Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

26/04/2009

Moleskine

Filed under: Mimring, Rabling og babling — Invi @ 20:01

For hver eneste dag så langt i dette året har jeg en tettskrevet side i en moleskine-notatbok. Det er så lett å glemme hva man har gjort, selv om det virker veldig klart der og da, og jeg er definitivt blant de mer distré menneskene. Jeg setter meg ned like før jeg sovner og skriver ned hva det er jeg har gjort, tilfeldige ting jeg kommer på og egentlig hva som helst så lenge det fyller en side. Her er et par eksempler på dager:

Saturday, 31st of January
«The Day I Wasted» (Alle dager har en sånn tagline)
I wasted the entire fucking day – and by wasted, I don’t mean «spent doing random fun, pointless things» – scratch out the «fun». I got up at two and started looking for a working keygen, watched a kid’s show and a MGP semifinale and read some blogs about transgender stuff. I’m starting to realize that Z is right, if my view on gender wasn’t so liberal I’d be in a lot of trouble. Really. I still haven’t opened the letter from the dentist, mainly because I found it along with five other letters lying in a drawer.

Jeg vedder på at du ikke vet så godt hva du gjorde den dagen!

Saturday, 7th of February
«The Day I was»
I like hiding candy under my pillow, only to forget it and then rediscover it, like I just did. I should do handwriting analysis of my own handwriting. Today, it occured to me that I move a lot. I get up to run the stairs, I skip around, I skank, I fidget… When I get out of here (I’m on my way!) I’ll do one thing every day that’s worth remembering later. (I try to do so, but…)
Temperature: Warmest in ages, -6!

En til, bare fordi jeg egentlig skulle ha gjort noe annet:

Friday, 27th of February
«The Day Something Definitely Happened, I Just Don’t Know What»
Blood might be thicker than water, but water is for ever. Blood even ROTS. I have that «Something has changed!»-feeling, and a hint of a «something has changed back!»-feeling. I miss ******, or at least I think so. I have M-SIX again, it wouldn’t run on unvalidated windows. «???» @ my school. The only constant in my life the past four years has been my hotmail address. I wrote a list of stuff I want to know how to do and a list of confessions.

22/03/2009

Våpentrening? / Familie

Filed under: Etterpåklokskap, Mimring, Samtaler, Se hva jeg fant! — Tags: , , , , — Invi @ 20:29

«Du, veslepus…» Han ler. «Jeg tror ikke det der er helt normalt.»
Jeg stirrer stygt på ham, men må le jeg også. «Hva mener du?» sier jeg. «Jeg trodde ikke normalt var vårt ideale. Scratch that, vi har da vel ikke idealer?»
«Nei, selvfølgelig ikke, men altså…»

«Du har jo familie, hva sier moren din til det der?» Han slutter ikke å le, brystkassa hans hopper opp og ned når ham humrer.
«Kjøkkenknivene kan få lov til å være i hagen så lenge det ikke er de fancy kjøkkenknivene, og om de blir vasket etterpå.» Tonen i stemmen min er skikkelig bedrevitersk, men jeg lar den være det.


«Det var ikke DET jeg mente,» sier han. «Det er vel heller det at du kaster kniver på blink i hagen.»
«Er det ikke bedre enn at jeg kaster kniver på blink andre steder, eller bare kaster kniver på ting?» Egentlig burde jeg snu hodet oppover for å se ansiktet hans ordentlig, men jeg nøyer meg med å flytte øynene.
«Burde du i det hele tatt kaste kniver?»
Jeg ser dumt på ham. «Hvorfor skulle jeg ikke kaste kniver?»
«Du kunne jo komme til å treffe noen, tenk om du skader noen!» Tonen hans er tydelig defensiv, men han har ikke sluttet å le.
«Det er jo derfor jeg har en blink, for å ikke treffe noen andre.»
«Det kan hende du bommer.»
«Jeg er for god til å bomme med så mange meter, så hardt. Det var jo ingen andre i nærheten.»
Han sukker og slipper skuldrene ned. «Greit, greit, så er det ingen fare, men er virkelig knivkasting noe du vil kunne?»
«Alt jeg har sjansen til å lære vil jeg kunne, det vet du jo.»
«Du har vel ikke planer om å bruke den kunnskapen til noe spesielt, har du vel?» Hendene hans er på skuldrene mine nå, nærmere bestemt på kragebena. Et par bilder farer forbi i underbevisstheten min, og de sprer seg til øynene mine. Han ser dem.
«Ikke bekymre deg,» sier jeg, «du vet at jeg har utmerkede moralske antenner.»


