Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

21/04/2009

Sånn tenker vi!

Filed under: Dagen i dag, Rabling og babling, skole — Invi @ 16:41

I dag hadde jeg norsktentamen. Vi måtte velge en av flere oppgaver å skrive, og for å velge en skrev jeg pros, cons og idéer på hver av dem. Se om dere kan gjette hva oppgavene egentlig var!

(Men først, litt folkeopplysning og soundtrack: Den nyeste singelen fra The Horrors! Glede seg!)


(Og ja da, den er gratis å laste ned.)

Idéer, pros and cons oppgavevis:

Oppgave 1:

Pros:
Klar måte å gjøre det på, står i boka

Cons:
Vanvittig kjedelig
Har ikke peiling på hvordan man skal analysere reklame

Idéer:
Nada.

Oppgave 2:

Pros:
Diktanalyse – Det har vi da klart bra før?
Essay – Bedre tema enn de temaene på oppgave fire.

Cons:
Diktanalyse er og blir kjedelig.
Essayidéer? Har vi dem?
Helt forjævlig tvetydig dikt.
Hva slags tema skulle det liksom være?
Lei av Saabye Christensen. Kan ikke finne ut hvor det ble av gutta, slik som det var mulig å finne ut hvor pinnsvinet døde.

Idéer:
Må nok LESE diktet først…

Oppgave 3:

Pros:
Tolking – Det kan vi! (Eller så står det i boka.)

Cons:
Deprimerende tema.
Tolkning er rimelig kjedelig.
Diktene er jo helt like, da er det ikke noe gøy å sammenligne.

Idéer:
Nada.

Oppgave 4:

Pros:
Essay, artikkel ELLER kåseri – bør gå greit.
Kåseri er noe av det minst slitsomme det går an å skrive.
Kreativ oppgave – ingen tørre vendinger.

Cons:
Hva slags idiotiske temaer skal det her forestille? Kåseri om DOPING? DOPING? AAARGH!

Idéer:
Kåseri om datanerder hadde vært koselig.
Dagens kultur
Digital alder
UNNSKYLDNING FOR Å SNAKKE OM STRATEGISPILL.
Plenty av sidesporing! «This one time, at TG…»

Screw you guys, vi skriver kåseri om data.

Hva faen skal vi ha med?

DIGITALT TANKEKART TO THE RESCUE!

Dataalderen – Alderen vi er i nå. Vri på det og snakke om alderen på mennesker som bruker dataer, og så forklare at det er et alderomspennende fenomen som gjør at man virkelig kan kalle denne alderen for ‘dataalderen’.

Data er også et ord som betyr informasjon, informasjonsteknologi – og hvor er vel all informasjonen?

Man kan jo stikke innom fildeling og ha en filesharer-greie.

Hvor er den røde tråden her? Unntatt den OOo satte under ‘filesharer’, mener jeg.

Rød tråd – data, og… alt vi bruker dem til?

Snakke om ny hardware.

Snakke om ny software.

Snakke om internettfenomener.
Se på meg, jeg er så kul, jeg hadde twitteraccount mens siden fortsatt var i beta!

Da/når-historie om dataer, personlig!

Oodles, jeg kjeder meg. Jeg har… 1337 ord! HAHAH! Gosh, må holde det på akkurat det nivået.

Sånn tenkte altså hjernen i dag.

Advertisements

02/04/2009

Script Frenzy, dag to – JEG VANT, JEG VANT

Resultat:

Sider: 105, ikke inkludert tittelside.
Antall ord: 20002
Timer brukt: 13
Sanger ferdige:  Alle!
Kommentarer: Akkurat nå husker jeg ikke halvparten av hva jeg har skrevet, starten og slutten på det jeg skrev i dag er helt på trynet og jeg savner hovedpersonene mine så mye at det gjør vondt. Halve Script Frenzy-forumet hater meg, den andre halvdelen planlegger å drepe meg og stjele manuskriptet mitt mens jeg sover, sånn føles det ihvertfall. Om noen trenger en skrivekompis/mentor/sinnsykt menneske som tvinger deg til å skrive er det bare å si ifra. Without further ado, her er resten av manuset i bloggformat: (Og ja, det er smertefullt å kopiere og lime inn 10k ord i porsjoner på 1000 ord og håpe at det funker, og ikke fryser seg)

INT. EN FLYPLASS. DAG.
Et fly lander i bakgrunnen. Flyplassen er mye større enn den
forrige, med flere mennesker. Ut igjennom vinduet kan man
også skimte flere terminaler, og flere fly.

MORGAN
Så… Hvor begynner vi?

De står og venter på bagasjen.

FREDRIKKE
Jeg har ingen anelse i det hele
tatt.

MORGAN
Jaques?

Flere kofferter farer forbi.

JAQUES
Sorry, her er jeg like blank som
dere.

MORGAN
Vi kan jo dra på fengselsbesøk?

Jaques plukker til seg sekken sin. De to andre tok tydelig
vis bagene som håndbagasje.

JAQUES
Har vi noen bedre idéer?

FREDRIKKE
Ingen som er i det hele tatt
logiske, i det minste.

De går mot terminalutgangen.

JAQUES
Da gjør vi det.

MORGAN
Bør vi ikke finne et sted å være
først?

En skygge sniker seg langs veggen.

JAQUES
God idé.

FREDRIKKE
Har vi penger til hotell?

MORGAN
Ikke lenge.

JAQUES
Da er det kanskje bedre om vi
oppholder oss et annet sted.

MORGAN
Som hvor?

Skyggen i bakgrunnen forsvinner inn på dametoalettet.

FREDRIKKE
Det må da være noen her vi kan bo
hos.

JAQUES
Eller et okkupert hus eller noe.

FREDRIKKE
(Ler)
Du kan jo melde deg frivillig som
kokk.

Jaques blir rød.

JAQUES
Vær snill, Fredrikke, det der var
bare frekt.

FREDRIKKE
Kom igjen, nå. Det vi egentlig
trenger først er mat. Jeg tror den
flymaten prøver å rømme.

Hun ser ned på magen sin.

MORGAN
Du er heldig som i det minste fikk
noe å spise!

EKS. EN GATE. DAG.

Gata er bred og full av boder og mennesker. De tre kommer
gående nedover, arm i arm, leende. Flesteparten av butikkene
er kafeer, bokbutikker, platebutikker og klesbutikker. De
går inn i en kafé. Stadig kan man ane en skygge i bakgrunnen
som følger etter. En mann roper etter dem idet de går inn,
men de hører ikke.

INT. EN KAFé. DAG.

Kafeen er dekorert som en klassisk femtitallsdiner.
Hovedfargene går i lys turkis, mintgrønn og vinylrød. Bak
disken står en jente kledd etter anledningen, VANESSA. Hun
vinker til dem.

Morgan, Jaques og Fredrikke går opp til disken.

JAQUES
Greetings!

VANESSA
(Stammer)
Hello! What can I do you for?

MORGAN
Do you have a daily special or
something like that?

VANESSA
(Nølende)
Um, we have… A menu?

Hun peker på en krittavle bak seg.

FREDRIKKE
Yes, but don’t you have anything to
recommend?

Vanessa sier ingenting. Jaques og Morgan rister på hodet.
Fredrikke skakker på hodet og ser på Vanessa.

FREDRIKKE
We…
(Gestikulerer)
Want…
(Gestikulerer mer)

Vanessa ser rart på henne.

JAQUES
Glem det, Fredrikke, det ser ikke
ut til å fungere.

MORGAN
Er engelsken vår SÅ dårlig?

Morgan ser uforstående på Vanessa.

FREDRIKKE
(Til Morgan og Jaques)
Nei, jeg tror det er noe annet som
er problemet.
(Til Vanessa)
What kind of illegal immigrant are
you?

VANESSA
Norwegian.

Jaques ler.

JAQUES
(Til Vanessa)
Jeg trodde det var obligatorisk
engelskopplæring for alle nordmenn.

Merk: Nasjonalitet og språk kan endres fritt.

VANESSA
Unnskyld, jeg blir bare så…
nervøs.

FREDRIKKE
Så hva gjør du HER, da? Kunne du
ikke ha dratt til Sverige eller
noe?

Vanessa kaster skurefilla ned på disken og tar av seg
hanskene.

VANESSA
Alt for nærme hjemme. Dette er mye
lengre… Vekk.

Hun setter på plass et glass hun har vasket.

VANESSA
Her er det ingen som ser på meg.
Noen sinne. Med mindre jeg blir
nødt til å si noe.

Hun sukker og stirrer blankt ut i luften

VANESSA
Men det kan jeg som regel unngå.

MORGAN
(Ler)
Unntatt når vi kommer inn og plager
deg.

VANESSA
(Ler også)
Ja, unntatt da.

JAQUES
Du vet vel ikke om et sted vi kan
være noen dager?

MORGAN
Uten å betale for det?

VANESSA
Dere kan jo bo hjemme hos meg, om
dere vil.

FREDRIKKE
Mener du det?

MORGAN
Er du sikker på at…

Vanessa ler og tørker av hendene på forkleet.

VANESSA
De jeg bor sammen med har dratt på
en toukers tur til Norge. Det sier
seg selv at jeg ikke ble med…

FREDRIKKE
Flott!

INT. LOFTSLEILIGHETEN TIL VANESSA. DAG.

Det er rundt midt på ettermiddagen. Loftsleiligheten er stor
og rotete. Ut igjennom vinduet, et stykke unna, kan man se
sentrum av en by. Leiligheten ligger altså i utkanten av
byen.

JAQUES
Fantastisk!

Han slenger fra seg sekken i sofaen og marsjerer bort til
det store vinduet. Han lener hendene mot det og ser ut.
Morgan ler forsiktig før han følger etter og stiller seg ved
siden av ham.

JAQUES
Flott, hva?

MORGAN
Flott.

Fredrikke kommer gående opp på siden og steller seg mellom
dem. Hun ser ut, hun også, før hun legger en hånd på Morgan
sin skulder. Hun smiler til ham idet han snur hodet mot
henne.

FREDRIKKE
Du, Morgan?

MORGAN
Ja?

FREDRIKKE
Du, altså…

MORGAN
Ja?

FREDRIKKE
Han er der ute.

MORGAN
Hm?

FREDRIKKE
Vennen din, James.

Hun tar et fastere grep om skulderen hans.

FREDRIKKE
Vi kommer til å finne ham, han er
der ute.

Morgan fortsetter å se på henne.

MORGAN
Selvfølgelig er han det.

Vanessa skrur på stereoanlegget. Sangen som spilles er
Mausoleum av Manic Street Preachers.

FREDRIKKE
Du er roligere enn meg.

MORGAN
Det er jeg ikke sikker på.

JAQUES
Du håper ikke, du vet.

MORGAN
Eller så vet jeg bare ikke hva det
er jeg håper på.

Vanessa nynner med på sangen.

JAQUES
Men…

Jaques lener seg med ryggen mot det store vinduet. Vinduet
er så blankpusset at det ser ut som om han lener seg mot
ingenting.

JAQUES
Det er en ting jeg lurer på.

MORGAN
(Med trykk på én)
Én ting?

JAQUES
Hva mener du med det?

MORGAN
Nei, altså…

FREDRIKKE
(Ler)
Jeg tror jeg vet hva han hinter
til.

JAQUES
Hva da?

FREDRIKKE
Tja, hva med at..

Hun setter seg ned i sofaen, med bena i kors. Hun gnir seg
på den ene armen.

JAQUES
Hva?

Morgan setter seg på det ene armlenet til sofaen.

MORGAN
Hvorfor ble du bare med oss,
sånn… Helt plutselig?

FREDRIKKE
(Ler)
Nei, hva tror du?

JAQUES
Så mye som jeg kunne ha tenkt meg å
gni nazistens ansikt i hans eget
spy og tvinge ham til å se seg selv
i speilet…

Morgan ser på ham med store øyne.

JAQUES
… en gang til, så er det nok best
om jeg holder meg ute av landet en
stund.

