Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

31/12/2008

Jeg ble bedt om å gjøre en ‘recap’.

Filed under: Bror, Rable og bable, Vinter — Invi @ 16:51

Bror ba meg om å sette meg ned og gå igjennom året. Året ligger der som en gammel, støvete filmrull hvor jeg her og der har slippet ut bilder som jeg ofte holder opp mot lyset.  Noen prøver jeg å ta fram og se på så ofte som mulig, andre prøver jeg å legge fra meg.

Filmrullen er montert, og den er helt på de siste bildene i rullen.  I et fandenivoldsk øyeblikk snur jeg hele greia og ser tiden gå baklengs, med små rykk og napp framover og bakover. Suksess.

Det er desember. Jeg er ute i -20 grader klokka halv sju om morgenen, uten vinterklær. Tjue minutter senere er jeg hakket mer følelsesløs enn vanlig, det er deilig. Det går an. Kontrasten idet jeg kommer inn i varmen er enorm, større enn jeg hadde håpet på. Gamle antagelser blir bekreftet. Jeg er glad i mennesker, mennesker generelt og spesifikke mennesker. Forsiktig, forsiktig, går det litt opp for meg at noen ting kan jeg bare ikke gjøre. Det som venter meg på nyåret er skremmende, men det er jo bare årets gang som gjentar seg. Resten, de store linjene, er ikke skumle. Jeg er ikke redd for noe annet enn meg selv.

November skurrer forbi med vekslende alt mulig.  Konstanter er det ikke så farlig med uansett. November lukter kanel og er alt fra grå, men den er ganske blå. Blå med innslag av skarpe flammer, som skulle ha dødd ut for lenge siden. Jeg oppdager at jeg har blitt enda bedre til å presse meg selv, og den første brøkdelen av måneden finnes i bokform. Det går opp for meg at jeg har integrert meg selv i alle aspekter av livet mitt, og begynner så smått å tenke på andre ting.

Oktober er skole. Skole og verden, skole og Norge, skole og en annen framtid som er mulig. Jeg har planer, som jeg ikke satte til verks. Egentlig skulle jeg vel ha gjort det. Det har ikke gått opp for meg ennå at det ikke går akkurat da. Oktober er papirarbeid og offentlige kontorer, og jeg stjeler meg selv tilbake. Noe inne i meg protesterer og sier at det ikke er rettferdig at JEG er. Jeg ligger i en stol på stua med hodet hengende ned mot gulvet og bena oppetter veggen. Det hjelper, selv om trykket i hodet øker enda et par hakk. Jeg er vant til at hjernen føles som om den enten skal eksplodere eller implodere, så det er verdt det. Hver gang jeg prøver å reise meg, for å se om jeg kan, blir jeg slått ned av latter. Det ligger et fullt brett Paralgin Forte på stuebordet og jeg kjenner at jeg hater det intenst.

September er september. Jeg roter bort arkene med spådommer og situasjoner, noe som er bra, for det går ikke sånn i det hele tatt. Jeg beviser hvem jeg er for meg selv, ingen andre. Magefølelsen gjør hallingkast hver gang jeg ser enkelte mennesker, men hvem det er er ikke så farlig, jeg får det sjelden med meg. Uansett så hjelper det. Sakte men sikkert begynner jeg å lese igjen. September er gamle dikt som jeg tar fram, og så legger vekk igjen. De forsvinner videre noen måneder senere. Tommy sitter på sengekanten min og hører på meg fortelle om det som er og det som ikke er.

August er bekreftelse av ting jeg ikke visste var der. Det er innfrielse av ønsker som allerede var innfridd.  I august sitter jeg i trapper. Det lukter kikerter og sesamfrø over alt. Valget mellom å være være lykkelig og gå glipp av ting står foran meg og smiler, og jeg lurer på om jeg kan vente med hvilken bit jeg går glipp av. Ting går ikke i ring, de går i liggende åttetall. August er toppen av året, og jeg er på toppen av verden, selv om min egen tyngde prøver å dra meg ned.

I juli går jeg bort til noen på gata som skulle ha vært en fremmed og legger armene om livet hans. Et sekund slutter han å snakke, før han forteller den hyggelige fremmede at ‘de går bra nå, jeg finner frem’. Han lurer ikke meg, jeg hørte at han hoppet over et par slag, man merker sånt om man hviler hodet på noen både fysisk og psykisk. Vi vet begge at jeg er vant til å bli utsatt for syke tilfeldigheter, og han pleier å være involvert på en eller annen måte uansett, så jeg spør ikke hvorfor han er tusen mil unna der han skal være, og han spør ikke hvorfor jeg for en gangs skyld er der jeg bør være.

