mennesker som gjør ting uten å tenke over dem eller tvile på gjennomtenkte beslutninger, som gjør det de vil selv om det involverer ting man vanligvis ikke gjør og som kan snakke om hva som helst. Mennesker som klarer å gå for noe, sette seg mål og bare sette igang med å danse på taket, skrive om bibelen til sakprosa eller få mange mennesker til å sambarbeide om noe. Mennesker som går bort til tilfeldige andre mennesker og snakker til dem fordi de vil bli kjent med dem, eller forteller mennesker de ikke kjenner at de tar feil om de påstår ett eller annet absurt. Mennesker som ikke har noe imot å sove i skapet, prøve å få hele togstasjonen til å late som om de er statister i en musikal eller late som om de er katter for en dag eller to. Mennesker som gjør alle disse tingene, og sprer kunnskapen de tilegner seg.

Det har aldri vært mange av dem, det skal jeg ikke påstå, men etterhvert begynte jeg å savne dem mer og mer. Både for min egen skyld, og fordi de rundt meg trengte en oppvåkning. Bror og de andre prøvde å hjelpe meg, og det klarte de også, men de er så langt unna, og de også er slitne. De fantastiske menneskene jeg beundret virket alle slitne, egentlig, selv om man ikke nødvendigvis merket det på hvordan de oppførte seg.

Litt etter litt gikk det opp en ting eller to for meg. Først og fremst ble jeg klar over at det var mitt ansvar å oppdra de som trengte et menneske, og med radical honesty allerede i bakhodet var det ikke noe problem for meg å kaste meg over tilfeldige mennesker. Det viste seg at selv de rundt omkring min egen alder og til og med året under ofte hadde veldig lite imot meg. Ikke det at jeg var redd for at de ikke skulle like meg, men om folk ikke vil ha noe med meg å gjøre så ser jeg ingen grunn til å tvinge dem. Siden jeg allerede hadde for vane å krølle meg opp på bordet, spise toast dyppet i te og synge høyt på offentlige plasser, kom det egentlig bare overraskende på meg da jeg fikk kommentarer som «Haha, dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli med på!» mens jeg gjorde helt dagligdagse ting sammen med nye mennesker. Jeg fortsatte som før og oppsøkte nye mennesker, var like glad i å høre på dem snakke hele natta og nikke og stille oppmuntrende spørsmål. Forskjellen var at jeg sakte men sikkert økte andelen mennesker jeg holdt oppe hele natta, og andelen tid jeg snakket selv.

«Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold.» Om én ting er sant blandt meg og de jeg har møtt, er det dette. Så langt som mulig, ofte litt for langt, har jeg holdt på dette. Man skal ikke holde på gamle venner om de ikke er venner lenger, det håper jeg at jeg har lært nå. Uansett – Jeg holdt fast på de gamle mens jeg kastet meg over nye mennesker. De gode, gamle, beundringsverdige menneskene.

Så, en dag, sa noen noe som fikk et par lamper til å skru seg på i hodet mitt. De anså meg som en av dem. Ja, jeg er av typen som aldri har hatt det som mål å komme seg inn i noen slags gruppe, men dette var annerledes. Jeg hadde ikke skaffet meg innpass, vi var en del av noe sammen. Ja, jeg er vant til å kunne ha det gøy og være en del av nesten hvilket som helst fellesskap, og kanskje var det ikke mye vi hadde til felles i forhold til hvor varierte vi er, men bare det er egentlig en ganske stor greie.

Noen ganger kjennes det som om jeg ikke blir eldre, som om ingenting har skjedd. Så begynner jeg å tenke igjen. Kanskje er jeg ikke eldre, kanskje har jeg ikke forandret meg, men jeg har blitt mer, jeg har vokst og blitt større.

Moralen her er vel denne:  Pass deg for de menneskene du liker, det er en stor sjanse for at de får deg til å gjøre noe med deg selv, uten at du vet det. Du blir ikke mindre ‘deg selv’, langt ifra. Ideen om rollemodeller er ikke død. Livet er litt som å pugge til en prøve, når du blir sliten, lei og kjenner at det begynner å bli for mye, så kanskje det er fordi du kan det. På tide å prøve nye grunner.

Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold. Hør på speiderne.


Kor e alle helter hen?

Noen ganger (Spesielt når jeg møter nye mennesker, eller når noen av de gamle ringer meg sent om kvelden og har kommet på en eller annen genial idé) ender vi opp med å snakke om hva Forever 27-club hadde drevet med om de aldri ble døde legender. Etter nok av diverse syke idéer som gjerne involverer Janis Joplin som nykristen og Hendrix i reklamer for annt hair loss-reklamer utvider vi gjerne spekteret til folk som døde mens de var unge, først og fremst de som aldri nådde 27, eller de som gikk bare et år over – Bradley Nowell (fra Sublime), Nick Drake (Bror er flink til å begynne å snakke om ham) og selvfølgelig Sid Vicious. Etter å ha snakket om Nowell som mulig forkjemper for dyrenes rettigheter og Sid Vicious i tannkremreklamer, ender vi alltid  med å snakke om hva som skjedde med de som aldri døde.