FREDRIKKE
Sånn, bare for sikkerhetsskyld.

JAQUES
(Fniser som ei lita jente)
Ja, bare sånn for sikkerhetsskyld.

Vanessa kommer inn i rommet igjen.

VANESSA
Hvor skal dere?

FREDRIKKE
I fengsel.

JAQUES
Eller i det minste til det.

MORGAN
Field trip. Vet du hvor det er?

Vanessa peker mot vinduet og en stor, bunkeraktig bygning.

EKS. EN PARK. DAG.

Parken er full av statuer og utskjærte busker. Det sitter et
par på et pledd på gresset og spiser lunch. I bakgrunnen er
en rekke klatrestativer for barn. Mellom to store trær har
noen spent opp en line, som de er travelt opptatt med å
prøve å gå på.

Fredrikke og Morgan ler av noe, og skjener ut til hver sin

side. Jaques har hendene stukket dypt i lommene. Han ser
ettertenksom ut, men han smiler.

JAQUES
Dette føles rart.

FREDRIKKE
Veldig.

MORGAN
Virkelig?

Fredrikke ler.

De passerer en gammel mann som ser opp på dem fra ved siden
av en søplekasse.

FREDRIKKE
Morgan, du eier ikke peiling på hva
som er rart.

MORGAN
Gjør jeg vel!
(Pauser)
Gjør jeg vel?

JAQUES
Tja…

De fortsetter å gå etter en kort pause.

FREDRIKKE
(Ler)
Hva er rart, da?

MORGAN
(Bestemt og bastant)
Såpebobler. De er kjemperare.

JAQUES
(Unndertrykker latter)
Jaha?

MORGAN
Og gamle, små damer som betaler med
bare mynter på trikken.

FREDRIKKE
Hvorfor er DE rare?

MORGAN
Jeg skjønner ikke hvordan det er
mulig å få så mye småmynt.

JAQUES
Jeg tror jeg vet hvordan.

MORGAN
Fortell, vær så snill!

INT. EN BANK. DAG.

En gammel dame står foran en skranke. BANKFUNKSJONÆREN ser
ikke særlig snill ut. Han har briller på nesetippen og ser
ned på den lille damen.

JAQUES (V.O.)
Jo, du skjønner det, at de små,
gamle damene går i banken for å ta
ut hele pensjonen.

LITEN, GAMMEL DAME
I små sedler, takk.

Hun gir bankfunksjonæren en sjekk.

BANKFUNKSJONæREN
Var det alt?

LITEN, GAMMEL DAME
Ja, takk. Ha en fin dag!

BANKFUNKSJONÆREN
I lige måde!

Den lille, gamle damen tar pengene og går ut døra. På
utsiden stapper hun sedler ned i klærne sine på tilfeldige
steder.

JAQUES (V.O.)
Den lille, gamle damen har nå
haugevis av små sedler. Hun gjemmer
dem på mange forskjellige steder,
så hun ikke skal bli frastjålet
alle på en gang. Deretter…

INT. EN DAGLIGVAREBUTIKK. DAG.

Den lille, gamle damen står i grønnsaksdisken og ser på
frukt. I en liten moleskine-notatbok skriver hun opp alle
prisene.

JAQUES (V.O.)
Den gamle damen er et snikete dyr.
Hun vet hvor hun skal jakte på
mat…

INT. EN ANNEN DAGLIGVAREBUTIKK. DAG.

Den lille, gamle damen skriver ned prisene på alle slags
typer hermetikk i en annen, større og lysere butikk.

JAQUES (V.O.)
… og hun vet hvor dette kan
gjøres mest mulig ressussparende

EKS. ET MARKED. DAG.

Den lille, gamle damen gestikulerer med en kjøpmann om
prisene på grønnsakene. Hun kan ikke høres, man kan bare se
at hun snakker og skriver ned priser.

JAQUES (V.O.)
… faktisk er det dette hun bruker
mesteparten av tiden og energien
sin på.

INT. ET DAGLIGVAREBUTIKK. DAG.

Den gamle damen er tilbake i dagligvarebutikk nummer en.
Kamera viser close-up av notatblokka hennes. Den har en egen
side for gulrøtter, anordnet i et koordinatsystem. Øverst
står en liste over butikker, nedover står datoer. I rutene
står det oppført priser. Butikken hun er i er denne gangen
den billigste. Hun plukker nøye med seg en bunt gulrøtter og
går til kassen.

JAQUES (V.O.)
Deretter tar den lille, gamle damen
en av sine små sedler og betaler
for den lille mengden små
gulrøtter.

Den lille, gamle damen leverer fra seg en seddel og får en
håndfull mynter tilbake.

INT. EN ANNEN DAGLIGVAREBUTIKK. DAG.

Den lille, gamle damen er tilbake i dagligvarebutikk nummer
to. Notatboken hennes vises igjen, og den viser at her er
mel billigst. Hun tar med seg en pose.

JAQUES (V.O.)
I stedet for å bruke myntene hun
fikk tilbake fra forrige
transaksjon, bruker hun en ny
seddel.

Den lille, gamle damen gir fra seg en ny, liten seddel.

JAQUES (V.O.)
Så langt det er mulig vil ikke den
lille, gamle damen innrømme at hun
ikke har massevis av penger.

EKS. ET MARKED. DAG.

Den lille, gamle damen kjøper en klase bananer av en selger
– med en seddel.

JAQUES (V.O.)
Derfor bruker hun alle sedlene før
hun nedverdiger seg til å bruke
mynter.

INT. EN HELT ANNEN DAGLIGVAREBUTIKK. DAG.

Den lille, gamle damen kjøper en veldig dyr pose sukker med
mynter.

JAQUES (V.O.)
Hun prøver å redusere antall
mennesker som vet at hun egentlig
er gammel og fattig, men som vi
alle vet…

En NERVØS MANN står bak den lille, gamle damen.

NERVøS MANN
Kan du ikke få opp farta? Du har
stått her i ti minutter nå!

JAQUES (V.O.)
Små, gamle damer er veldig synlige
når de gjør sånt.

EKS. EN PARK. DAG.

Jaques folder hendene og strekker armene. Morgan ser på ham
med et undrende uttrykk i øynene.

MORGAN
Små, gamle damer er fortsatt litt
underlige.

JAQUES
Små, gamle damer kommer alltid til
å være underlige.

EKS. FENGSELET. DAG.

Fengselet ser ut som en stor, lav bunkers. Den er av rød
murstein, som er murt i et uvant mønster i forhold til
vanlige hus. Vinduene er små og matte, man kan ikke se inn
igjennom dem. På hver side av fengselet er det høye, grå
betongvegger med piggtråd øvers, luftegårder. Midt på bygget
er et inngangsparti. Mellom Jaques, Morgan og Fredrikke og
fengselet er det et høyt gjerde og mange meter plen og vei.

Morgan og Jaques gåt litt bak Fredrikke, som nærmest jogger
opp til porten.

En skygge lusker i bakgrunnen.

MORGAN
Hvordan kommer vi oss inn?

JAQUES
Dreper en liten, gammel dame som
prøver å betale for en bil med
vekslepenger?

MORGAN
Jeg vil helst ha muligheten til å
komme meg ut igjen.

FREDRIKKE
Vi må besøke noen.

MOGAN
Hvem?

JAQUES
Det må jo være noen her vi kan
påstå at vi kjenner.

EN ELDRE MANN kommer gående. Han stopper utenfor porten.

MORGAN
(Til mannen)
Unnskyld meg-

FREDRIKKE
(Hvisker til Jaques)
Han er VELDIG oppsatt på å finne
den vennen.

EN ELDRE MANN
Ja?

MORGAN
Kan du hjelpe oss litt?

EN ELDRE MANN
Det kan jeg sikkert, om det ikke er
så alt for vanskelig.

Han smiler. Ansiktet hans er rynkete, men for det meste av
smilerynker.

EN ELDRE MANN
Hva er det jeg kan hjelpe dere med?

På benken i bakgrunnen sitter en dame med en pose tørt brød.
Ingne fugler kommer til henne.

MORGAN
Vi trenger noen å besøke.

EN ELDRE MANN
Jaha?

MORGAN
Ja, altså, vi vil så gjerne se
fengselet fra innsiden, og…

Fredrikke avbryter.

FREDRIKKE
Sånn at vi kan intervjue dem om
forholdene i fengselet!

JAQUES
Vi skal sjekke forholdene her, men
uten at styret i fengselet vet om
det…

MORGAN
(Spiller med, overspiller)
Og da må vi jo komme oss inn uten
at det vekker mistanke på noen
måte!

EN ELDRE MANN
Hm, når dere sier det har personen
jeg skal besøke klaget over dårlige
forhold… Hva med et intervju?
Dere kan bli med meg.

MORGAN
Flott!

Den eldre mannen trykker på knappen på porten. EN
INTERCOM-STEMME spraker.

EN INTERCOM-STEMME
Ja, hva kan jeg hjelpe dere med?

EN GAMMEL MANN
Jeg har en avtale for å se kona mi
om ti minutter, registernummer
42637 KO?

EN INTERCOM-STEMME
Ja, den er grei.

Et kamera som sitter på porten beveger seg opp og ned.

EN INTERCOM-STEMME
(Metallisk)
Hvem er de andre?

EN GAMMEL MANN
De er venner av familien, som også
vil komme på besøk, om det er
greit?

EN INTERCOM-STEMME
(Mer metallisk)
De må igjennom en ekstra kontroll,
men det går greit.

Intercom-stemmen klikker og blir borte. Porten åpner seg
brått innover.

EN GAMMEL MANN
(Oppriktig bekymret)
Jeg håper virkelig at det går greit
at dere må gjennomsøkes, men det er
nesten ikke mulig å unngå det…

FREDRIKKE
(Plirer med øynene)
Ikke tenk på det, vi er bare glade
for å slippe inn.

INT. ET HVITT ROM. DAG.

Morgan, Jaques og Fredrikke følger etter en vakt. Den gamle
mannen blir stående igjen. Over høyttaleranlegget spilles
«Faster» av Manic Street Preachers. De ledes igjennom en
stereotypisk flyplasskontroll, før de møter den gamle mannen
igjen i et annet rom. De blir deretter tatt med til…

INT. ET BESøKSROM. DAG.

Rommet er veldig sparsomt møblert. Veggene er lys
sitrongule. Midt i rommet står et bord, som er boltet fast
til gulvet. Rundt bordet står dype, myke lenestoler – også
boltet fast til gulvet. Det er ingenting på bordet eller på
veggene. Annet enn døra de kom inn er det bare en dør til,
som er i motsatt ende av rommet. Midt på bordet er en stor,
rød knapp. Liknende knapper er ved siden av begge dørene og
i vinduskarmen.

VAKT
Om noe skjer, trykker en av dere på
knappen. Om dere har mistanke om at
noe kommer til å skje, trykker en
av dere på knappen. Om dere hare en
vag mistanke om at noe kan komme
til å skje, trykker en av dere på
knappen. Er det fortstått?

Morgan nikker. Jaques ser på vakten. Fredrikke ser på den
gamle mannen.

EN ELDRE MANN
Ja, klart og tydelig.

VAKT
De kommer inn med henne nå snart.
Inntil videre får dere bare vente
her.

EN ELDRE MANN
Den er grei.

De setter seg ned i stolene. Den eldre mannen blir stående
ved enden av bordet. Ingen av dem har fått beholde bager
eller vesker. Sekundene tikker av gårde.

Jaques ser på Morgan, som ser på Fredrikke, som ser på
Jaques.

Døren går opp.

En fange, den eldre mannens kone, ANNE, kommer gående inn
igjennom døra. Hun setter seg ned i en stol.

ANNE
Neimen, har du tatt med flere?

EN ELDRE MANN
Ja, jeg møtte disse utenfor porten,
de ville inn… Sa de ville
intervjue en innsatt.