Juni er årets største positive overraskelse. Skuffelsen og redselen uteblir, og jeg er lykkelig, jeg går på skyer og jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang. Juni er første gang jeg lærer noe av skolen. Her er en liten liste:

  • Det er utrolig mange tingalle går rundt og lar være å si. Mange hadde hatt det bedre om de ikke var så redde for å innrømme saker og ting.
  • Ja, man kan møte opp på norskeksamen så full av urtemedisiner, paralgin forte og andre ting lærerne foreslo at man sjangler bortover gulvet, sitte en halvtime ekstra og få en sekser. Nei, det er visst ingen annen måte å gjøre det på.
  • Gamle ordtak er noe jævla kødd som har blitt vridd og vendt på hundrevis av ganger, som oftest.

Mai forsvinner fort, nesten fortere enn vi ville. Mai er tall som ebber ut, nedtellinger og en syk evne til å overse ting. Detaljblikket mitt må vike og ørene lukkes, men jeg er god til det. I mai ler jeg, og finner nye måter å underholde meg selv på. Det går ikke direkte på bekostning av andre. Selv om det ikke er behagelig, kan jeg fylle lungene igjen. Noe av presset på brystet er borte, men det på innsiden gjenstår. Bror sier at jeg har vondt fordi hjertet mitt vokser, og jeg ler. Jeg ler.

April lukter appelsin og fersken og nesespray og tåregass. Sannheten går opp for meg, og tallet jeg har jobbet meg opp til blir utvidet med to.  Jeg lever på gamle minner, i forhåpning om at nyere minner ikke skal dukke opp. Jeg sitter på kjøkkenbenken med fotsålene pekende oppover og kameralinsa rettet mot vinduet. Jeg gjør ting, jeg lar være å gjøre ting og det går opp for meg at nei, det blir ikke ferdig. Det går også opp for meg at det er revnende likegyldig. I løpet av dager her og der karrer jeg meg igjennom hva det nå enn skulle være, andre dager prøver jeg å karre meg opp men faller ned på putene igjen. Som oftest er det ikke puter der. Blåmerkene blir sakte men sikkert borte.

Mars er mars og mars ‘bare er sånn’. Jeg er på skolen, jeg holder meg på skolen, og jeg later som om jeg kan bære meg selv. Det går ikke. Sykehuset lar meg ligge i en seng i et hjørne i fem timer før jeg ser så mye som snurten av en lege. Legene er triste, legene er medfølende, legene sier at man ikke skal behøve å ha det sånn, at sånn skal det ikke være. Dagen etter tusler jeg ut derifra og ned til bokbutikken. Svelgerefleksen min har tatt kvelden og jeg har tydelige fingermerker på den ene overarmen, hadde det ikke vært for at noe annet var verre så hadde de gjort vondt.

Februar er frigjøringens tid. Jeg sliter i lenker som det ikke før hadde gått opp for meg var der. Allikevel klarer jeg ikke å ty til de store midlene, jeg setter meg forsiktig ned og plukker dem opp, før jeg stille går min vei. Lenkene ligger der, de rasler ikke engang. Ikke én gang snur jeg meg og ser på dem. Jeg ser igjennom dem, tvers igjennom. Lenge var de laget av hamp, så silke, før gikk de over til krystall. Nå er de harde og kalde, oksidert kobber, og de ligger der. Bror er lei seg fordi han ikke minte meg på at jeg er en djevel til å dirke opp ting. De ser på meg der de ligger. Jeg vet at om jeg sparker dem, er det jeg som får vondt. Senere går det opp for meg at den smerten hadde tatt vekk flere av de andre. Midt i det hele mister jeg noe jeg ikke visste om kunne være der eller ei, samtidig som en del av meg både dør og kommer tilbake.

Det er januar. Januar er varm, og litt desperat. Ting går i bølger, og stoltheten min møter meg i den ene døra, og er dørmatta på den andre. Ikke ennå har jeg helt forstått, helt gått igjennom, det var nytt. Som alltid, men det var nytt. Egentlig. Selv om det virket som historie. Stoltheten min liker andres stolthet, men de to klarer ikke helt å være sammen ennå. Neste gang går det bedre, takket være juni. Og august. Januar er forventninger, og en ganske redusert meg. Januar er en spire og en stor, trampende støvel, og sol.

Filmrullen hopper av stativet og blir liggende på gulvet, litt sammelfiltret. Jeg ser på den og smiler, før jeg åpner klesskapet og hiver den inn. Bunken med utklipte bilder putter jeg i lomma, alle som en. Det er flere der nå enn det var for bare litt siden, rullen har spyttet ut noen nye. Den nye rullen er ferdig montert og allerede igang, og jeg smiler til den. Jeg håper ikke, jeg skal sørge for at lommene mine er mye fullere neste år.

1 kommentar »

  1. Ingen høydepunkter? D:

    Kommentar av laughablelights — 02/01/2009 @ 18:26


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: