Fristelsen, og mennesker som sier «Jeg hadde aldri klart å være veganer!»

Det er fire typer mennesker jeg ikke kjenner som leser det jeg skriver. Det er de som klikker på navnet mitt i kommentarer på wordpressblogger, de som følger en av linkene bror legger ut, de som søker på noe som har med veganere å gjøre og de som søker etter noe spillrelatert. Til min store overraskelse er det flere som er på jakt etter veganere enn jeg trodde, og jeg vet godt selv hvor vanskelig det er å finne en – derfor skal jeg prøve å snakke litt mer om det temaet fra nå av.

Agående tittelen: Nei,  jeg har faktisk ikke planer om å snakke om ignorante mennesker, eller mangel om kunnskap om alternative kosthold, eller kjøttindustriens propaganda, eller helse. Jeg skal snakke om det ingen av oss tør innrømme: Selvfølgelig har ikke-veggisene et poeng.

Ikke når det gjelder helse, eller at dyrene ikke bryr seg, eller at det er naturlig å spise ting med nervesystem, men at det ikke er lett å være veganer. Like etter spørsmålene «Veganer? Vegetarianer, eller?» og «Men hva SPISER du, da?» kommer vanligvis noe i retning av «Det hadde jeg aldri klart.»

Her er en innrømmelse: Det trodde ikke jeg eller. Selv da jeg var ganske strikt vegetarianer tenkte jeg at veganer, det var noe jeg skulle kaste meg ut i når jeg bodde et sted som hadde spesiallaget mat i nærheten,  jeg hadde råd ti å kjøpe den og jeg hadde massevis av tid til å gjøre ting skikkelig. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare meg helt uten ting som hadde små mengder av skumle saker i seg, eller hvordan jeg skulle klare å holde meg unna ting som det nå er helt utenkelig for meg å spise.

Da jeg var yngre pleide jeg å spise min egen vekt i ost i året. Lenge kunne jeg uten problemer få i meg minst en halvkilo melkesjokolade i uka. Jeg kunne spise egg hver dag. All teen min inneholdt honning. Og jeg var syk, syk, syk. Alle disse tingene er vegetarianer-vennlige. Til dere som tenker at vegetarianer er en fin mellomting på veien mot å bli veganer: Tja, ikke nødvendigvis. Overgangen til å bli vegetarianer er ikke nødvendigvis så veldig stor i det hele tatt, noe man fort finner ut om man prøver. Om du deretter skal bli veganer virker det som en mye større greie, selv om det ikke er hardere enn det du egentlig var forberedt på å gå igjennom for å bli vegetarianer.

Min vanlige måte å takle problemer på er å snakke med dem. Ikke om dem, med dem.

«Du, Invi,» sier fristelsen i det helt riktige øyeblikket. «De som kastet seg over deg før i dag på grunn av t-skjorta di, de som stilte spørsmål i en time, har de ikke litt rett?»
«Hva mener du?» spør jeg.
«Jo, altså, at du går glipp av noe…» Eimen av ett eller annet fristelsen mener at jeg går glipp av henger i lufta.
«Jeg går ikke glipp av noe som helst, det er DE som har et kosthold som bare består av kjøttkaker og kebab!»
«Men lukter det ikke godt, da?» Fristelsen nikker med hodet mot den åpne døra.
«Det lukter… Pepper og persille og hvitløk og paprika og… Jo, helt klart, vi må lage indisk gryte til middag!»
«Men er det ikke noe annet der, da? Noe som ikke er like vegant…» Fristelsen prøver å la være å himle med øynene.
«Hva mener du?»
«At døde dyr kanskje smaker noe i seg selv. Buljong og sånt, vet du. Japanerne oppdaget jo smaken umami, saftighet og kraft…» Fristelsen lar ordene henge i lufta, akkurat som stekedampen.
«Du, fristelsen,» sier jeg og himer med øynene tilbake. «Det finnes få som smaker forskjell på grønnsaksbuljong og alle de andre typene. Ingen av de som kan det stiller snåle spørsmål til veganere, ihvertfall.»
«Hm.» Fristelsen tenker. «Men… Det kan jo ikke skade å prøve?»
«Eh, jo, faktisk så kan det jo det. Jeg er allergisk, har ikke spist noe sånt på lenge og det skader hvem det nå enn er som dør så jeg kan ta en bit av låret deres.»
«Kan du ikke bare innrømme at du er nysgjerrig, og at kanskje, bare kanskje, kunne det ha vært interessant å prøve? Du innrømte jo at det luktet godt.» Fristelsen veiver med armene i løse luften, i min retning.
«Krydderet, ihvertfall. En av veganervenninnene mine sier at for henne lukter stekende kjøtt som noe som kommer ut av en hund.»
«Invi, ÆSJ!»
Jeg ler. «Men jo da, selvfølgelig har jeg jo tenkt på det… Men så slår det meg at goodness, vi SPISER da ikke NOEN! Logikken, samvittigheten og kroppen skriker høyt nei. Selv kreativiteten setter foten ned. Du er den eneste som sier ja.»
«Jeg er en viktig del av livet ditt,» sier fristelsen. «En kjempeviktig en. Det kan du ikke nekte for.»
«Nei…» Jeg nikker. «Jeg kan ikke nekte for det, nei. Selvkontrollen min er fantastisk, men impulskontrollen min har jeg vel aldri hatt. Det er sikkert din skyld.»
«Eller oppdragelsen,» nikker fristelsen. «Men jeg tar gjerne æren.»
Fristelsen gliser, og jeg ler.
«Hva med melk og sånt, da?» spør den. «Greit, du har kanskje aldri vært glad i å spise dyr, men hva med det som kommer ut av dem? Ostesmørbrød, melkesjokolade, pastasaus med rømme, iskrem, ostekake, stekte egg…»
«Tja…» Jeg nøler.
«Hah!»
«Noen ting har vært hardere enn andre, men jeg har alternativer. Hvitløkstoast, mørk sjokolade og kakao, annen pastasaus eller en med substituttprodukter, tofu- og risiskrem, digestivekjeks, tomatbønner…»
«Hvorfor spise dårlige etterligninger når du kan ha originalen?» Fristelsen tygger på en munnfull Snickers.
«Jeg har ikke byttet ut noe som helst med noe som ikke er like bra. Kikertlapskausen min er bedre enn vanlig lys lapskaus, hvitløksbrød er bedre enn ostesmørbrød, tofuis er bedre enn…»
«Ben & Jerry’s?» Fristelsen stirrer vagt ut på nærmeste 7-eleven.
«Ben & Jerry’s har livsfarlige tilsetningsstoffer… Bokstavelig talt.»
«Invi, da, jeg er fristelsen! Jeg VET at livsfarlig aldri har stoppet deg før, snarere det mots-»
«HYSJ! Det er… eh. Usaklig. Men nei, det har ikke vært lett… Mest fordi jeg er nysgjerrig, tror jeg. Det er jo ikke som om jeg husker hvordan alt smaker, og egentlig har jeg aldri hatt så veldig mye til overs for iskrem, og…»
«Egentlig er det heller det ukjente som frister, altså? Helvete, jeg hater den mannen.» Fristelsen knytter nevene og ser ned. Jeg fniser.
«Du er søt når noen andre får det som de vil.»
«Invi, vi bruker ikke hersketeknikker her!» Fristelsen rekker ut en finger.
«Kjeften, du kan ikke akkurat bli mer umyndiggjort. Du er jo fristelsen, og dessuten inni hodet mitt.»
«Og i lufta… Og kjøledisken.» Fristelsen er blid igjen. «Men altså, du liker jo muskler?»
«Definisjonsspørsmål,» sier jeg. «Ikke for mye av dem, og jeg SPISER dem ikke. Muskler er fine dyr de, men…»
«Bare tygge litt på dem? Jeg tror du er en undertrykt kannibal.»
«KJEFTEN.»
Fristelsen kniser, og det smitter.
«Men det er jo andre grunner til å spise sånne ting. Tenk, du kunne ha sluppet å lage mat! Dessuten er det ikke akkurat lett å finne noe å spise overalt…» Fristelsen hinter til det faktum at det ikke er noe spiselig i nærheten.
«Jo, ja, men jeg har da klart meg fint på nøtter og brødskiver med syltetøy før!»
«Du overser fullstendig at du har en lei vane med å gå ned fem kilo hver vår fordi du er syk, og leve på potetgull, nøtter og ting fulle av olje og fett og rent sukker resten av året uten å legge på deg et gram.»
«Det jevner seg nok ut, og om jeg fucker med kostholdet mitt nå får jeg bare allergireaksjonen som blåser meg opp, og dessuten er jeg faktisk HELT i midten av normalvekt.»
«Nå ja, men til sommeren…»
«Kjeften, det tar vi da.» Jeg ser hardt på fristelsen, og den holder kjeft. «Dessuten glemmer du alle de tingene jeg fortsatt kan spise, som ingen spør om.»
«Som hva da?» spør fristelsen, litt surt.
«Mariekjeks og te og potetmos og hvitløk og ALT SOM IKKE HAR MED DYR Å GJØRE.»
«Du er sta,» sier fristelsen.
«Jeg har jo aldri gitt etter, hvordan kan du forvente at det skal endre seg?» spør jeg.
«Gjentagelse øker sjansen for gjentagelse,» sier fristelsen.
«Dumt sagt av deg, for det første er det tull, og for det andre betyr det jo at den første gangen er umulig.»
«Men…» sukker fristelsen.
«Ikke noe men.»
«Du, det er noen av de ‘dumme’ spørsmålene som folk stiller som kan trekkes litt lengre, om du ikke tåler noe som helst av dyreprodukter, og blir skikkelig allergisk av å svelge ditt eget blod, er du ikke da også allergisk mot ting som…»
«JA. Nok om det.
«Virkelig?» Fristelsen fniser.
«Uansett hva det var du hadde i tankene, ja.»
«Så utrolig Sh-»
«Tilbake på temaet NÅ, ellers…» Jeg dulter borti fristelsen.
«Det sies jo at ALLE tenk-»
«NÅ.»
Fristelsen mumler irritert, men smiler. «Greit, greit, jeg har besøkt deg lenge nok for denne gang, ihvertfall angående dette.»
«Kom tilbake når du vil snakke om noe hyggeligere.»
«Jeg snakket med underbevisstheten, og han sier at du lenge har hatt lyst til å-»
«En annen gang, en annen gang.»

Jeg ble bedt om å gjøre en ‘recap’.

Bror ba meg om å sette meg ned og gå igjennom året. Året ligger der som en gammel, støvete filmrull hvor jeg her og der har slippet ut bilder som jeg ofte holder opp mot lyset.  Noen prøver jeg å ta fram og se på så ofte som mulig, andre prøver jeg å legge fra meg.

Filmrullen er montert, og den er helt på de siste bildene i rullen.  I et fandenivoldsk øyeblikk snur jeg hele greia og ser tiden gå baklengs, med små rykk og napp framover og bakover. Suksess.

Det er desember. Jeg er ute i -20 grader klokka halv sju om morgenen, uten vinterklær. Tjue minutter senere er jeg hakket mer følelsesløs enn vanlig, det er deilig. Det går an. Kontrasten idet jeg kommer inn i varmen er enorm, større enn jeg hadde håpet på. Gamle antagelser blir bekreftet. Jeg er glad i mennesker, mennesker generelt og spesifikke mennesker. Forsiktig, forsiktig, går det litt opp for meg at noen ting kan jeg bare ikke gjøre. Det som venter meg på nyåret er skremmende, men det er jo bare årets gang som gjentar seg. Resten, de store linjene, er ikke skumle. Jeg er ikke redd for noe annet enn meg selv.

November skurrer forbi med vekslende alt mulig.  Konstanter er det ikke så farlig med uansett. November lukter kanel og er alt fra grå, men den er ganske blå. Blå med innslag av skarpe flammer, som skulle ha dødd ut for lenge siden. Jeg oppdager at jeg har blitt enda bedre til å presse meg selv, og den første brøkdelen av måneden finnes i bokform. Det går opp for meg at jeg har integrert meg selv i alle aspekter av livet mitt, og begynner så smått å tenke på andre ting.

Oktober er skole. Skole og verden, skole og Norge, skole og en annen framtid som er mulig. Jeg har planer, som jeg ikke satte til verks. Egentlig skulle jeg vel ha gjort det. Det har ikke gått opp for meg ennå at det ikke går akkurat da. Oktober er papirarbeid og offentlige kontorer, og jeg stjeler meg selv tilbake. Noe inne i meg protesterer og sier at det ikke er rettferdig at JEG er. Jeg ligger i en stol på stua med hodet hengende ned mot gulvet og bena oppetter veggen. Det hjelper, selv om trykket i hodet øker enda et par hakk. Jeg er vant til at hjernen føles som om den enten skal eksplodere eller implodere, så det er verdt det. Hver gang jeg prøver å reise meg, for å se om jeg kan, blir jeg slått ned av latter. Det ligger et fullt brett Paralgin Forte på stuebordet og jeg kjenner at jeg hater det intenst.

September er september. Jeg roter bort arkene med spådommer og situasjoner, noe som er bra, for det går ikke sånn i det hele tatt. Jeg beviser hvem jeg er for meg selv, ingen andre. Magefølelsen gjør hallingkast hver gang jeg ser enkelte mennesker, men hvem det er er ikke så farlig, jeg får det sjelden med meg. Uansett så hjelper det. Sakte men sikkert begynner jeg å lese igjen. September er gamle dikt som jeg tar fram, og så legger vekk igjen. De forsvinner videre noen måneder senere. Tommy sitter på sengekanten min og hører på meg fortelle om det som er og det som ikke er.

August er bekreftelse av ting jeg ikke visste var der. Det er innfrielse av ønsker som allerede var innfridd.  I august sitter jeg i trapper. Det lukter kikerter og sesamfrø over alt. Valget mellom å være være lykkelig og gå glipp av ting står foran meg og smiler, og jeg lurer på om jeg kan vente med hvilken bit jeg går glipp av. Ting går ikke i ring, de går i liggende åttetall. August er toppen av året, og jeg er på toppen av verden, selv om min egen tyngde prøver å dra meg ned.

I juli går jeg bort til noen på gata som skulle ha vært en fremmed og legger armene om livet hans. Et sekund slutter han å snakke, før han forteller den hyggelige fremmede at ‘de går bra nå, jeg finner frem’. Han lurer ikke meg, jeg hørte at han hoppet over et par slag, man merker sånt om man hviler hodet på noen både fysisk og psykisk. Vi vet begge at jeg er vant til å bli utsatt for syke tilfeldigheter, og han pleier å være involvert på en eller annen måte uansett, så jeg spør ikke hvorfor han er tusen mil unna der han skal være, og han spør ikke hvorfor jeg for en gangs skyld er der jeg bør være.

Juni er årets største positive overraskelse. Skuffelsen og redselen uteblir, og jeg er lykkelig, jeg går på skyer og jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang. Juni er første gang jeg lærer noe av skolen. Her er en liten liste:

• Det er utrolig mange tingalle går rundt og lar være å si. Mange hadde hatt det bedre om de ikke var så redde for å innrømme saker og ting.
• Ja, man kan møte opp på norskeksamen så full av urtemedisiner, paralgin forte og andre ting lærerne foreslo at man sjangler bortover gulvet, sitte en halvtime ekstra og få en sekser. Nei, det er visst ingen annen måte å gjøre det på.
• Gamle ordtak er noe jævla kødd som har blitt vridd og vendt på hundrevis av ganger, som oftest.

Mai forsvinner fort, nesten fortere enn vi ville. Mai er tall som ebber ut, nedtellinger og en syk evne til å overse ting. Detaljblikket mitt må vike og ørene lukkes, men jeg er god til det. I mai ler jeg, og finner nye måter å underholde meg selv på. Det går ikke direkte på bekostning av andre. Selv om det ikke er behagelig, kan jeg fylle lungene igjen. Noe av presset på brystet er borte, men det på innsiden gjenstår. Bror sier at jeg har vondt fordi hjertet mitt vokser, og jeg ler. Jeg ler.

April lukter appelsin og fersken og nesespray og tåregass. Sannheten går opp for meg, og tallet jeg har jobbet meg opp til blir utvidet med to.  Jeg lever på gamle minner, i forhåpning om at nyere minner ikke skal dukke opp. Jeg sitter på kjøkkenbenken med fotsålene pekende oppover og kameralinsa rettet mot vinduet. Jeg gjør ting, jeg lar være å gjøre ting og det går opp for meg at nei, det blir ikke ferdig. Det går også opp for meg at det er revnende likegyldig. I løpet av dager her og der karrer jeg meg igjennom hva det nå enn skulle være, andre dager prøver jeg å karre meg opp men faller ned på putene igjen. Som oftest er det ikke puter der. Blåmerkene blir sakte men sikkert borte.

Mars er mars og mars ‘bare er sånn’. Jeg er på skolen, jeg holder meg på skolen, og jeg later som om jeg kan bære meg selv. Det går ikke. Sykehuset lar meg ligge i en seng i et hjørne i fem timer før jeg ser så mye som snurten av en lege. Legene er triste, legene er medfølende, legene sier at man ikke skal behøve å ha det sånn, at sånn skal det ikke være. Dagen etter tusler jeg ut derifra og ned til bokbutikken. Svelgerefleksen min har tatt kvelden og jeg har tydelige fingermerker på den ene overarmen, hadde det ikke vært for at noe annet var verre så hadde de gjort vondt.

Februar er frigjøringens tid. Jeg sliter i lenker som det ikke før hadde gått opp for meg var der. Allikevel klarer jeg ikke å ty til de store midlene, jeg setter meg forsiktig ned og plukker dem opp, før jeg stille går min vei. Lenkene ligger der, de rasler ikke engang. Ikke én gang snur jeg meg og ser på dem. Jeg ser igjennom dem, tvers igjennom. Lenge var de laget av hamp, så silke, før gikk de over til krystall. Nå er de harde og kalde, oksidert kobber, og de ligger der. Bror er lei seg fordi han ikke minte meg på at jeg er en djevel til å dirke opp ting. De ser på meg der de ligger. Jeg vet at om jeg sparker dem, er det jeg som får vondt. Senere går det opp for meg at den smerten hadde tatt vekk flere av de andre. Midt i det hele mister jeg noe jeg ikke visste om kunne være der eller ei, samtidig som en del av meg både dør og kommer tilbake.

Det er januar. Januar er varm, og litt desperat. Ting går i bølger, og stoltheten min møter meg i den ene døra, og er dørmatta på den andre. Ikke ennå har jeg helt forstått, helt gått igjennom, det var nytt. Som alltid, men det var nytt. Egentlig. Selv om det virket som historie. Stoltheten min liker andres stolthet, men de to klarer ikke helt å være sammen ennå. Neste gang går det bedre, takket være juni. Og august. Januar er forventninger, og en ganske redusert meg. Januar er en spire og en stor, trampende støvel, og sol.

Filmrullen hopper av stativet og blir liggende på gulvet, litt sammelfiltret. Jeg ser på den og smiler, før jeg åpner klesskapet og hiver den inn. Bunken med utklipte bilder putter jeg i lomma, alle som en. Det er flere der nå enn det var for bare litt siden, rullen har spyttet ut noen nye. Den nye rullen er ferdig montert og allerede igang, og jeg smiler til den. Jeg håper ikke, jeg skal sørge for at lommene mine er mye fullere neste år.

Motivasjon

Motivasjon er noe jeg har mest av når det er ett eller annet stort jeg må gjennomføre, som å skrive en bok eller lese til de hersens prøvene. Beklageligvis blir jeg alltid motivert til å gjøre helt feil ting.

Jeg må lese naturfag. Jo da, jeg vil lese, men ikke naturfag. I tillegg vil jeg gjøre alt mulig annet rart, og skrive om alle tingene jeg vil.

I stedet skal jeg la være, og lese naturfag. For jeg er flink, nemlig. (Flink – og veldig, veldig kald. Måtte bare nevne det for å klage.)

Ha en fin advent, da, menneskene – Her er årets julekalender!