Morgan ser seg om i rommet, før han blir dratt ut av transen
og ser på den eldre mannen, uforstående.

FREDRIKKE
(Kjapt)
Ja, vi har noen spørsmål…

EN ELDRE MANN
Dere får sette igang!

MORGAN
Og spørre hvem?

ANNE
Meg, vel!

MORGAN
(Plutselig blek)
Er DU…

Anne ler. Det samme gjør mannen hennes.

EN ELDRE MANN
Overraskende, sant?

ANNE
Like morsomt hver gang.

MORGAN
Men… Hva skjedde?

ANNE
Jeg vet ikke om unge ører som deres
bør høre dette… Men, forstås-

Hun ser på Jaques og smiler. Jaques ser vekk og ler.

ANNE
– dere virker ikke så veldig
uskyldige, akkurat. Hva sier du?

Hun ser på mannen sin.

EN ELDRE MANN
Sett igang og fortell, du!

ANNE
Tja, hvor skal jeg begynne?

FREDRIKKE
Du kan jo begynne med begynnelsen,
hva som startet det hele.

MORGAN
(Med barnslig entusiasme)
Ja, spar de spennende bitene til
slutten!

ANNE
(Ser opp og til venstre)
Det hele startet med at jeg
bestemte meg for at gode mennesker
ikke eksisterte…
(Hun smiler)
Og ethvert bevis på det motsatte
måtte dø.

INT. EN KIRKE. DAG.

Kirken har et stort glassmaleri som lyser faller inn
igjennom. Ellers er kirken stort sett mørk. EN NONNE feier
gulvet med en gammeldags sopelime. Bortest, i et hjørne,
står en skrifteboks. En yngre utvage av Anne kommer gående
inn igjennom kirkens doble dører. Idet de lukker seg bak
henne står hun først i en smal stripe av lyst, før det blir
så mørkt der at det ser ut som om hun er borte.

Anne går bort til skrifteboksen og setter seg. En veldig
gammel PREST kommer gående og setter seg inn sammen med
henne. Kameraet viser fra utsiden.

PRESTEN
(Oppgitt)
Hva er det du har gjort NÅ, da?

ANNE
(Tilgjort)
Unnskyld, pappa, jeg bare måtte.

PRESTEN
Bare måtte hva da?

ANNE
Jeg bare måtte gjøre noe med det.

PRESTEN
(Lettere utålmodig)
Gjøre noe med hva da?

ANNE
Ikke noe.

PRESTEN
(Lettere irritert)
Ikke noe hva da?

Anne sukker tilgjort og himler med øynene. Kameraet viser
henne, og går deretter over til å viste presten.

ANNE
Han var slem mot meg, pappa!

PRESTEN
Hvem da?

ANNE
Kjæresten min.

PRESTEN
Det tror jeg ikke noe på, den unge
mannen har aldri gjort en vond
gjerning i hele sitt liv!

ANNE
Akkurat, derfor måtte han dø.

ANNE (V.O.)
De sier at kirken dekker over mye
rart, og jeg tror dem.

INT. ET BESØKSROM. DAG.

Jaques sitter foroverlent over bordet, Fredrikke sitter med
bena i kors i stolen sin. Morgan sitter tilbakelent med to
fingre på haka.

MORGAN
Skulle du ikke spare det mest
spennende til slutt?

ANNE
Jo, akkurat. Døde kjærester er
omtrent så kjedelige som de får
blitt, selv når de henger etter
bena fra taket på stabburet og
stirrer dødt på alle de andre døde
tingene.

FREDRIKKE
Så hva er den spennende delen?

ANNE
Ta det med ro, den kommer, om dere
unger bare kunne la meg fortelle…

INT. EN FABRIKKHALL. DAG.

Midt i den lange fabrikkhallen går et samlebånd som to
mennesker i hver ende sveiver igang. Langsmed samlebåndet på
hver side er lange bord. Bak bordene står det flere
mennesker. De aller fleste av dem er kvinner. Noen av dem er
menn, men ingen av dem er fete, og svært få av dem er hvite.

Kamera zoomer inn på en del av menneskemengden, og man kan
se at menneskene monterer noen slags rare deler som består
av flere rør og en slags kjerne. Noen lager esker, noen
monterer rør, noen setter sammen de delene andre har satt
sammen, noen legger disse delene i esker.

Kamera zoomer inn igjen, og denne gangen får man øye på en
ung Anne som står inntil samlebåndet, omtrent midt i rommet.
Ved siden av henne står EN STOR DAME og lager pappesker.
Anne ser rådvill ut.

ANNE (V.O.)
Det var første dag på jobb, og jeg
var langt ifra tilvent jobben,
eller avvent foreldrene mine.

ANNE
Du?

EN STOR DAME
Ja?

ANNE
Hva var det jeg skulle gjøre igjen?

Anne ser fortvilet på samlebåndet og på gummihanskene hun
har på seg.

EN STOR DAME
(Sukker, men smiler)
Det du skal gjøre er å lesse hva
det nå enn er du kan få tak i over
på vårt bord. Prøv å få tak i
dobbelt så mange kasser med deler
som du får tak i kasser med esker,
da blir det omtrent riktig.

Hun peker på eskene.

ANNE
Og det er alt?

EN STOR DAME
Jo flere esker du får tak i for
oss, jo mer tjener vi som står her,
og jo mer penger får du av oss.

Anne tar tak i en kasse med deler og løfter den møysommelig
av transportbåndet. Den er tydelig veldig tung og ikke lett
å håndtere, men hun klarer til slutt å få den med seg.

ANNE
Burde ikke noen mer erfarne stå
her? Om det er så viktig å få tak i
de kassene…

EN STOR DAME
De erfarne damene trengs til å
klare å sette sammen alt du får
tatt til deg. Etterhvert som du
blir bedre får du sjansen til å
klatre oppover i rekka.

Anne ser skjevt på henne mens hun åpner esken. Den
inneholder bare flatpakkede esker.

ANNE
Hvorfor står du her, du som har
jobbet her så lenge?

EN STOR DAME
Fordi jobben min er å lære opp
sånne som deg.

Den store damen smiler og setter et rør inn i et annet rør
med en selvsikker håndbevegelse.

ANNE
Får du ekstra betalt for det?

EN STOR DAME
Nei, jeg taper vel heller mer på
det enn jeg vinner.

Anne fortsetter å se på den store damen.

ANNE
Burde du ikke heller tenke på deg
selv? Eller pleier nykommerne å
betale deg for å ta vare på dem?

Den store damen rister på hodet.

EN STOR DAME
Nei, som jeg sa, jeg tjener
ingenting på det. Heller det
motsatte.

Anne rister fortvilet på hodet.

ANNE
Sånne mennesker som deg finnes
ikke. Alle er griske, ekle kryp.
Kanskje virker de flotte, men
innerst inne er de bare snille
fordi de tjener på det, eller fordi
de er redde for å la være.

EN STOR DAME
Der tar du nok feil, vennen min,
men du har ganske rett –
mesteparten av verden er sånn.

ANNE
Alt eller ingenting. Gråsoner ser
ut til å eksistere –

Hun plukker opp en eske som ikke er helt lik den andre. Hun
åpner den, og den er full av de samme delene som alle de
andre.

ANNE
– men det er feil. De gjør ikke
det. De er bare enda mer løgnfulle
enn sidene.

EN STOR DAME
Og nå sier du at det bare finnes én
side.

ANNE
Det blir som med lys.

Hun tar frem et kjede hun har på seg og holder det opp i
lyset. Det har en medaljong på seg, antagelig vis av slipt
glass. En strime av sollys som kommer fra de små vinduene
høyt oppe treffer den, og sender en regnbue av farger ut.

ANNE
Hvitt lys er alt lys. Svart er
ingenting, og heller ikke.

Den store damen sier ingenting. Anne fortsetter å
møysommelig bære pakker.

INT. ET OFFENTLIG TOALETT. DAG.

Anne vasker hendene og ser på seg selv i speilet. Speilet
har en stor sprekk ned langs midten, og toalettet er
generelt veldig møkkete. Den store damen kommer inn og
vasker hendene, hun også.

Anne ser skrått bort på henne. Kamera kutter fra å vise
ansiktet hennes, til å panere over og vise ansiktet hun ser
på – den store damen sitt.

Kamera fyker baklengs ut døra, som smeller igjen. Deretter
høres et langtrukkent skrik fra bak toalettdøra. Anne kommer
gående ut, de hvite hanskene er mørkebrune til blodrøde.

INT. ET BESØKSROM. DAG.

Anne lener seg tilbake i stolen.

ANNE
Også kan dere jo forestille dere
den scenen omigjen en del ganger,
så skjønner dere lett hvordan jeg
havnet her.

FREDRIKKE
Fascinerende.

MORGAN
Ikke sant?

FREDRIKKE
Jeg begynner å skjønne hvorfor du
liker historier så godt.

JAQUES
Men… Hva drepte du henne med?

ANNE
La oss bare si at man får ideer når
man står hele dagen og får
papirkutt av å brette og åpne
esker.

Morgan tenker.

MORGAN
Men hvorfor har du ikke drept
mannen din, for eksempel?

ANNE
Han giftet seg med meg fordi det
gjorde HAM glad.

FREDRIKKE
Hvorfor dreper du ikke oss?

ANNE
Fordi dere er her av en helt annen
grunn enn å besøke meg. Fortell,
nå, det er deres tur – Hva er det
som foregår?

MORGAN
Jeg er på jakt etter en venn av
meg, som skal ha noe med dette
fengselet å gjøre.

ANNE
(Til Jaques)
Og du, hva gjør du her?

JAQUES
Paranoia.

Han smiler så de hvite tennene og det hvite tannkjøttet
lyser sterkt.

ANNE
Og du da, lille venn? Du ser eldre
ut enn de to andre, men så er du jo
tross alt jente. Vi ser fort eldre
ut.

«This Is Yesterday» av Manic Street Preachers tar over for
nyhetene på radioen som står på i bakgrunnen.

Fredrikke sier ingenting.

ANNE
Jeg hører stillheten din.

DEN ELDRE MANNEN
(Fort)
Hva er det vi kan hjelpe dere med?

MORGAN
Egentlig skulle vi bare se etter om
vi kunne finne James – altså,
vennen min – her.

ANNE
(Ler)
James er et veldig vanlig navn i
disse trakter. Du skulle ikke
tilfeldigvis lete etter en James
SMITH?

MORGAN
(Ler med)
Heldigvis ikke.

ANNE
Dere får komme innom igjen om det
er noe dere vil vite. Besøkstidene
mine er faktisk ganske liberale.

DEN ELDRE MANNEN
(Mumler)
Men ikke liberale nok.

EKS. EN PARK. DAG.

De tre er tilbake ute, i parken. De ligger flatt på gresset
og ser opp på skyene. Kamera viser skyene. En av dem ligner
veldig på noen som sniker seg av gårde. Fredrikke nynner på
This Is Yesterday.

Jaques myser med øynene mot lyset.

JAQUES
Jeg tror jeg blir blind.

MORGAN
(Ler)
Nei da, det er nok heller andre
ting du kommer til å bli blind av.

FREDRIKKE
(Fniser ondt)
Morgan, vær snill. Jaques har visst
blitt litt følsom.

MORGAN
Greit, greit… Jeg savner James.

FREDRIKKE
Du trenger å tenke på noe annet.

MORGAN
Som hva da?

FREDRIKKE
Nei, jeg vet ikke… Hva som helst.

Hun strekker seg ut på gresset en stund, før hun vrir seg
over på siden og ser mot ham.

FREDRIKKE
Vi kan jo slå to fluer i en smekk –
Hva er det både du og James liker
eller likte å gjøre på fritida?

MORGAN
(Smiler)
Da vi var yngre pleide vi å finne
på så mange ting som mulig som var
morsomme kun for oss…

Morgan legger den ene hånda under hodet. Den andre lar han
hvile på magen.

FREDRIKKE
Esoterisk humor.

JAQUES
Jaja.