«Dessuten gjør jeg det jo ikke for å lære meg å kaste kniver av en eller annen praktisk grunn; jeg gjør det fordi det er gøy.» Hendene hans er nesten skummelt varme.
«Du,» sier han, og trekker det ut. «Neste gang vil jeg være med.»

21/03/2009

Hva gjør man for å glemme en svenske?

Filed under: Anbefales, Hjernen er alene, Mimring — Invi @ 23:31

Man tyr til danskene.

17/03/2009

Oslo S / To setninger

Filed under: Mimring — Tags: , , , — Invi @ 22:19

[Denne hendelsen er et par år gammel, men like aktuell i år som de foregående]

Klokka er etter halv fire og før fem. Telefonen har akkurat tatt kvelden etter langvarig batterimisbruk. Det er fortsatt tid igjen før jeg skal noe sted da problemer banker på døra. De har stått der lenge, og jeg har sett på dem igjennom vinduet. Med paralgin forte og ingefær har jeg prvd å få de til å ta noen skritt unna, men det går opp for meg at det var til ingen nytte, og nå banker de med en sterk, hard neve. Før jeg vet ordet har det har de slått lufta ut av meg, og idet all energien min fokuseres på å trekke pusten, tar det meste av hjernen kvelden. Like før jeg forsvinner helt rekker jeg å tenke følgende:

«Oi, nå dør jeg, det hadde jeg ikke trodd.»

Nå har det seg sånn at jeg forteller denne historien, dermed må det jo være noe her som ikke stemmer.

Øynene mine sperrer seg selv opp på vidt gap før jeg rekker å tenke noe særlig. Følsomme som de er fra før av er det skarpe lyset ekstra irriterende, det trekker meg ut av dvalen som om jeg var en propp i et badekar. Alt jeg kan se er hvitt, blendende hvitt, og lyst. Så får jeg øye på et ansikt der oppe, det også er omkranset av noe hvitt, og noe svart. Det er ikke hår, det er et tøystykke av noe slag. Tannhjulene i hodet mitt tikker sakte på plass og ordet «nonne» dukker opp et sted innerst under hjernebarken. Deretter former setning nummer to seg.

«Katolikkene kan sikkert tilgi meg for å ha vært ateist, men hva med alle de andre?»

Ansiktet høyt der oppe er ikke bare ansikt, det er også en kropp, med en arm. Armen rekkes ut mot meg og jeg tar tak i den ,den trekker meg opp i stående stilling. Jeg ser meg rundt. Langs to vegger er en endeløs rekke dører. Jeg lurer på hvor de fører, og om jeg allerede har hilst på perleporten, da jeg oppdager at det faktisk står en god del håndvasker borte i et hjørne, med speil bak. Man må jo være ren før man kommer inn, resonnerer jeg, på et eller anne gebrokkent billedspråk inne i hodet. Jeg vasker meg møysommelig på hendene mens den ikke så veldig store damen holder meg i en oppreist stilling. Så stavrer vi av gårde. Alt blir litt borte for meg igjen, det er ikke så lett å fly eller gå eller hva det nå enn er jeg gjør. Deretter blir jeg plassert pent ned på ett eller annet, alt er tåkete og ansiktet forsvinner.

En lyd når igjennom til meg, og det er lyden av lungene mine som puster. Det går opp for meg at jeg faktisk må få de til å puste selv, fordi jeg har en knyttet rustningneve i magen. Noe inne i meg resonnerer at noe er feil, man skal ikke ha vondt i himmelen, derfor må jeg være i helvete – men det er da vel ikke nonner i helvete?

Kjære religiøse mennesker: Himmel og helvete er å finne i østbanehallen.

[Og kjære alle sammen: Ja, det er lov å le av denne historien, men det hadde vært hyggelig om dere ga meg en klem etterpå. Forresten motbeviser dette at alle blir religiøse når de er i ferd med å dø. Jeg måtte se håndfaste bevis først, og jeg ble kurert ganske fort igjen etter at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde dødd uansett.]

09/03/2009

Et par spørsmål

Hvor ble det av deg?
Did you mention me in your confession?
Fant du ut hvem det var som hadde ringt deg den dagen?
Prøvde du å få tak i oss?
Husker du meg?
Where did you leave the book?
Hvorfor?
You do realize I wont think of you as a loser, right?