Vanligvis blir vi i dette stadiet av samtalen først enige om en ting: Mange av de som overlevde hadde vært mye større om de døde den gang da, og ikke hadde klamret seg fast. Såklart er det noen som har vokst også, med årene (Robert Smith, vi ser deg!).  Hva hadde skjedd om Joe Strummer tok kvelden back then, i stedet for Sid? Hadde Sex Pistols vs. The Clash-debatten vært annerledes da? Hadde de søte menneskene med Buzzcocks-pins fått lov til å si noe, og hadde å-herregud-glem-nå-de-da-de-har-ingenting-med-saken-å-gjøre-menneskene ikke vært like sta? En ting er sikkert, jeg kommer neppe til å prøve å blogge den diskusjonen, siden den vanligvis tar rundt fem timer, med et gjennomsnitt på fem deltagere med forskjellige meninger og en mengde andre mennesker som må blande seg. (Nei, jeg har ikke planer om å prøve å klassifisere meg selv engang.)

Blant de vi ofte nevner i kategorien «Tenk om en av dem hadde dødd, da, dere, da hadde vi hatt nye trykk av de gamle skivene nå…» er The Flys.  Nei, ikke nittitallsbandet som hadde én hit som var med i en eller annen film. Vi snakker om gutta som på 70-tallet gjenoppsto i nytt navn, etter å tidligere ha hett «Midnight Circus» (Som pleier å være lettere gjenkjennelig for mange, fordi et av medlemmene døde av en overdose.). I 1977 ble de tatt inn av EMI og dro rundt som opening act for Buzzcocks, og etterhvert flere andre store band. I løpet av tre år ga de vel ut et utall singler, EPer og album og hadde faktisk ganske mye å si innen miljøet. Det eneste problemet, popularitetsmessig sett, var at ingen døde i ’80, da bandet ble oppløst.

I stedet spredde medlemmene seg, fra Storbritannia og utover, og lot de neste generasjonene sitte igjen irritert over en mangel på CDer. Men – Her for en stund siden ringte bror meg. Han lo, og han lo hysterisk. (Dagen før hadde vi hatt en lengre diskusjon om gamle sanger som burde bli tatt opp igjen, og ergo startet om igjen, for ørtende gang, hele diskusjonen jeg har snakka om her.

«Invi,» sa han. «Jeg hvor alle de gamle heltene er hen!» (Norskamerikaner som han er vet han nesten mer om Jan Eggum enn det jeg gjør, noe som egentlig ikke skal så mye til – men allikevel.)
«Hvor da?» spurte jeg, i en ‘Hva er det NÅ da’-mine.
«De er på internett, hvor de prøver å finne seg selv!»

Litt senere hadde han forklart hva han mente. Her er MySpace-sida til The Flys og til Neil O’Connor,  pluss mannens YouTube-profil. Bror er viden kjent for å finne snåle ting på internett, men dette hadde ingen av oss tenkt på, av en eller merkelig grunn. Bror fant ikke mannen før han veldig vennlig og pent rettet på bror, da han kom i fare for å legge ut feil tekst til Love and a Molotov Cocktail et sted. Derfor kan man dra følgende konklusjon: Om alle de andre gamle legendene hadde overlevd, hadde nok de også endt opp i Canada, travelt opptatt med å google seg selv. Hjelp en levende død legende, legg ut all den gamle musikken du har her og der sånn at de sniker seg frem i lyset igjen!



Filed under: Bror, Det filosofiske hjørnet av sirkelen, skole — Stikkord: , , — Invi @ 18:47

Jeg har matteprøve i morgen. Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å tenke på det jeg burde og pugge andregradsligninger og ulikheter til hjernen min friterer seg selv samtidig som jeg av en enda merkeligere grunn ikke kan slutte å tenke på… Matte.

Kanskje er det alle prøvene som har gjort meg hakket galere enn vanlig. Egentlig har jeg ikke nødvendigvis problemer med prøver, jeg pleier å kunne det jeg skal, med unntak av en eller annen idiotisk liten detalj. Frenetisk siste liten-pugging kan telle som en sosial aktivitet. Det er bare når det blir så mange av dem på en gang som bare norsk skole kan klare at ting krøller seg litt. Invi trenger fritid, mye fritid – ellers sier hjernen at det er på tide med time-out, og bestemmer seg for at det er på tide å bli syk. Skikkelig syk.