MORGAN
Vi pleide å spraymale blomstene i
hagen til naboen.

FREDRIKKE
Tror du James husker det?

MORGAN
Ja, helt klart.

FREDRIKKE
Hva om vi tar og maler en svær
blomst i feil farge eller noe, tror
du han tar hintet om han ser det?

MORGAN
(Ler)
Ja, det burde han da virkelig, men
hvor skal du få tak i en gigantisk
blomst vi kan male?

Jaques reiser seg opp i sittende stilling og speider utover,
inn mot byen. Blikket hans faller på et vanntårn vist i en
tidligere scene, utsikten fra loftsleiligheten til Vanessa.

INT. LOFTSLEILIGHETEN TIL VANESSA. DAG.

Jaques styrter inn med hodet først. Fredrikke følger leende
etter. Morgan humrer og går elegant inn i rommet, før han
snubler i teppekanten. Vanessa sitter i sofaen, og spretter
opp idet de kommer stormende.

JAQUES
(Andpustent)
Du er et sånt
organisasjonsmenneske-

FREDRIKKE
Vi trenger en god del liter
bannermaling, malerkoster og tau
NÅ.

MORGAN
Vær så snill?

Vanessa smiler og reiser seg opp i en overraskende flytende
bevegelse.

VANESSA
Hva skal dere?

JAQUES
(Fortsatt andpuste)
Vi-

MORGAN
(Gnir seg på kneet)
Skal-

Vanessa ler.

VANESSA
Dere er i overraskende dårlig form
til å være såpass oppspilte
mennesker.

Vanessa roter rundt i en stor kasse. Hun finner etterhvert
frem det de har spurt om.

FREDRIKKE
(Knurrer)
Captain Obvious…

JAQUES
(Tar seg sammen så godt han
kan)
Vi skal male.

VANESSA
Hva skal dere male banner for?
Og… Trenger dere ikke noe å male
PÅ også?

Hun står med en bøtte maling i hendene. Hun veier den opp
mot vekten av det hun har i den andre hånden.

MORGAN
Vanntårnet.

VANESSA
Har dere kommet helt hit for å
protestere mot en stygg bygning? Da
har jeg nyheter for dere, det er
det massevis av mennesker som gjør
allerede.

FREDRIKKE
Vi skal male blomsten.

VANESSA
Det bør være blomsten på vanntårnet
du snakker om nå…

Fredrikke ler.

FREDRIKKE
Har du lyst til å være med,
kanskje?

Vanessa veier malingsspannet mot kostene og tauene igjen,
denne gangen på en mer tankefull måte.

VANESSA
Ja, gjerne.

FREDRIKKE
Flott!

EKS. VANNTåRNET. DAG.

Vanntårnet er en høy bygning, en av de høyeste i byen.
Kamera zoomer fr aå vise hele til å bare vise en del av
stigen. Jaques klatrer ført oppover den utvendige stigen,
med tauet. Fredrikke følger ham tett, deretter følger Morgan
og Vanessa.

VANESSA
Dette tårnet er kanskje ikke så
ille, utsikten er fantastisk!

MORGAN
(Fornøyd)
Veldig synlig. Veldig, veldig
synlig. Jeg elsker det.

JAQUES
Og jeg som følte meg blind da jeg
så på himmelen her, hva nå når vi
klatrer inn i den?

FREDRIKKE
(Ler)
Det er ikke en himmel om det ikke
er noe å se på. På en annen side er
det jo ikke noen himmel, annet enn
den med alle skyene og sånn.

Kamera zoomer ut og viser hele vanntårnet igjen. De fire
ungdommene heiser seg opp på plattformen som går rundt hele
vanntårnet. Nederst, ved foten av vanntårnet, står en
bitteliten person. Kutt til Jaques, som fester tauet.

JAQUES
Uansett hva dere gjør –

Han drar to ganger i knuten, for å sørge for at den sitter
godt nok fast.

JAQUES
Uansett hva som skjer, pass på at
dere er huket fast i tauet.

Han ser ned. Langt der nede er det ikke noe annet enn grå
betong med et par små planter i kasser. En person sitter
inntil en av de store pillarene. Jaques ser opp på
vanntårnet igjen.

JAQUES
Jeg klatrer opp og tar omrisset.
Dere får begynne å male her nede,
fyll inn alle feltene.

Han spenner bena mot siden på vanntårnet og klatrer oppover,
ved hjelp av tauet. Han har en malingsbøtte hengende over
armen, en pensel står nedi nesten helt til skaftet.

De tre andre maler.

FREDRIKKE
(Skjelver)
Så flott at ingen av oss har
høydeskrekk!

Morgan ler.

MORGAN
Du, redd for høyder? Det hadde jeg
ikke trodd.

FREDRIKKE
Å, nei!
(Hun ler)
Jeg er ikke redd for høyder, det er
ikke derfor jeg skjelver, det er
fordi jeg liker dem.

Morgan ser på henne med et blankt uttrykk et par sekunder,
før han bryter ut i latter og kaster seg mot henne med
malekosten først. Fredrikke får en stor, burgundersvart
flekk midt i panna.

FREDRIKKE
Det der slipper du ikke unna med!

Hun strekker ut armen og tar igjen ved å male Morgans nese.
Vanessa holder på å kollapse av latter i bakgrunnen.

Imens de ler og fortsetter malingskrigen kutter kamera til å
vise avgrunnen, hvor det nå har samlet seg flere mennesker
om den lille, sorte prikken.

JAQUES
Hei, ikke beveg dere så mye der
nede, jeg bruker dere som motve-

Man kan høre lyden av et tau som ryker, og Jaques henger
plutselig opp-ned foran dem. All malingen som var i bøtta
blir vendt på hodet, sneier Vanessa sine skotupper og faller
videre ned i menneskemengden.

JAQUES
(Fniser)
Ooops.

Morgan, Vanessa og Fredrikke stirrer på ham med store øyne.
Fredrikke og Morgan bryter ut i latter unisont, Vanessa
nøler men begynner til slutt å le, hun også.

MORGAN
Flott publisitet!

FREDRIKKE
Nå blir vi ihvertfall lagt merke
til.

VANESSA
Og vi må bli her oppe helt til alle
går hjem, om vi ikke vil bli tatt
for tungt hærverk… Av noe de
fleste hater.

JAQUES
Da er det bare en ting å gjøre!

VANESSA
Hva da?

MORGAN
Fortsette å male!

Kamera zoomer ut. Det klippes mellom den store blomsten i
forskjellige stadier av ferdig malt. Det har blitt litt
mørkere før de er ferdige, men det er fortsatt mer enn lyst
nok til å se at den tidligere ferskenfargede rosen på
lyseblå bakgrunn nå er så dyprød at den nesten er svart.

Noen nedenifra roper. Ingen hører det. Flere mennesker
nedenifra roper. Morgan og Jaques reagerer svakt, men
overser det. Enda flere mennesker regelrett skriker der
nede. Vanessa ser ned.

VANESSA
Ser ut til at det skal være en
demonstrasjon her. Se hva vi har
satt igang!

MORGAN
Unnskyld, det var ikke meningen å
skaffe deg problemer her du bor,
og…

Noen setter på et mobilt stereoanlegg nede. Sangen som
spilles er «Die in the Summertime» av Manic Street
Preachers. Fredrikke nynner med.

FREDRIKKE
Au!

JAQUES
Hva skjedde?

FREDRIKKE
Jeg sparket borti en rusten spiker.

JAQUES
Ta det med ro, beinet ditt blir
helt igjen.

FREDRIKKE
(Mumler)
Beklageligvis…

VANESSA
(Til Morgan, etter å ha hørt
på de to andre snakke)
Ikke tenk på det, dette er en GOD
ting. Jeg har ikke sett disse
menneskene så engasjerte på
kjempelenge, det er rart å se på.

MORGAN
(Smiler)
Da så.

VANESSA
Dere er litt av en gjeng,
forresten.

JAQUES
Hvordan det?

VANESSA
Nei…

Det knirker i vanntårnet, men ingen legger merke til det.

VANESSA
Dere henger på en måte ikke sammen.
Dere overrasker hele tiden
hverandre, har ikke akkurat
overdrevent mye felles humor eller
noe som helst felles, egentlig,
og…

Hun ser på dem, blikket hennes flakker fra side til side.

JAQUES
Det er fordi vi ikke møttes før for
noen ganske få timer siden.

MORGAN
(Lettere, men ikke veldig,
overrasket)
Jeg trodde du og Fredrikke kjente
hverandre godt?

Knirkingen i bakgrunnen blir tydeligere.

FREDRIKKE
Tuller du? Dette er andre gang jeg
ser fyren!

MORGAN
Når var første gang?

FREDRIKKE
En eller annen gang i fjor, tror
jeg, jeg er ikke helt sikker…

Et par av boltene i vanntårne beveger på seg.

JAQUES
Men det er jeg! Og du tar feil,
lille venn, det er tre ganger.

MORGAN
Fortell!

VANESSA
Det tror jeg ikke vi får tid til.

MORGAN
(Skuffet)
Hvorfor ikke?

VANESSA
Fordi vi er alt for mange meter
over bakken, og under oss er det
mennesker som prøver å velte tårnet
vi står i.

JAQUES
Glem det jeg sa om de tauene.

FREDRIKKE
Vel, om jeg måtte velge en årstid å
dø i, så hadde det blitt sommeren.

Morgan knyter seg løs fra tauet, og løsner de andre også.
Deretter begynner han å klatre nedover stigen, som nå er
skrå.

JAQUES
Kvinner og barn først!

Han følger etter Morgan. Vanessa og Fredrikke ser på
hverandre og ler, før de følger etter.

MORGAN
Dette går jo fint!

JAQUES
Vårt eget skjeve tårn i Pisa!

VANESSA
Det må jo velte en gang, det
også…

Tårnet krenger mer og mer. Lyden nedenifra blir sterkere og
sterkere. Vinkelen på stigen blir flatere og flatere.

VANESSA
Det begynner å bli ganske vanskelig
å klatre, spør dere meg…

Med et knirk bøyer tårnet seg litt til.

MORGAN
Så dumme vi er.

Han stopper opp, og de andre trenger seg innpå ham, ikke
helt klar over hvorfor de plutselig sluttet.

VANESSA
Om du gir opp, kan du hoppe slik at
vi andre kan klatre?

Morgan himler med øynene.

MORGAN
Se nå.

Morgan snur seg rundt, så han nærmest står i bue med ryggen
mot stigen, som nå ligner mer på en trapp. Så setter han seg
ned, og aker nedover. Fredrikke ler.

EKS. FOTEN AV VANNTåRNET. DAG.

De har landet mitt i puljen med mennesker. Borte ved føttene

til tårnkolossen er det tent bål, et rundt hver pillar.
Flammene gjør det rustne jernet sprøtt og mykt, og tårnet
krenger mer og mer. Brannvesenet kommer kjørende, og
menneskemengden flytter seg.

VANESSA
Ettergivende idioter.

JAQUES
Hva sa du?

VANESSA
Ingenting. Eller, jeg sa
«Ettergivende idioter.», og de
teller som ingenting.

Jaques ler.

MORGAN
Hva gjør vi nå?

FREDRIKKE
Håper at nyheten har spredd seg?

MORGAN
Og fram til da?

FREDRIKKE
Nei, jeg vet ikke… Vanessa, hva
mener du at vi bør gjøre?

VANESSA
Gå hjem og spise.

FREDRIKKE
Da gjør vi det.

EKS. EN PARK. DAG.

De går igjennom parken foran fengselet. På veien passerer de
en bro. De stopper for å kaste pinner i elva og se på dem
flyte nedover. Ved elvebredden sitter en uteligger og vasker
føttene sine.

FREDRIKKE
Hva skal du gjøre når du finner
ham, Morgan?

MORGAN
Bli med på hva det nå enn er han
driver med.

JAQUES
Virkelig? Jeg mener, du slo meg
ikke akkurat som en etterdilter.

MORGAN
Jeg er ikke det!

FREDRIKKE
Men…

Hun kaster en pinne slik at den lander oppå pinnen Vanessa
nettopp kastet uti og senker den effektivt.

MORGAN
Han hører på meg, vi kunne
samarbeide, og… Det er alltid
sånn at det er noen andre enn den
typiske «alpha male»
(Han gjør overdrevne
gåseøynebevegelser med
fingrene i lufta)
… som har mye av kontrollen.

JAQUES
(Ler)
Hjernen bak ting.

MORGAN
(Entusiastisk)
Ja, akkurat! Jeg vil ikke være noe
ansikt utad, akkurat, men jeg har
ingenting imot å trekke i
trådene…

Fredrikke kaster en pinne som lander like foran uteliggeren.
Han plukker den ut av vannet og kaster den tilbake så
Fredrikke må dukke for å unngå å få den i hodet. Pinnen
lander i elva og flyter sakte nedover.

VANESSA
Litt som Gepetto etter at Pinocchio
får fri vilje.

MORGAN
Hva mener du?

VANESSA
Jo, selv om Gepetto egentlig ikke
skulle ha hatt noen innflytelse
over Pinocchio, så har han jo det,
fordi han er og har alt hva
Pinocchio egentlig vil oppnå…

MORGAN
Eller tror han egentlig vil oppnå,
alt ettersom.

De fortsetter å gå vekk fra fengselet, idet en
fengselsbetjent kommer løpende mot dem.

JAQUES
Nå blir vi tatt.

Fengselsbetjenten er nærme nok til at man kan se at han
holder i en politikølle.

VANESSA
Farvel, ungdomsår!

Fengselsbetjenten er nærme nok til at man kan se at han er
rød i ansiktet.

FREDRIKKE
Nei da, det er sikkert bare Anna
som vil snakke med oss eller noe…

Fengselsbetjenten er nærme nok til at man kan se det hvite i
øynene hans.

MORGAN
Det finner vi fort ut av.

Fengselsbetjenten er så nærme at han stopper.

FENGSELSBETJENTEN
Hei, dere!

MORGAN
(Gjør stemmen dypere enn den
egentlig er)
Ja, hva er det?

FENGSELSBETJENTEN
Dere var innom før i dag, var dere
ikke?

MORGAN
Jo da –

FREDRIKKE
Men bare på besøk, altså!

Fredrikke får plutselig et langt mer barnslig uttrykk i
ansiktet. Brystkassa hennes hever seg sakte og tydelig opp
og ned, og øynene hennes er sperret vidt opp.

FENGSELSBETJENTEN
Har dere lyst til å komme på besøk
igjen?

JAQUES
(Før noen andre rekker å si
noe, selv om de prøver)
Hvorfor skulle vi vel det?

FENGSELSBETJENTEN
Fordi folk spør etter dere.

Fengselsbetjenten ser bedende på dem, så bedende som en mann
med alt for stor bart kan se på noen.

JAQUES
Kan dere ikke hamle opp med dem
selv?

FENGSELSBETJENTEN
(Skamfult)
Nei, det kan vi ikke.

JAQUES
Da så.

FENGSELSBETJENTEN
Vi kan betale dere!

JAQUES
Nå snakker vi.

INT. ET BESØKSROM. DAG.

De er tilbake i besøksrommet, denne gangen sammen med
Vanessa. Hun ser seg usikkert omkring. De tre andre sitter
verdensvante i hver sin stol.

MORGAN
Jeg lurer på hva det er Anna vil
oss.

FREDRIKKE
Kanskje hun ble ensom og bestemte
seg for å sette igang opptøyer for
å se oss igjen.

MORGAN
Ja, kanskje det.

JAQUES
Eller kanskje hun har lyst til å
hjelpe oss.

MORGAN
Ja, kanskje det… også.

FREDRIKKE
Det hadde vært veldig rart om de
innsatte her ikke visste noe, jeg
mener…

JAQUES
Med mindre denne James er tett i
toppen eller ikke i området burde
de ha fått med seg at noen prøver å
sprenge dem tilbake til
steinalderen.

Radioen står fortsatt på. Den setter i å spille «The Intense
Humming of Evil» av Manic Street Preachers. Fredrikke nynner
med.

FREDRIKKE
Det er nok mye ondt her.

MORGAN
Det er mye ondt over alt.

FREDRIKKE
Men det bør være en spesielt stor
konsentrasjon her.

MORGAN
Litt som i alle lands storting,
mener du?

FREDRIKKE
(Ler)
Nei, så ille er det da vel ikke…
(Pauser)
Her.

En vakt stikker hodet inn igjennom dørsprekken.

VAKT
Dere kjenner rutinene?

JAQUES
Ja da, ja da. Røde knapper, noen
som helst mistanke, ikke spis den
grønne, dissende biten. Gå vekk.

Vakten smetter tilbake ut døra, som smekker forsvarlig på
plass.

De tre ser på hverandre, en god stund. Fredrikke fortsetter
nynne, Morgan blir med.

Den andre døren glir opp, og inn kommer noen kledd i
vaktuniform. Han lukker døren forsvarlig bak seg, før han
går og setter seg i en av lenestolene.

FREDRIKKE
Vi trenger ikke en ekstravakt,
ellers takk.

JAQUES
Nei, vi klarer oss helt fint selv.

Vakten har glitrende, grønne øyne.

VANESSA
Jeg har ikke vært her før, men
(Nøler)
Jeg føler meg trygg nok, med disse
menneskene i nærheten.

Vakten ser på Morgan. Noe av det rødlig blonde håret stikker
ut under hatten.

MORGAN
(Nesten stum)
Altså…

VAKTLIGNENDE MENNESKE
Kjenner du meg ikke igjen?

MORGAN
Du kødder.

Vakten smiler og tar av seg lua, og buster til håret.

MORGAN
James, din tulling, din imbesile
ape, bondeknøl av en idiot, kronen
på utedassen!

JAMES
Hysj da, tenk om noen kommer og
tror at det er jeg som roper! Vi
høres tross alt ganske like ut.

MORGAN
Vær så snill og fortell meg at du
jobber her.

James gliser.

JAMES
På en måte.

MORGAN
På en måte?

JAMES
På en måte.

MORGAN
Denne blir du nødt til å forklare,
kompis.

JAMES
Virkelig?

Han sukker.

JAMES
Ja ja, det får gå. Har dere andre
også tid til å høre på?

Fredrikke nikker oppmerksomt. Jaques blunker sløvt. Vanessa
har knærne helt oppunder haka og ser på James med noe som
kan være en blanding av beundring og ærefrykt, ispedd litt
humor.

JAMES
Altså, jeg måtte jo finne en måte å
få gjort dette på. Unnskyld,
forresten, Morgan, men jeg kunne
ikke la deg få tak i meg… For..

MORGAN
Hm?

JAMES
Glem det for nå, hva, det er en del
av historien.

MORGAN
Greit.

JAMES
Jo, altså…

EKS. ET POSTKONTOR. DAG.

James står utenfor et postkontor. Han har et brev i hånda.
Han snur det og ser på returaddressen, det er addressert til
Morgan. Han putter det i postkassa og går.

JAMES (V.O.)
Det var da det begynte. Det var da
jeg bestemte meg for at jeg skulle
inn, koste hva det koste ville.

INT. ET SUPPEKJøKKEN. DAG.

James står med hårnett på og et gammelt forkle. Rundt
omkring står det bord og stoler som ikke matcher. Over alt
sitter det slitne mennesker og spiser en slags overkokt
guffe.

JAMES (V.O.)
Jeg lette overalt etter et sted jeg
kunne gjøre noe OG bli tatt.

Kamera vrir seg til å vise James bakfra. Han har et tydelig
omriss av en kniv på baklomma.

En SLITEN MANN kommer bort til ham med en bolle.

SLITEN MANN
Du kan vel ikke gi meg en porsjon
til, kan du vel?

JAMES (V.O.)
Beklagelig vis hadde jeg valgt meg
det aller fattigste strøket i hele
byen. Selv om jeg hadde drept noen
der, hadde ingen reagert…

SLITEN MANN
Vær så snill?

JAMES
Beklager, men det har jeg ikke lov
til, da får jeg ikke lov til å
jobbe her mer.

SLITEN MANN
Hvorfor vil du jobbe her?

JAMES
For å finne noen jeg kan drepe.

Den slitne mannen ler godt.

SLITEN MANN
Sånne som deg trenger vi flere av
her, gutt, langt flere, du får opp
stemningen. Jeg føler meg mettere
allerede.

JAMES (V.O.)
Å drepe en uteligger er som å drepe
noens lille, bortkomne valp. Det
går bare ikke, så jeg bevegde meg
videre.

INT. EN SKOLE. DAG.

James står midt i en stor kantinesal full av ungdommer i
tenårene. Han skuer utover og trekker på munnvikene idet
blikket hans flakker forbi noen av tenåringsklikkene.

JAMES (V.O.)
Tenåringer er ofte jævlige greier,
det vet alle.

James holder i en stor mopp som er solid plantet i ei bøtte.
Han vrir prøvende på den før han løfter den ut av bøtta og
klasker den ned på gulvet. En gjennomsnittlig, anonym
tenåring snubler i moppen og går på trynet. En SPORTSIDIOT
reagerer.

SPORTSIDIOT
Hei, du! Om du ble med og spilte
litt ball kunne det hende at du
visste hvor føttene dine var… Å,
nei, det er sant, du kom ikke med
på laget!

JAMES (V.O.)
Nå skal det sies at det de kommer
opp med sjelden er gjennomtenkt nok
til å være spesielt sårende.

James dynker moppen igjen etter å ha stablet tenåringen på
bena og rettet på brillene hans. Han klasker deretter den
våte enden rett i ansiktet på sportsidioten.

JAMES (V.O.)
Heller ikke det å drepe en tenåring
gikk.

En REKTOR kommer gående inn i kantina, gisper overdrevent og
løper bort til James.

JAMES (V.O.)
Dessuten klarer de å ta livet av
seg selv i hopetall uansett. Er det
ikke designer drugs og anoreksi, er
det regelrett selvmord.

Rektoren gir James en ørefik og James snur seg og går ut av
kantina.

INT. ET UNIVERSITET. DAG.

James sitter i en lesesal med en ekstremt tykk bok foran
seg. Rundt omkring sitter andre mennesker med tilsvarende
tykke bøker. Hans er den eneste det er klipt to runde hull i
tvers igjennom. Han åpner den såvidt, og på innsiden er et
hulrom med en pistol i. Han smiler.

JAMES (V.O.)
Jeg bestemte meg for å finne et
sted hvor det var smarte drittunger
i stedet, som jeg kanskje kunne
holde ansvarlig for det de drev
med.

En ung ARISTOKRAT setter seg ned ved siden av James. Han har
vannkjemmet hår og brun dress. Skoene hans er så nypussede
at man kan se hodet hans speile seg i det.

ARISTOKRATEN
Du!

JAMES
Ja?

ARISTOKRATEN
Hva mener du om kognitiv
hukommelse?

JAMES
At du ikke har en.

JAMES (V.O.)
Selvfølgelig tok jeg meg friheten
til å være litt frekk tilbake, men
bare slik at han skulle bli
provosert.

En annen arisokrat, ARISTOKRATKLONE #2, kommer gående.

ARISTOKRATKLONE #2
Jeg mener at det er sterkt
undervurdert i barnas sammenheng,
men overvurdert for mennesker av
vårt kaliber.

JAMES (V.O.)
Selvfølgelig kunne jeg ha drept en
av dem og blitt ferdig med det, men
jeg mener at jeg ikke har rett til
å drepe noen som ikke vet hva de
sier. Da kan de neppe vite hva de
gjør, heller.

James tar et tak i begge aristokraters nakker, og skaller
hodene mot hverandre. Bevegelsen produserer en merkelig, hul
lyd.

INT. EN STOR BANKETTSAL. KVELD.