Her er en håndfull spørsmål jeg tror jeg vil ha svar på, eller i det minste hadde syntes det var litt interessant å vite. Vet du svaret, kan du jo sende meg en mail. (invidia.tempestarii SNÅLT TEGN gmail ANNET TEGN com. Bytt ut de snåle tegnene, jeg vil ikke at en eller annen bot skal stjele e-mailadressa mi. Bruk hushmail om du ikke vil røpe hvem du er)

26/02/2009

Bli kjent med bror!

Bror roter rundt i tingene mine. Jeg roter rundt i tingene til bror. Før var jamringen min om at han burde pelle seg ut av harddisken min litt mer seriøs, men med årene har det blitt mer og mer normalt at hele kontaktlista mi plutselig har migrert over dammen. Mye av det er at jeg ikke bare har lært meg å sette mer og mer pris på fordelene som mangel på privatliv ovenfor min private bodyguard og entertainer kommer med, men at det gir meg muligheten til å «ta hevn».

Kort sagt klarte jeg nettopp å sno meg inn i youtube-accounten til bror.

Jeg har en teori om at hva man legger til som favoritter her og der på sider som youtube og deviantart og blogger og alt det der er representativt for hvem man er som person. Dermed presenterer jeg herved ti tilfeldige videoer fra favorittene til bror, med kommentarer fra min side om hva jeg tror det betyr.


  1. Zeromancer. Vi liker Zeromancer. Makan til undervurderte nordmenn finner man ikke. Av en eller annen grunn er de aldri i norsk presse, men de er et av de norske bandene jeg hører mest om i utlandet. En annen undervurdert nordmann jeg hører lite om i norsk presse men en del om i utlandet er bror. 1-0 til min teori, altså.

  2. David Foster Wallace beviste ordtaket «Det er ikke morsomt med mindre det er litt sant, er det litt sant er det ofte morsomt.» Han døde i fjor høst, selvmord. Jeg anbefaler å lese alt han noen sinne har skrevet. Du kommer til å le, men du vet du ikke burde. Bror liker satire og mennesker som har god observasjonsevne, og det at sånne ofte dør før de burde. «There are NO fat baton twirlers.» Teori: 2-0.

  3. Bror er et ondt menneske. 3-0.

  4. Et universitets versjon av the Time Warp. Tja, bror er rocky-fan og synger like mye på time warp som meg, så jeg tror teorien min gjelder her. (Dessuten ser han skammelig bra ut i klærne til dr. Frank N. Furter. Noen som vil ha bilder?) Forresten, det var veldig lite pukkelrygg på den Riff Raff-en. Wow. 4-0.

  5. En fancy, bil-lignende greie som går med bein? Som en edderkopp? Eh, vel… Hva skal man lese ut av dette? Kan det være at den er helt usaklig? Nei, vent, det er en Burning Man-konstruksjon. Bror er en Burning Man-type, tror han har vært der hvert år siden han var 15. 5-0.

  6. Boy George, mystisk. Genocide Peroxide er en slags intern spøk i PACNHC.
    «Give me fat girls, give me rough boys
    Give me what I dream»
    Men, det gir ingen mening med mindre du er en ‘insider’. 5-1.

  7. Bright Eyes – No One Would Riot for Less. Vi er ikke store Conor Oberst fan, selv om vi var mer positive før. Greia her er at bror og jeg er enige om at tittelen er genial. Dessuten er den delen her fin:
    «From the madness of the governments
    To the vengeance of the sea
    Everything is eclipsed
    By the shape of destiny»
    Det krever litt research å finne ut hvorfor den er relevant, og det er misvisende å si at bror LIKER Bright Eyes, så hver side får et halvt poeng. Min teori – Dumme ting som snakker imot den, 5.5-1.5

  8. Neil O’Connor! 16 Down er en The Flys-sang. Fine bandet, fine sangen, fine mannen. Definitift minst ett poeng på min side, men beklagelig vis er det ikke mange som har hørt om bandet, så sånn sett blir det vanskelig å skjønne noe særlig. La oss kalle det 6.5-2. For de med en viss Flys-kunnskap: Bror sendte meg ‘love and a molotov cocktail’ en gang. I posten. Egentlig bare en anatomisk korrekt modell av et hjerte i plast og en liten flaske med ett eller annet i som jeg aldri har hatt mot eller vilje til å åpne.

  9. The Ark – It Takes a Fool to Remain Sane. Søte svenske ting og galskap, bror liker begge deler, og det gjør jeg også. 7-2.

