Jeg har gode nyheter til deg, verden: Noen ting er faktisk bullshit, selv om mange er med på det.
Nei, jeg skal ikke snakke om organisert religion, FRP eller Facebook. Heller ikke hadde jeg planer om å nevne Freud og hans stedfortredere i hverdagen så alt for mye. Kjønnsroller får bare en kort introduksjon, og jeg er ikke sikker på hvor mye plass gruppementalitet egentlig fortjener.
Hvorvidt vi alle har et innebygt moralsk kompass eller ei har heller ikke noe med saken å gjøre. Jeg skal snakke om ordtak.
I løpet av livet må vi alle ta valg. Mange kan kanskje si at alle sammen var opplagte, eller at de aldri egentlig har måttet velge, men det er neppe sant. Det å ikke gjøre noe er det største valget som er, fordi du lar andre få kontrollen. Av erfaring vet jeg at det er lettere å leve med å ha gjort noe enn å ha latt være, men selv det har jo unntak – Dreper du noen, for eksempel, er det som oftest mye verre enn å ikke gjøre det, med mindre det å ikke gjøre det hadde ført til at noen andre døde i stedet. Kompliserte greier.
Det jeg hadde planer om å sette fokus på var mentaliteten med at man ikke skal angre på noe, men at man skal være glad for alle erfaringer man får og bruke dem til å bygge seg videre, i stedet for å sitte igjen i fortiden.
Problemet er at de som påstår å virkelig kunne stå inne for dette, de som ofte blir sett opp til på grunn av det, enten er fulle av dritt, uinteressante mennesker eller løgnere. Hvorfor? sier verden – Jo, la meg forklare, nå.
Nei, man skal ikke leve livet sitt i fortiden, det hjelper ingen, men der stopper det. Man må angre på ting, det må man bare. Man kan ikke bare si at «Hei, nå har jeg lært at det var en dårlig idé å såre noen på den måten, det får jeg vel ikke gjøre igjen.» Det blir for følelseskaldt, og man ender opp med å ikke tenke særlig over det, man gjør det igjen. Dessuten er det ikke alt vi angrer på som ikke kan gjøres noe med, mange ganger gjør anger at vi ordner opp i saker og ting og deretter ikke har noe å angre på i det hele tatt. Anger er en sterk følelse, og det er en viktig følelse. Katolikkene har et poeng der, feilsteget er at det ikke er noen gud vi trenger tilgivelse fra. Det er de det gikk utover, det vi gjorde, om det er andre eller oss selv. Oftest er det oss selv valgene våre går utover, nemlig.
Nei, det er ikke godt å angre på ting, det er ikke det. På en annen side, om man ikke gjør det, er vi i en mye mer utsatt posisjon.
Da har vi forklart hvorfor de muligens er fulle av dritt. Hvordan kan det ha seg at de muligens er uinteressante opplevelser? Jo, som sagt, vi tar alle valg. Valg som kunne fått vilt forskjellige konsekvenser. Det er naturlig å lure på hva som kunne ha skjedd om vi tok et annet valg, og det skal godt gjøres å klare å la være. Klarer man det, skal man være ganske… Ja, uinteressant.
Hvorfor er de muligens løgnere? Enten sier de at de står for noe de ikke står for for å få respekt og virke som ‘friere’ mennesker, eller så forteller de seg selv ting som ikke er sant. Mange, mange mennesker bruker fornektelse som en måte å takle ting på, i stedet for å ta en titt på dem. Fornektelse er på mange måter det motsatte av anger, og det er kanskje den mest selvdestruktive tingen det går an å foreta seg.
Nei, jeg mener ikke at alle bør stå igjen i fortida, men jeg mener at den må være med oss. Minnene våre er det som gjør oss til hvem vi er, hvordan vi reagerer på ting, hva vi liker og viktigst av alt hvordan vi kommer til å ta valgene våre i framtida. Vi må ikke la angeren ta overhånd, men vi må bruke den til å finne fred med oss selv og valgene våre. Fornektelse ender bare med en hel haug opphopede følelser som ikke har noe for seg.
Har noen gjettet at jeg står ovenfor et stort valg ennå? Ikke det? Vel, det kommer nok mye om det etterhvert, men først trengte jeg et oppgjør med min egen tenkemåte.
Mindfuck Tempestarii slår til igjen. 