James er kledd opp i smoking. Han har på seg massevis av
smykker, som glitrer på en overbevistende måte.

JAMES (V.O.)
Liv som aldri hadde fått utrettet
noe uansett teller ikke, men med
unviersitetsstudenter kan man aldri
vite, plutselig blir det folk av
dem.

James bærer med seg et stort fat fullt av stablede
champagneglass rundt omkring i en menneskemengde. Alle
menneskene er glamorøst kledd, de beveger seg med små
bevegelser og snakker lavt og høflig. I taket over dem alle
henger en lysekrone på størrelse med en liten campingvogn,
av rent smijern og glass.

JAMES (V.O.)
Noen som ikke gjør noe for seg,
derimot, er de ikke fullt så sterke
sidespillerne til mennesker med
kjedelige karrierer.

James går bort til en lett middelaldrende dame, VERTEN.
iført en ferskefarget kjole som ser ut som om den var sydd
til et ball for sekstenåringer.

VERTEN
Har dere sørget for at absolutt
alle får det de skal ha?

JAMES
Ja.

VERTEN
Alle?

JAMES
Ja.

VERTEN
Absolutt alle?

JAMES
Ja.

VERTEN
Alle har et champagneglass i høyre
hånd?

JAMES
Ja.

VERTEN
Og ett eller annet spiselig i den
andre?

JAMES
Ja.

JAMES (V.O.)
Jeg antok at det samme gjaldt for
damen som nettopp hadde forsvunnet
inn på badet med verten sin
ektemann.

VERTEN
Og det kommer ikke til å forandre
seg?

JAMES
Nei.

VERTEN
Flott.

James gårt bort til siden av rommet. To enorme tau holder
lysekronen forankret. Han legger en hånd på knuta.

JAMES (V.O.)
Men så kom jeg på at det tross alt
ikke var disse menneskene som var
problemet, det var ektefellene
deres, og de var alle som en enten
på jobb eller inne på et
unisextoalett med en eller annen,
så…

INT. EN BøRSBYGNING. DAG.

Støynivået er høyt. Rommet er fullt av aksjemeglere som
løper hit og dit.

JAMES (V.O.)
Så mye penger, så liten tid. Det
henger ikke sammen.

James står midt i rommet. Han har på seg en lang frakk, og i
den ene hånden holder han en fjernkontroll.

JAMES (V.O.)
Men, det gikk etterhvert opp for
meg at de fleste andre der inne var
like fattige som meg. De hadde ikke
egne penger å investere, så de
solgte sjela si for å få tjene
penger for andre.

James lusker ut av bygget og ut på gata. Der har han av seg
beltet med påmonterte våpen og slenger det i en
søplecontainer. Idet han lusker vekk kommer noen og plukker
det opp.

INT. EN VELDIG HøY BYGNING. DAG.

James står i en heis som seg ut til å være dekket av gull
innvendig. Han trykker på den aller øverste knappen og lener
seg mot veggen. Et par etasjer fra toppen kommer en liten,
ung gutt inn med en tralle. Han er neppe mer enn seksten,
søtten år gammel.

JAMES
Skal den der opp til øverste
etasje?

GUTTEN
Ja.

JAMES
Jeg skal opp dit, vil du at jeg
skal ta den med for deg?

Guttn nøler, før han nikker ivrig.

GUTTEN
Vær så snill. Om det ikke er så alt
for mye bry…

Han rødmer så til og med ørene hans får en dyp sjattering av
purpur.

James tar over tralla mens gutten går av et par etasjer
under første. Han plystrer blidt mens han dytter den ut av
heisen og bort til den eneste døra i den overdådige gangen.
Han banker på.

JAMES
Room service!

Diverse lyder kan høres innenifra. Noen skrur opp lyden på
P.C.P. av Manic Street Preachers. Deretter glir døra opp.
Innenfor står en tyggegummityggende tenåringsjente.

JAMES
Hvor er faren din?

TENåRINGSJENTE
Like her inne.

JAMES
Kan jeg få snakke med ham?

TENÅRINGSJENTE
Ja, seff.

JAMES
Alene?

TENÅRINGSJENTE
Jeg får ikke lov til å gå noen
steder, pappa sier det er farlig.

JAMES
Du får lov av meg nå. Jeg lover,
han kommer ikke til å ha noe imot
det.

TENÅRINGSJENTE
(Trekker på skuldrene)
Greit, det er din jobb som står på
spill, ikke min.

Hun går inn i heisen, som lukker seg. James går inn i
toppsuiten og lukker døra etter seg. En halvpåkledd,
halvskallet BUSINESSMANN stikker frem hodet fra døra.

JAMES
Room service, du bestilte…

Han ser ned på rullebordet, som har sølvkuper og håndklær.

JAMES
… hummer?

JAMES (V.O.)
Hummer, ja, det var det det var.

Businessmannen åpner et vindu.

BUSINESSMANN
Det lukter så rart av sjømat, men
ja, takk. Du kan sette den her.

Han viser mot et bord ved vinduet, som han går mot selv.

BUSINESSMANN
Så du datteren min, forresten?

James rister på hodet.

BUSINESSMANN
Vel vel, hun er nok her oppe et
sted…

Han får et tenkende drag over ansiktet. James setter fra seg
maten.

JAMES (V.O.)
Om jeg bare hadde dyttet ham ut
hadde det blitt sett på som
selvmord, sånt skjer blant sånne
som ham hver dag, så jeg måtte ta
meg en aldri så liten kunstnerisk
frihet.

EKS. ET HøYT BYGG. DAG.

En tenåringsjente står og ser forferdet på asfalten foran
seg. Ved siden av henne står James. Hun tygger fortsatt
tyggegummi.

TENÅRINGSJENTE
Du.

JAMES
Ja?

TENÅRINGSJENTE
Det var du som skulle levere den
hummeren der…

Hun peker vagt mot noe bak kameraet.

JAMES
Ja.

TENÅRINGSJENTE
Hva skjedde med pappa?

JAMES
Vel, jeg kunne ikke koke ham i
live, så…

INT. ET BESØKSROM. DAG.

James spenner fingrene mot hverandre og smiler. Morgan
stirrer på ham med ansikt som er vanskelig å tolke.

MORGAN
Og nå sitter du her på livstid?

JAMES
En eller annen fyr ved navn Harry
sitter her på livstid. James er i
Sverige og studerer språk.

MORGAN
(Smiler)
Mener du at…
(Smiler mer)
Du er…

JAMES
Her under alias, ja.

Ansiktet til Morgan sprekker opp i et vanvittig flir.

JAMES
Du trodde vel ikke at jeg hadde
planer om å være her for all
overskuelig fremtid, eller
eventuelt leve som lovløs om jeg
kom meg ut?

MORGAN
Du fikk meg nesten til å lure,
men…

JAQUES
Rent ut av nysgjerrighet, hvordan
hadde du planer om å komme deg ut
herifra?

JAMES
Planen var å bryte ned hele greia
fra innsiden. Smugle inn
sprengstoff eller noe… Men alt
ble tatt fra meg, og mine halvveis
medsammensvorne klarte å få seg
selv bura inn også.

James sukker irritert.

JAQUES
Så…

JAMES
Jeg trenger litt hjelp med å komme
meg ut.

JAQUES
Hva gjør vi?

JAMES
Jeg har ikke peiling.

MORGAN
Å.

VANESSA
Jo, det har vi.

MORGAN
Har vi?

VANESSA
Ja, men det involverer en viss
mengde risiko.

MORGAN
Høres greit ut.

EKS. EN PARK. DAG.

Fire mennesker ligger på ryggen på gresset.

JAQUES
Dette er flott.

Jaques strekker armene mot himmelen og tegner konturene av
en sky med den ene pekefingeren.

VANESSA
Helt fantastisk.

Vanessa ligger på magen og ser på de andre.

FREDRIKKE
Solnedganger er fantastiske greier.

Fredrikke har gått fra å sitte med bena i kors til å ligge,
og har bena i en vridd posisjon deretter.

JAQUES
Helt enig.

FREDRIKKE
Vanessa?

VANESSA
Ja?

FREDRIKKE
Du er den eneste som ikke har
fortalt en historie ennå.

VANESSA
Hva vil dere høre om?

Vanessa støtter seg opp på en albue for å se på de to andre
som snakker.

FREDRIKKE
Mens vi venter kan vi jo få
sannheten om hva du driver med her
borte.

VANESSA
Jeg troddere dere kom fram til noe
ganske nærme, i det minste, for
ikke så veldig lenge siden…

Vanessa smiler, en type ekte smil som ikke har blitt sett
før.

FREDRIKKE
Kom igjen, nå, fortell.

VANESSA
(Sukker)
Greit, greit.

INT. ET BARNEROM. DAG.

En liten jente, en ung versjon av Vanessa, sitter på gulvet
midt i en haug med klosser. Hun fekter fornøyd med armene og
smiler. Inn igjennom den åpne døra kommer en annen baby
krabbende.

På veggene er det små bilder av kjønnsnøytrale
tegnefigurdyr. En spesielt stor, grønn badeand er malt på
veggen like ved senga. Klossene rett foran Vanessa ligger
med vokstavene P, C og P opp.

VANESSA (V.O.)
Nå som jeg har fått med meg en del
tilfeldige ting om dere, er det
kanskje på tide at dere får vite
noe om meg…

Vanessa tar opp en kloss og stabler den oppå en liten haug
andre klosser. Den andre ungen, antagelig vis litt yngre enn
henne, kommer bort og river ned tårnet.

VANESSA (V.O.)
Jeg er fargeblind. Ikke bare
fargeblind når det gjelder rødt og
grønt, men på alle farger. Verden
er grå for meg.

Ungen som ødela tårnet tar tak i en kloss og slår til
Vanessa i hodet med den.

VANESSA (V.O.)
Smart for min alder, så jeg på
absolutt alle andre som babyer.
Selv om de var eldre enn meg, eller
foreldrene mine.

Vanessa blir sittende og se på ungen, skeptisk til hva den
driver med, før hun pent tar klossen fra den andre og setter
den på toppen av et nytt, lite tårn.

VANESSA
Nei.

BABY
A?

VANESSA
Nei!

BABY
A?

VANESSA
NEI!

BABY
AA!

VANESSA
Nei.

Vanessa tar til seg alle klossene og putter dem pent opp i
en bøtte. Så reiser hun seg opp og går mot døra.

VANESSA
Kom.

Den andre følger lydig etter. De går igjennom en stue, og
inn på et kjøkken.

INT. ET KJØKKEN. DAG.

Kjøkkenet er eksepsjonelt rotete. De fleste skapene står på
vidt gap. Over alt ligger det avisutklipp og emballasje fra
gammel mat, som har ligget der så lenge at den har
permanente bretter og en del mugg.

VANESSA (V.O.)
Da jeg var liten, lærte jeg meg
fort at alt kunne smakes på, bare
man holdt seg til små nok doser.

VANESSA
Der.

Vanessa peker mot nærmeste åpne skap. Det er fullt av
kjemikalier.

VANESSA (V.O.)
Det var også sånn jeg lærte meg at
man egentlig ikke trenger å være
særlig imponerende for å få andre
til å adlyde.

Den andre ungen setter i å spise av det første og beste den
kommer over. Vanessa ser på en stund, før hun tar fra barnet
det det spiser på.

VANESSA
Nok.

Babyen skriker, først fordi den vil ha tilbake det den ble
fratatt, så fordi den har en fontene av skum stående ut
igjennom munnen.

VANESSA (V.O.)
Så lærte jeg meg at jeg kunne
eksperimentere på andre.

EKS. EN PARK. DAG.

Fredrikke snur seg mot henne.

FREDRIKKE
Ikke så verst.

JAQUES
En god start på en god karriére.

VANESSA
Jeg må innrømme at jeg er ganske
fornøyd med meg selv når det
gjelder det der, ja.