  10. Bush-administrasjonen i form av franske dukker synger en lettere redigert versjon av ‘We Are the World’, nå kjent som ‘We Fuck The World’. 8-2.

Da håper jeg at de som har spurt hvem bror er har blitt litt klokere, det har ihvertfall jeg blitt (men grunnen til det står ikke her.)

29/01/2009

Ørevarmere

Filed under: Mimring, Rabling og babling — Invi @ 21:25

Det er -10,7 ute (Yay, varmt!), klokka har endelig passert 22:22 og jeg har på meg et par gigantiske ørevarmere av den typen som ser ut som øreklokker – bare at de er lyseblå og lilla og laget av lang, fluffy fuskepels. Det kjennes litt som å sovne på skogskatten en venn av meg hadde da vi var yngre, bare på begge sider av hodet.

Jeg har funnet min nye tenkehette.

23/01/2009

Ting vi skal

Advarsel: Dette blir bittersøtt. Det blir så bittersøtt at du spyr og smaker galle. Det kan hende du vil styre unna.

Dagen mellom søndag og tirsdag er ikke langt unna. I fjor var det dagen mellom fredag og søndag. Året før det igjen visste jeg ikke at det var dagen, dagen mellom torsdag og lørdag før den var der, men jeg hadde en ganske god anelse lenge på forhånd.

Det var ikke før for et par dager siden at jeg fant ut hvilket tall dagen mellom torsdag og lørdag hadde, den gangen for to år siden. Grunnen til det er at i lang tid før, og et godt stykke etter, var verden enda mer flytende enn buddhistene mener at alt er. Tiden fantes enda mindre enn vanlig. Avstander var visket ut. Verden kunne ikke ha vært bedre.

Ingen tenkte på hva som skulle komme, som en del av en stille avtale. En stille avtale ingen av oss tenkte over.

Så kom dagen mellom torsdag og lørdag. For meg var det dag, for ham var det fortsatt natt. Alle pleier å si ‘Jeg skjønner ikke hva han tenkte på’ om sånne i sånne situasjoner. Ikke jeg. Jeg vet hva han tenkte på. Jeg vet NØYAKTIG hva han tenkte på, og jeg respekterer det.

Alle minnene jeg sitter igjen med er gode. Alle sammen. Det er et ordtak som spør ‘Is it better to have loved and lost or never to have loved at all?’ Bytt ut ‘love’ med en positiv X og du har et ganske bra utgangspunkt. Om noen tar deg med ut på fancy middag, er det mest rasjonelt å være glad for det og benytte anledningen eller sette seg ned og være lei seg når det ikke er mer mat igjen? Akkurat. Hva om man må gå før desserten? Det endrer jo ingenting.

Noen ganger, når jeg trenger det, setter jeg meg ned og tar frem gamle råd. Jeg skriver lister. Lister over ting jeg elsker, lister over sanger, lister over ting som begynner på bokstaven K og har noe med filosofi å gjøre, bruksområder for spisepinner og kleshengere. Når jeg VIRKELIG trenger det setter jeg meg ned og skriver en liste over ting jeg VET kommer til å skje:

  • Noe som er så morsomt at jeg ikke klarer å slutte å le resten av dagen kommer til å skje
  • Jeg kommer til å fascinere et nytt menneske
  • Det finnes massevis av udrukket te der ute som vi skal prøve
  • Sommeren kommer tilbake, og jeg kommer til å sitte ute under et tre og lese Ringenes Herre klokka fire om natta, uten lampe. (Tradisjoner…)
  • Jeg kommer til å skrive en ny bok, og fortape meg helt i min egen verden

Da blir plutselig alt redusert til ‘kan det ikke skje snart?’. I stedet for håpløshet får man forventning. Forventning er en av de sterkeste kreftene vi har. Evnen til å glede oss, se frem til noe. Man trenger ikke å være optimist for å gjøre dette, pessimister kan ha like mye glede av det – greit, selvfølgelig blir ikke alle tingene bra, og det burde ha vært noen negative ting på den lista også, men verden er ikke svart-hvitt.  Den er ikke gråskala engang, den er full av farger – og usynlige farger.

Man skal ikke ta noe for gitt. Ergo bør man gjøre ting, og håpe at andre også gjør ting. Da skjer alt så mye fortere. Et av mine problemer har alltid vært at jeg er så mye raskere, mer bevegelig, hoppende, stupende – og det smitter. Heldigvis. Uheldigvis.

Tilbake til temaet. Jeg vil, men jeg vil ikke. Måten jeg takler ting på er ikke for alle, antar jeg – om du har bedre tid til å takle en og en ting, så er du et veldig heldig menneske på minst én måte, i hvert fall. Du har sikkert massevis av bakdeler, men det er for å være helt ærlig irrelevant. Måten han taklet ting på ble også sett litt rart på. Den var ganske lik min. Til slutt ble det allikevel for mye, og noen ting kan ikke takles på alle måter. Noen ganger må man kanskje endre metoden sin, men måten vi takler ting på henger veldig nøye sammen med personligheten vår.

Han lærte meg mye, veldig mye. Ikke bare hvordan man takler ting, men også hva integritet egentlig betyr. Om du ikke kan leve med deg selv med mindre du gjør noe som gjør at du ikke kan leve med deg selv, er du like langt. Man får bare ett liv, og det er juks å bytte personlighet midt i et sted.

Selvfølgelig, kjære verden, skulle jeg ønske han levde. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg er glad for at mennesker tar selvmord – men noen ganger, i noen situasjoner, for noen mennesker, finnes det ingen annen akseptabel utvei. Det som er feil, kjære katolikker og de fleste andre, er når ikke alle metoder er utprøvd, når det fortsatt er noe uoppgjort og når ikke alle har fått snakket ferdig. Man må akseptere at selv om dette er en vektstang med to ujevne armer, hvor de små tingene veier opp for mye, er det lite man kan gjøre om noen putter et svart hull på den ene skålen.

Bare de gode minnene er igjen. Dagen som dukker opp mellom to dager her og der er en slags snål gråsone. Tiden leger ikke noen sår i det hele tatt, for den finnes ikke. Såret, derimot, er ekte, men kanskje ikke der dere hadde forventet det. Kjøp den peneste blomsten dere finner og ta den med hjem. Se på kronbladene. Jeg lover dere, de er ikke akkurat plettfrie.)

«Det er en løgn, at man bestemmer over sitt eget liv. Det er massevis av ting som er ute av ens kontroll. Allikevel er det én ting alle levende mennesker bestemmer over, helt frem til de dør, og det er hvorvidt de vil fortsette å leve.»

Jeg har bare gode minner igjen. Det samme gjelder alle de andre. Om det er best sånn eller ei, det var ikke min beslutning.

Om tre dager skal jeg le og gråte samtidig, drikke irish chai og hvile et tungt hode mot en lett pute av minnedun.

(Dette var visst ikke blant de letteste tingene jeg har skrevet. Derfor håper jeg inderlig at om noen dere er glad i en dag tar sitt eget liv, husker dere at det er lov å huske alle de gode tingene. Huske, og aldri glemme.)

19/12/2008

Oppdagelsesferd!

Filed under: Dagen i dag, Mimring, Se hva jeg fant! — Tags: , , , — Invi @ 21:47

Akkurat nå er jeg hjemme alene, og det varer minst frem til i morgen. For noen minutter siden bestemte jeg meg av ukjent grunn for at det var en god idé å gå på oppdagelsesferd i kjelleren, for å finne en gammel flosshatt av den typen man kan klappe sammen. (De koster minst tre hundre dollar for tiden…) Det skal finnes en sånn en fra førtitallet eller så her, kanskje tidligere, men jeg har ikke sett snurten av den – og akkurat nå virket som en god tid å lete på.

Det første jeg gjorde var å få tak i en skikkelig lykt. Armert med en sånn stor lyskaster som speiderne bruker snek jeg med ned trappa til kjelleren og forbi badet. Badet vårt er av en eller annen merkelig grunn i kjelleren, og har ingen vegger som grenser ut til friluft, ergo heller ingen vinduer. Den ene langveggen er den delen av grunnmuren som egentlig skal holde vannet unna kjelleren, men det klarer den ikke, for å si det sånn. Midtvinters blir det så kaldt der nede at det grenser til skøytebane. Uansett. Forbi døra inn til badet badet er vaskemaskina og en gammel steketakke som er igjen fra den tidligere eieren. Bortenfor det igjen går døra inn til resten av kjelleren, som da altså er delt i to.

Bortenfor den dørstokken begynner alle de rare tingene. Kjelleren vår er full av ting som har blitt flyttet med fra sted til sted, og ting andre har flyttet inn. Det første som møter en er et tårn av pappesker og en gammel kjøkkenbenk. Rett inn til venstre er selve rommet, og alt unntatt en smal gang langs hyllene på den borterste veggen er dekket av saker og ting. Søplesekker fulle av fuglene vet hva, møbler, hyller fulle av gamle filmer og snåle statuetter, gamle malerier overalt… Kassene er fulle av gamle leker, og dukkehoder stikker opp her og der, et har trengt seg igjennom siden på en svart sekk. Et tårn av garn har veltet utover og ligger spredd her og der. Diverse verktøy, blant annet et hundre år gammelt håndborr vi brukte til å sette opp parabolen, ligger spredd utover kjøkkenbenken på en morbid måte.