Matte er noe jeg veldig sjeldent har prøvd å lese til dagen før en prøve, men så er det også veldig lite jeg har gjort i matte før. Gjettelek ala «Hei, dette ligner på riktig svar» har fungert overraskende bra, og jeg har vel egentlig en historie med å gjøre andres oppgaver mer enn mine egne. Kanskje er det rett og slett sånn jeg lærer, det skulle ikke forundre meg. Nå, derimot, har jeg klart å være syk helt i starten av et kapittel (Ja, i selve kapittelet. Man kan se det i boka, sidene er blanke og varme.) og dermed har jeg klart å lære alle de avanserte greiene, men ikke de søte, små ‘sånn funker det!’-tingene.

Så, vi gjør oppgaver. Svaret blir riktig, det, men jeg blir ikke enig med hjernen om vi bruker riktig fremgangsmåte.
«Nei,» sier hjernen. «Andregradslikning, det er tingen. Alltid.»
«Jo da,» sier jeg. «Men det her kunne jo ha blitt gjort så utrolig mye lettere, og…»
«Invi,» sier hjernen. «Man kan ikke tegne smilende ansikter oppå fortegnslinjer.»
«Har jeg ikke bevis hvordan det fungerer?» sier jeg. «Med mindre det dumme smilet ikke når helt ned, selvfølgelig, men det ser man jo. Se, her er munnvikene!»
«Du, det der er nullpunkter.»
«Det her er tull, dette kan jeg uansett. To pluss to, derimot…»
Hjernen sukker. «Problemet ditt er visst bare reelt når det er for få faktorer, ekser og potenser.»
«Hold kjeft og lær meg hvordan jeg på magisk vis fant X her.»
«Invi, vennen, det tror jeg kanskje var broren din sin skyld.»

Matte i seg selv er en fin ting. Matematikk. Ordet skal egentlig forkortes «mate.». Matte er egentlig bare logikk, akkurat som filosofi, og de samme menneskene gjorde begge deler. Det er jo en fin tanke. Kanskje jeg blir litt (enda) mer filosofisk av å dele på bokstaver?


Basket case’s prayer, part one

Filed under: Bror, Se hva jeg fant! — Stikkord: , , — Invi @ 21:22

Invi skulle være flink og gjøre skoleting. Invi skulle bare lete etter en gammel flashdrive fordi den kanskje, muligens, inneholdt noe relevant. Invi endte selvfølgelig opp med å lese igjennom alle de gamle filene. Tre til fire år gamle, faktisk. Se hva Invi fant:

Basket case’s prayer, part one (Minst tre år gammel, tror jeg. Sikkert litt mer.)

If I stumble, if I fall
Will you catch me?
No direction, no «destiny call»
Will you waste your night to calm me?
Never live and always die
Will you soothe my nerves tonight?
Fucked-up memories based on a lie
Will you forget what I said in delirium?
Heading for my final border
Will you join in on my ride?
Childhood memories and screeching guilt
Will forever in me hide
Long nights spent and short days wasted
Will you listen to what I say?
Upside down and backward thinking
Will you make it go away?
Never found the hidden meaning
Will you tell me the bottom line?
Chronicles of independence came crashing down with you
Will you take it’s place?
Dancing to my own rhythm, walking to the beat of your heart
Will you go with us, beneath the stars?
We’re not lost souls, we’re just the sidekicks
Will you help us fight the wars?
I’m not lost, I’m not hiding

I just can’t figure

Please explain

There’s an ocean between us

I’m not the one with a boat

Ikke skrevet av meg, nei, langt ifra. Det er lov å spørre hvem det var, for de nysgjerrige.

Hvor lenge har du lett etter denne, bror? Men hvor er de andre delene?


«Du Invi…»

Filed under: Bror, Samtaler — Stikkord: , — Invi @ 19:44

Bror: Du, Invi? Lille venn?

Meg: Jeg er ikke ‘lille’… Nevermind. Ja?

Bror: Du trenger virkelig en blogg.

Meg: Men det har jeg jo allerede.

Bror: Ja, men ikke en offentlig en.

Meg: Hva skal jeg vel med en offentlig blogg?

Bror: Det er hyggelig. Dessuten så er det sikkert noen som er interesserte.

Meg: Sånne som deg, som klarer å stalke meg uansett, mener du?

Bror: Dessuten så liker du jo å skrive. Du trenger å få litt utløp for ting utenom de romanene dine. Kanskje hjernevaske noen mennesker?

Meg: Jo, men altså… Jeg vil ikke!

Bror: Du SKAL. Ellers!

Meg: Hah, ‘ellers’. Ellers hva da?

Bror: Ellers så laster jeg opp de andre bloggene dine på hjemmesida mi og publiserer de til alle vi kjenner.

Meg: …

Bror: For ditt eget beste, selvfølgelig. Litt sånn frivillig tvang, du kommer jo til å like det. Jeg lover.

Meg: Men DU har jo ikke en offentlig…

Bror: Og du har ikke passordene mine. Du har en time på deg, sett i gang!

Meg: Men…

Bror: Ikke noe men her! Eller, jo, men med en ‘n’ til, og… Meh. Du vet hva jeg mener. kthxbai


Blogg på WordPress.com.