Hun ruller over på ryggen og strekker seg ut. Det er
skumring. Fengselet er ikke langt unna, porten kan lett ses
bak henne. Kamera skifter fokus fra Vanessa til porten til
fengselet og tilbake igjen. Så åpner porten seg og noen
kommer spurtende ut.

FREDRIKKE
Morgan!

Den fjerte skikkelsen i gresset reiser seg og vinker.

JAMES
Morgan, herover!

Morgan løper forbi dem. Han har på seg en vaktuniform, og
håret hans har en mye rødere farge enn det hadde før på
dagen. De reiser seg opp og løper etter.

MORGAN
Idiot, skulle ikke du gjemme deg?

JAMES
Ingen vits!

De spurter hele veien tilbake til Vanessas loftsleilighet,
løper inn og kollapser på sofaen, leende.

FREDRIKKE
Morgan, hvordan gikk det?

MORGAN
De bet på det, de trodde jeg var
James!

FREDRIKKE
Det vet vi jo, siden vi fikk med
oss James ut. Gosh, du er så dum
noen ganger.

Fredrikke himler med øynene.

MORGAN
Jeg mener på jobb, jeg fikk
tilgangen til vanntanken, og…

Han er så oppspilt at han hopper opp og ned, selv om han er
tydelig sliten.

VANESSA
(Hviner)
Fungerte det? Virkelig? Fungerte
det?

MORGAN
(Ler)
De serverte knekkebrød til middag,
go figure.

VANESSA
(Drømmende)
To hundre hardbarka kriminelle…
Unisont…

MORGAN
Det kan ikke ha vært mange som
overlevde.

VANESSA
Nei, ifølge mine beregninger ble
det vel åtte ganger dødlig dose per
snute.

FREDRIKKE
All moroa med å dø av røyking, på
bare få minutter!

Fredrikke biter seg i leppa for å få puste. De slutter å le
for en stakket stund og ser på hverandre.

JAQUES
Men… Hva gjør vi nå?

JAMES
(Fortsatt smilende)
Er du dum?

JAQUES
(Lett defensivt men leende)
Hva mener du?

JAMES
Vi gjør det en gang til, vel!

De går tilbake til å le kraftig.

Kamera trekker seg unna den leende gjengen. Det forsvinner
baklengs ut det store vinduet og viser deretter leiligheten
fra utsiden. Det zoomer videre ut, horisontalt, og snart er
vinduet bare en lysende prikk. Fengselet dukker opp i syne,
og kamera panorer rundt.

28/03/2009

Akkurat … NÅ!

Filed under: Dagen i dag — Tags: , , , , , , , , — Invi @ 00:45

Dette gjør jeg akkurat nå:

  • Skriver blogginnlegg. Duh. Jeg prøver å få tilbake vanen. På onsdag starter Script Frenzy, og skrivemusklene må være passe varme til da. I år skal jeg skrive minst ett filmmanus eller teaterstykke på norsk og legge det ut her fortløpende, gled dere.
  • Prøver å få andre mennesker til å se på Shortbus. Jeg elsker Shortbus.  En eller annnen gang i løpet av fjoråret prøvde jeg  få min lett pripne venninne til å se på den, med argumentet «alt kommer til å virke enklere etterpå». (Hun har det samme problemet som en av hovedpersonene.) Overbevisende som jeg er når jeg vil, bestilte hun den. Et par dager senere står en lykkelig seksten år gammel jente på kjøkkenet hjemme og åpner en brun papirkonvolutt. Moren hennes spør hva det er hun har kjøpt. «En film Invi ba meg om å se,» lyder svaret. De neste ukene blir hun nødt til å takle konstante kommentarer av typen «Hey, det er etter midnatt, masse porno på kabel-TV nå!» og «Vi skal se på Idol nå, men det er vel for kjedelig for deg?» Unnskyld, vennen.
  • Hører på punk covers av forskjellige sanger. Sommeren etter at jeg fylte tretten var de min store kjærlighet. (Fram til jeg dro på RU-sommerleir, of course.) Jeg husker den dagen jeg passerte 200 forskjellige punk covers av sanger jeg normalt sett aldri i verden vile ha hørt på. Me First and the Gimme Gimmes er flotte greier.
  • Lager flyers, men jeg sier ikke hva de er for!
  • Henger rundt på IRC og venter på bror.
  • Henger rundt på P3 java chat og lurer på om jeg nettopp fikk bedre lønn eller ei.
  • Svarer på mail og prøver å ikke sende feil svar til riktig person, eller vice versa.
  • Bedriver vervekampanje for veganisme
  • Smiler av gamle bilder. Jeg er for strikt på personvern til å legge det ut, men det er et polaroidbilde av diverse mennesker, inkludert meg selv. Tidspunktet er en eller annen gang etter for lite søvn, og vi sitter spredd rundt om kring på et knøtlite kjøkken. Det er ut som om vi har på oss uniformer, alle som en er ikledd en alt for stor hettegenser eller -jakke, og lite annet. Ingen har hendene i sine egne lommer. Snåle bildet.
  • Venter på at noen skal logge på MSN. Har du mistanke om at det er deg jeg snakker om, så skader det ikke å dra seg på nett litt oftere, jeg VET du ikke er langt unna PCen!

21/03/2009

Sånt blir det lite blogging av

Filed under: Dagen i dag — Tags: , — Invi @ 18:20

Hver fredag pleier jeg å kollapse på sofaen i sekstida. Som regel klarer noen å riste liv i meg, men i dag våknet jeg klokka ti og oppdaget at jeg hadde fire ubesvarte anrop, ti nye meldinger og rundt et dusin blinkende tabs på MSN.

Fredagen min ble visst borte.

Når det er sagt, i stedet for å henge rundt her bør dere alle sammen lese denne bloggen. Mari, Ingeborg og Magni, alle fra RU, er i Palestina og blogger som gale om det.

10/03/2009

Innvandrere er veldig synlige i gatemiljøet

Filed under: Dagen i dag, politisk — Tags: , , , — Invi @ 19:47

De smiler tilbake, nemlig.

Hittil har jeg ikke funnet et folkeslag dette IKKE funker på. Alt fra svensker til chilenere smiler pent tilbake til meg, så godt som alle sammen. Jeg tror evnen til å bruke ansiktsmusklene avtar for hver generasjon familien har tilbrakt i landet – bare se på botoxmaskene! Case closed.

05/03/2009

Ernest Hemingway

Filed under: Dagen i dag — Tags: , — Invi @ 17:30

Invi har dårlig tid; derfor drar jeg en Ernest Hemingway på dagen i dag:

«Utsettelser smerter mens alt blir støv.»

26/02/2009

MSN hater meg akkurat nå, så dere finner meg her:

Filed under: Dagen i dag — Tags: — Invi @ 17:47

De som ikke henger på forumet er velkomne på chatten om de tør risikere at andre enn meg er der inne. IRC-kanalen er nede fordi serveren har tatt kvelden, Z sier at den er oppe i morgen en gang. Fram til da er alt fra MapleStory til Age of Empires-områdene nede, det samme gjelder Teeworlds-hostene og WoW mock-serveren. Kort sagt: Ingenting internt fungerer, bloggen min hater meg, MSN hater alle og jeg må bruke firefox for å få logget meg på bloggen. PayPal hold på å rane meg for $40 og mobilen min legger på så fort noen prøver å ringe meg.

Det er en dårlig dag for teknologi.

23/02/2009

Item get: Dr. House!

Filed under: (Mini)essays, Dagen i dag, Rabling og babling, Vinter — Tags: , , , — Invi @ 20:21

Kjære tannleger der ute: Ikke få dårlig samvittighet når jeg er redd for dere (Det har skjedd meg en gang), for jeg er enda reddere for vanlige leger. Tannleger har i det minste bedøvelse som standard, vanlige leger er derimot en langt mer skremmende og smertefull affære.

(Nå skal det sies at vanlige sykehusleger har gitt meg tannlegebedøvelse. Ikke med sprøyte, men på sprayflaske. Du vet den litt ekle følelsen av å ikke kunne svelge du får om tannlegen tar litt hardt i med bedøvelsen eller du ender opp med å svelge noe av den? Det blir verre når du får en halv flaske sprøyta ned i halsen.)

En liten advarsel: Dette blir høyt personlig babling om leger og sykdommer og sære systemer og mat. Ta med varme klær og proviant, og det er lov å snu i tide. Too much information, ting du ikke ville vite om noen som helst og utrolig dårlig norsk følger. Grunnen til at jeg skriver dette er å få pekt på et par store feil med helsesystemet, og om jeg er heldig vise noen at de ikke er alene i systemet.

Jeg vet at det er vår. Hvordan kan jeg vite det, med en halvmeter fersk snø ute? Jo, det er tid for den årlige legerunden. Dette er det tredje året på rad denne delen av året har betydd fullstendig meltdown for meg. Hvorfor står jeg ikke på døra til legene og skriker resten av året? Jo, det har seg sånn at det å gå til legen bare gjør meg VERRE.

I papirene mine står det at jeg er jente og tenåring. Det betyr at legene kan fortelle meg at jeg ikke kommer til å bli bedre, men at det kanskje ordner seg av seg selv når jeg nærmer meg tredve, om jeg kommer meg så langt. (Ja, det var et direkte sitat.) Det betyr at de kan kjøre de samme undersøkelsene om igjen de få gangene jeg tør nærme meg et legekontor, uten å vurdere at det kan være en idé å prøve noe nytt. Det betyr at de kan ignorere at jeg bruker flere timer om dagen til å sitte helt stille i et hjørne og tenke at jeg må puste, jeg må puste. Det betyr at de kan la meg hate alt som heter mat, at jeg må gå rundt og være konstant kvalm, at de kan ignorere at jeg kollapser i full offentlighet. Det betyr at de kan komplett overse at det er litt skummelt å våkne til et sterkt, hvitt lys og tenke «Å, faen, hadde katolikkene rett allikevel?» Forresten, du pene, engleaktige damen som fikk liv i meg igjen den dagen på Oslo S: Tusen takk, jeg håper jeg ikke skremte deg for mye. Jeg var ikke helt klar over at sånt kom til å skje med meg på det tidspunktet, jeg vet bedre nå.

Jeg har klart meg igjennom skolen de foregående årene. Faktisk gikk jeg ut av ungdomsskolen med 6ere på begge eksamener, og rundt 5.2 i snitt – og rundt 70 fraværsdager. Søtti. Sju null, 7-0. 70. Er det noe jeg hater, så er det å være hjemme. Selv når skolen min var et fengsel med ståltrapper på utsiden og sprinkler foran vinduene, full av mennesker PRØVDE å like.

Smertene og alle de andre problemene i seg selv er ikke det verste, det er det de forårsaker som er verst. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke noe av det jeg vil gjøre orker jeg, få av de jeg vil snakke med klarer jeg å ha noe med å gjøre. Det er ikke deres feil, langt ifra, men når man ikke kjenner igjen de få ordene man klarer å presse ut, ikke klarer å resonnere ordentlig, da… går det ikke. Jeg har ikke så dårlig selvtillit at jeg tenker «De liker meg sikkert ikke sånn som jeg er nå», men en stor del av hjernen min hyler «Herre fuglen, Invi, du er så utrolig mye bedre enn det her, egentlig.» En annen stor del av den hyler «Vi skal vel ikke tvinge ENDA flere mennesker til å se på at vi kræsjer med hodet først i veggen både fysisk og psykisk?» Selv de beste blir slitne.

Den største grunnen til at jeg ikke takler gode, gamle venner er at de kjenner meg. Jeg har ikke alltid vært like ille som dette, det kommer snikende, og det går ikke vekk. Uttrykket i øynene på mennesker som ser hva som har skjedd med meg blir utålelig.

Legen min har ikke engang gitt meg smertestillende som virker, som sykehuset sa at jeg burde få. På en annen side er det en stor del av meg som ikke vil ha dem. Jeg, som til tross for alt mulig har holdt meg unna såkalt ‘selvmedisinering’, skal jeg bli morfinavhengig nå? Morfin er ikke annet en den streite kusina til heorin.