Jeg bestemte meg for å starte innerst, noe som betød at jeg ikke bare måtte snike meg innover langs hyllene, men ta en avstikker tilbake til en krok som er en 180 graders vending fra startpunktet ved døra. Mellom det innerste punktet og døra er det høye hyller og massevis av ting, man må ta samme vei ut igjen som man tok inn. Står det noen der har du problemer.

Helt, helt innerst i kjelleren, i et hjørne, står en gammel, grønn vinballong. De er koselige i seg selv, men ikke om man treffer dem med en enorm lyskjegle og ikke husker at de står der. Plutselig var hele rommet grønnspraglete og jeg visste ikke hvorfor.

Nei, jeg fant ikke flosshatten. Egentlig var det veldig lite jeg fikk sett igjennom, men jeg fant da sånne morsomme ting som et gammelt vepsebol, en død mus, masse gamle LP-plater, tidligere nevnte vinballong og en plastkrokodille. På turen tilbake fant jeg til og med den gamle yndlingsbamsen min. Han fikk lov til å bli med opp, siden han virker som et fascinerende studie i barnepsykologi.

Jeg tror han bodde i senga mi fra jeg var spedbarn til jeg gikk i fjerde klasse. Før jeg ble avhengig av å ikke være avhengig av noe, var jeg avhengig av det meste. Da jeg var yngre var jeg livredd for å miste ting, jeg knyttet sterke bånd til det meste og bekymret meg for hva som skulle skje med det. Min stakkars gamle bamse er derfor ikke bare en bamse, men en godt påkledd bamse med massevis av morsomme, helt tilfeldige ting. Her er en liste over det han har på seg:

  • Ett stykk gammel pelsvest. Stakkars kaninen, tenkte jeg, men du døde ikke forgjeves.
  • Et skjerf laget av en av mammas tilfeldige filler. Her i huset brukes det meste om igjen, jeg tror det egentloig er en bit av et sengetrekk som jeg var hellig overbevist om hadde en personlighet eller sjel.
  • En refleks av den typen man kan rette ut eller ha krøllet opp rundt armen, beinet eller hva som helst annet man kan feste den på. Den har en avisreklame på seg. I mangel på en knapp eller hekte har den blitt brukt som festeanordning.
    Knyttet fast i skjerfet hans er ganske mange tilsynelatende tilfeldige ting:
  • En liten ballerinafigur i plast,  uten ben, som jeg må innrømme at jeg ikke husker hvor hører hjemme
  • En lilla giraffigur jeg mener bestemt kom med en eske dyreformede kjeks mamma tvang meg til å spise mens jeg bar tømmerstokker i skogen.
  • To frosker i et frottélignende stoff, en ‘muppet’ og en frosk i en badering. Så vidt jeg husker fikk jeg de en sommer jeg besøkte bestemora mi, som hadde hytte hvor det var massevis av frosker. Jeg fanget en, og idet jeg skulle slippe den ut uansett ble jeg bestukket til å gjøre akkurat det.
  • En veldig polyesteraktig sommerfugl i grekke farger, med alt for feit kropp. Den kommer fra et marked, en sånn idiotisk fisk etter ender-greie.

(Til de som lurer: Takket være diverse mennesker som ville hjelpe meg da jeg var liten, gikk jeg aldri igjennom ‘childhood amnesia’-fasen som gjør at du glemmer alt som skjedde før en viss alder. Den dag i dag har jeg en sinnsyk hukommelse når det, gjelder detaljer om mennesker, og gjerne ting som skjer, om jeg er frisk nok akkurat da. (Eller syk nok, det kommer an på…))

I tillegg til alle disse tingene er bamsen en slitt fyr. Pelsen på magen er rufsete fordi han har blitt brukt som hodepute over mange år. Her og der går han opp i sømmene, og det er ikke første gangen. Stuffingen er hulter til bulter og ikke der den skal være. Nesa er av en eller annen merkelig grunn nedslitt, og den ene armen hans er mystisk tynn innerst. Akkurat sånn som gamle minner er generelt, egentlig.

    Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.