For de nysgjerrige, her er det de faktisk HAR gjort de siste årene: Et par blodprøver, og et par mindre hyggelige besøk til et par sykehus som begge to bestemte seg for å stappe masse gummislange med kamera ned i stakkars magesekken min. Her er greia: Mennesker som har så vondt et sted at de ikke klarer å stå oppreist, eller ligge, eller puste, vil ikke ha nevne område pumpet opp. Mennesker som meg. En annen ting som er, om jeg tør påpeke det, en jævlig dårlig idé var å halvveis dope ned og bedøve, og deretter holde nede mennesker, for deretter å stappe ting ned i halsen på dem. Den typen behandling er det neppe noen som takler uten problemer, spesielt ikke de av oss som er følsomme når det gjelder sånt av diverse grunner. Blåmerkene jeg hadde på armene holdt seg i rundt fem uker, tror jeg, fem fingre og en håndflate, og svelgerefleksen sitter ikke helt der den skal ennå, et år senere. Jeg kan ikke huske å ha vært gladere for å besvime.

Det er alt de har gjort. Tatt meg inn over natta, spyttet meg ut igjen, sendt meg på volvat, ignorert at jeg eksisterer. Det finnes sikkert et hundretalls ting de kunne ha prøvd, men det har de ikke gjort, og sterke lille meg har gitt etter og ikke sagt noe. Etter å ha regelrett tryglet (bokstavelig talt, jeg sa ‘vær så snill’) fastlegen min om å finne på ett eller annet, og han sa nei, var det ikke noe annet jeg kunne forventes å gjøre, realistisk sett. Kanskje for andre, men ikke for meg, der jeg satt med knærne oppunder haka og tenkte ‘pust’. ‘Pust’. ‘En gang til’. Ja, jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, skreket og kranglet og andre ting, men jeg prøvde jo, og de knuste meg. som sagt kjenner jeg ikke igjen meg selv.

Om jeg ikke hadde et visst håp og en viss tro på at dette kan bli bedre, hadde jeg aldri i verden skrevet dette. Hvorfor blir det annerledes i år? Jeg har anskaffet min helt egen private dr. House.

Han er faren til en god venn av meg, og litt for langt unna til at jeg kan troppe opp på kontoret hans. Derimot foreslo han at jeg skulle skrive ned alle symptomene jeg har, alt jeg har vært igjennom av legeundersøkelser og hva jeg tror kan være problemet. Den hyggelige mannen har ikke bare lest nøye igjennom et par tettskrevne sider, men fått massevis av kolleger til å gjøre det samme, og kom meg et forslag. Et forslag som passer på alle punkter. Så, i morgen skal jeg dytte borti legen min og ikke gå noen steder før jeg vet at jeg kommer til å bli testet. Den delen av meg som står på barrikadene og skriker når noe er urettferdig har begynt å hviske om NPE, norsk pasientskadeerstatning – ting som dette burde ikke skje, ikke med noen. Resten hyler opprømt over at verden kanskje blir utrolig mye lettere. Denne gangen skal de ikke få lov til å fortelle meg at det ikke er noe de kan gjøre. Ikke igjen. Det klarer jeg ikke, derfor får de ikke lov. Familien min har har hatt sit down-protest på legekontor før for å få hjelp, så jeg vet det funker, bare man orker.

Usj, jeg savner å leve.

Du får beklage alle feil og irriterende ting her, jeg orker ikke å lese over og hukommelsen min er begrenset til tre sekunder av gangen. En million (eller minst et par dusin) halvferdige eller kvartferdige innlegg ligger pent og ser på meg, og jeg hadde drept for å kunne skrive dem. Dette innlegget mangler massevis av ting jeg mener burde være der, men det kan jeg ta en annen gang. Når jeg har blitt bedre.

15/02/2009

Gjett hva jeg har gjort i dag?

Filed under: Dagen i dag — Invi @ 22:28

I HELE dag?

Og mens du holder på, gjett hvem som fant igjen massevis av gamle spill på loftet?

Ni timer Fable: The Lost Chapters senere går det opp for meg at det er søndag, og ergo mandag i morgen. Engelskprøve og andre ting og stå opp til ufornuftige tider. (Om seks timer kler jeg på meg.)

04/02/2009

Sånn vet du at det er på tide å skrive en roman:

Filed under: Dagen i dag, Lister, Rabling og babling, Tidsklemma — Tags: , , — Invi @ 19:21

Fingrene klør i nærheten av et tastatur. Plutselig, i løpet av dagen, ramler tilfeldige setninger ned i hodet ditt, og du bare må skrive dem ned. Når ett eller annet skjer, tenker du automatisk på hvordan situasjonen kunne ha vært så utrolig mye morsomere, mer ironisk, mer dramatisk, bedre planlagt, mer uforutsigbar. Tiden flyr av gårde mye raskere enn den vanligvis gjør, uten at noe skjer. Et sted inni deg er det noe som blåser seg opp, du føler deg tyngre, og samtidig lettere, som om du er full av flytende helium.

Sånn føler jeg meg nå. Problemet er at det plotet jeg har, som jeg har ruget på lenge, trenger litt hjelp for å bli så bra som det skal. Jeg har funnet et annet et også, et sted der inne, men det er så lite, så skjørt, at det må ligge litt til.

Tid til å skrive? Er du gal? Noe annet må prioriteres før det. Sove, kanskje, fire timer per natt er ikke det smarteste i verden. Lekser, skole, innleveringer, sånt jeg mangler et par av siden jeg har vært så mye syk i det siste. (Men bare relativt, i forhold til i fjor er alt supert.)

Egentlig vil jeg bare skrive, punktum. Dere aner ikke hvor mange påbegynte og halvferdige blogginnlegg jeg har, for eksempel. Mange av dem ender opp med å bli sendt ut som én setning.

En liten statusrapport:

  • PCen min måtte leveres inn og drepes. Alle filene mine er borte. Min kjære eksterne harddisk døde for to måneder siden. I morgen skal vi kjøpe en fin, ny, rød en på expert som har samme form som en moleskine. Det vedder jeg på var med vilje.
  • Jeg har mistet en bok. Ingen steder er den å finne, ennå mindre nå som dens fødested er tapt for alltid. Bøkene mine er barna mine. Noe sier meg at jeg kommer til å ta det tyngre når verden presser litt mindre på.
  • Bror har fått seg nytt webkamera.
  • Jeg har fått jobben som team leader, men jeg kan ikke fortelle hvor, hvorfor, for hva eller for hvem.
  • Noe sier meg at Mars kommer til å bli en fantastisk måned, og ikke helvetestida som den vanligvis er.
  • Synestesien min sparker til skikkelig i disse dager, nærmere sagt i dag. Vanligvis er det lyder som sparker det igang, og jeg TROR jeg vet hva – og hvem – som har mye av skylda. En kombinasjon av trøtthet og «Hei, se, alle de fine ordene ble grønne!» gjorde meg irriterende fjern i dag. Ikke det at jeg er spesielt tilstedeværende i de alt for mange timene av dagen skole og reise opptar i disse dager, men det irriterer meg grenseløst når jeg blir enda verre.

2009 så langt; antall ganger jeg har…
Tatt toget: 4
Sovnet på sofaen: 5
Sovet mer enn 12 timer i strekk: 7
Sovet mindre enn fire timer på én natt: 14
Kollapset på ett eller annet vis i offentlighet: 4 (Traff en benk to ganger, gulvet én gang og på ett eller annet vis har jeg også klart å sette meg til i en vinduskarm, bak en gardin, og skremt vettet av noen. Unnskyld, menneske på skolen min.)
Kjøpt en bok: 9.
Ringt feil nummer: 2. Unnskyld, Daniel og Faith.
Gått på trynet på isen: Wow. Har ikke peiling. Minst to ganger i uka.

13/01/2009

Jeg betatester.

Filed under: Dagen i dag, Rabling og babling — Invi @ 19:54

Jepp, jeg betatester. HVA det er jeg betatester får dere vite når det er ute av beta. Jeg velger å se på det som en litt snål og diskutabel måte å jobbe som frivillig på.

09/01/2009

Vegansexual for en dag!

Filed under: Dagen i dag, Mitt liv som veganer, Rabling og babling — Invi @ 10:14

For de som ikke vet det, «veganseksuelle» er mennesker som ikke vil ha noe med ikke-veganere å gjøre romantisk sett. Etter en lettere lattermild diskusjon klokka fem i dag morges kom jeg og en venn av meg fram til at vi skulle prøve å være så sinnsykt vegane som mulig hele helga. Vi er begge to strikte dietary vegans fra før av, og relativt strikte i klesveien. (Level 5 vegans, we don’t eat anything that has a shadow… Nei da, ikke akkurat, vi kan tillate oss å ignorere at d-vitaminer i olje MULIGENS kommer fra saueull. Der går grensa.)

Jeg kom på den geniale, og idiotiske, ideen at vi KUN skulle høre på vegan musikk – altså musikk som er laget av veganere og ikke er slem mot dyr. Det ble et problem da jeg skulle gå og komme meg på skolen – musikk er noe jeg er helt avhengig av for å komme meg rundt, og i kulda på vei til bussen var det vanskelig å komme på noe som både var vegant og på mp3-spilleren min.

Ja, jeg hørte på Fiona Apple’s «Paper Bag,» Thom Yorke’s «Stupid car», Weird Al’s Albuquerque, Elvis Costello’s «I want you» og et par sanger av Bryan Adams hele veien til skolen. Tilgi meg, det var alle jeg kom på klokka seks om morgenen, og som jeg hadde slengende. Da jeg fikk tenkt litt utover dagen gikk det opp for meg at rundt halvparten av metalcorebandene jeg liker består av veganere. Invi er derfor en litt hyper veganer akkurat nå.

(P.S. Det har neppe noe å si for noen at jeg er vegansexual i dag, bare så det er sagt.)

(P.P.S. Forslag til dumme, «100% vegane» ting jeg kan gjøre denne helga mottas med takk.)

06/01/2009

Invi gjør ting.

Filed under: Dagen i dag — Invi @ 19:27

I dag har jeg kjøpt en helt tom bok (Den er fortsatt tom, det hadde dere vel ikke trodd?), blekk i diverse farger og en håndfull forskjellige pennesplitter, pluss et nytt penneskaft. Jeg skal skrive. Ikke noe nytt, men noe gammel. (Det hadde dere vel heller ikke trodd?)

Selv om jeg burde ha gjort lekser akkurat nå, har jeg ikke nevneverdig dårlig samvittighet ovenfor megselv fordi jeg ikke gjør det. Jeg oversetter ting, nemlig, lærer nye ord på et nytt språk og finner nye meninger midt oppe i det hele. Den følelsen er det veldig få ting som slår.

Si hva du vil om de -18 gradene, det er vår!

03/01/2009

Verden står stille

Filed under: Dagen i dag, Rabling og babling — Invi @ 21:35

Egentlig ikke, men jeg sitter ikke på. Greit nok, min egen lille verden har en tid som går en del ganger fortere, mye mer klarer å presse seg inn på kortere… «Tid». Usj, jeg liker ikke ordet, eller begrepet, det er bare tull og atomer som svinger og planeter som beveger på seg.

Derfor blir det ekstra rart når plutselig dagene gjentar seg, og absolutt ingenting har hverken mål eller mening. (Meh. Den debatten tar vi en dag jeg er litt bedre.)

Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg egentlig er litt glad for at ferien snart er over.

22/12/2008

Jeg har pakka julegaver.

Filed under: Dagen i dag — Invi @ 23:13

Kunsten å pakke julegaver er utrolig utmattende, ihvertfall om man er som meg og mener at femten sløyfer og to lag gavepapir ikke er nok.

Jeg har en gullfarget, glitrende pakkesøyfe i håret.  Forhåpentligvis er ikke limet så alt for vanskelig å få av.

God natt, kjære verden!

Older Posts »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.