Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

26/03/2009

Man kan si mye rart om PETA…

Filed under: Mitt liv som veganer, politisk, Vinter — Stikkord: , , — Invi @ 10:29

Men underskriftskampanjene er fine ting.

Reklamer

23/02/2009

Item get: Dr. House!

Filed under: (Mini)essays, Dagen i dag, Rabling og babling, Vinter — Stikkord: , , , — Invi @ 20:21

Kjære tannleger der ute: Ikke få dårlig samvittighet når jeg er redd for dere (Det har skjedd meg en gang), for jeg er enda reddere for vanlige leger. Tannleger har i det minste bedøvelse som standard, vanlige leger er derimot en langt mer skremmende og smertefull affære.

(Nå skal det sies at vanlige sykehusleger har gitt meg tannlegebedøvelse. Ikke med sprøyte, men på sprayflaske. Du vet den litt ekle følelsen av å ikke kunne svelge du får om tannlegen tar litt hardt i med bedøvelsen eller du ender opp med å svelge noe av den? Det blir verre når du får en halv flaske sprøyta ned i halsen.)

En liten advarsel: Dette blir høyt personlig babling om leger og sykdommer og sære systemer og mat. Ta med varme klær og proviant, og det er lov å snu i tide. Too much information, ting du ikke ville vite om noen som helst og utrolig dårlig norsk følger. Grunnen til at jeg skriver dette er å få pekt på et par store feil med helsesystemet, og om jeg er heldig vise noen at de ikke er alene i systemet.

Jeg vet at det er vår. Hvordan kan jeg vite det, med en halvmeter fersk snø ute? Jo, det er tid for den årlige legerunden. Dette er det tredje året på rad denne delen av året har betydd fullstendig meltdown for meg. Hvorfor står jeg ikke på døra til legene og skriker resten av året? Jo, det har seg sånn at det å gå til legen bare gjør meg VERRE.

I papirene mine står det at jeg er jente og tenåring. Det betyr at legene kan fortelle meg at jeg ikke kommer til å bli bedre, men at det kanskje ordner seg av seg selv når jeg nærmer meg tredve, om jeg kommer meg så langt. (Ja, det var et direkte sitat.) Det betyr at de kan kjøre de samme undersøkelsene om igjen de få gangene jeg tør nærme meg et legekontor, uten å vurdere at det kan være en idé å prøve noe nytt. Det betyr at de kan ignorere at jeg bruker flere timer om dagen til å sitte helt stille i et hjørne og tenke at jeg må puste, jeg må puste. Det betyr at de kan la meg hate alt som heter mat, at jeg må gå rundt og være konstant kvalm, at de kan ignorere at jeg kollapser i full offentlighet. Det betyr at de kan komplett overse at det er litt skummelt å våkne til et sterkt, hvitt lys og tenke «Å, faen, hadde katolikkene rett allikevel?» Forresten, du pene, engleaktige damen som fikk liv i meg igjen den dagen på Oslo S: Tusen takk, jeg håper jeg ikke skremte deg for mye. Jeg var ikke helt klar over at sånt kom til å skje med meg på det tidspunktet, jeg vet bedre nå.

Jeg har klart meg igjennom skolen de foregående årene. Faktisk gikk jeg ut av ungdomsskolen med 6ere på begge eksamener, og rundt 5.2 i snitt – og rundt 70 fraværsdager. Søtti. Sju null, 7-0. 70. Er det noe jeg hater, så er det å være hjemme. Selv når skolen min var et fengsel med ståltrapper på utsiden og sprinkler foran vinduene, full av mennesker PRØVDE å like.

Smertene og alle de andre problemene i seg selv er ikke det verste, det er det de forårsaker som er verst. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke noe av det jeg vil gjøre orker jeg, få av de jeg vil snakke med klarer jeg å ha noe med å gjøre. Det er ikke deres feil, langt ifra, men når man ikke kjenner igjen de få ordene man klarer å presse ut, ikke klarer å resonnere ordentlig, da… går det ikke. Jeg har ikke så dårlig selvtillit at jeg tenker «De liker meg sikkert ikke sånn som jeg er nå», men en stor del av hjernen min hyler «Herre fuglen, Invi, du er så utrolig mye bedre enn det her, egentlig.» En annen stor del av den hyler «Vi skal vel ikke tvinge ENDA flere mennesker til å se på at vi kræsjer med hodet først i veggen både fysisk og psykisk?» Selv de beste blir slitne.

Den største grunnen til at jeg ikke takler gode, gamle venner er at de kjenner meg. Jeg har ikke alltid vært like ille som dette, det kommer snikende, og det går ikke vekk. Uttrykket i øynene på mennesker som ser hva som har skjedd med meg blir utålelig.

Legen min har ikke engang gitt meg smertestillende som virker, som sykehuset sa at jeg burde få. På en annen side er det en stor del av meg som ikke vil ha dem. Jeg, som til tross for alt mulig har holdt meg unna såkalt ‘selvmedisinering’, skal jeg bli morfinavhengig nå? Morfin er ikke annet en den streite kusina til heorin.

For de nysgjerrige, her er det de faktisk HAR gjort de siste årene: Et par blodprøver, og et par mindre hyggelige besøk til et par sykehus som begge to bestemte seg for å stappe masse gummislange med kamera ned i stakkars magesekken min. Her er greia: Mennesker som har så vondt et sted at de ikke klarer å stå oppreist, eller ligge, eller puste, vil ikke ha nevne område pumpet opp. Mennesker som meg. En annen ting som er, om jeg tør påpeke det, en jævlig dårlig idé var å halvveis dope ned og bedøve, og deretter holde nede mennesker, for deretter å stappe ting ned i halsen på dem. Den typen behandling er det neppe noen som takler uten problemer, spesielt ikke de av oss som er følsomme når det gjelder sånt av diverse grunner. Blåmerkene jeg hadde på armene holdt seg i rundt fem uker, tror jeg, fem fingre og en håndflate, og svelgerefleksen sitter ikke helt der den skal ennå, et år senere. Jeg kan ikke huske å ha vært gladere for å besvime.

Det er alt de har gjort. Tatt meg inn over natta, spyttet meg ut igjen, sendt meg på volvat, ignorert at jeg eksisterer. Det finnes sikkert et hundretalls ting de kunne ha prøvd, men det har de ikke gjort, og sterke lille meg har gitt etter og ikke sagt noe. Etter å ha regelrett tryglet (bokstavelig talt, jeg sa ‘vær så snill’) fastlegen min om å finne på ett eller annet, og han sa nei, var det ikke noe annet jeg kunne forventes å gjøre, realistisk sett. Kanskje for andre, men ikke for meg, der jeg satt med knærne oppunder haka og tenkte ‘pust’. ‘Pust’. ‘En gang til’. Ja, jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, skreket og kranglet og andre ting, men jeg prøvde jo, og de knuste meg. som sagt kjenner jeg ikke igjen meg selv.

Om jeg ikke hadde et visst håp og en viss tro på at dette kan bli bedre, hadde jeg aldri i verden skrevet dette. Hvorfor blir det annerledes i år? Jeg har anskaffet min helt egen private dr. House.

Han er faren til en god venn av meg, og litt for langt unna til at jeg kan troppe opp på kontoret hans. Derimot foreslo han at jeg skulle skrive ned alle symptomene jeg har, alt jeg har vært igjennom av legeundersøkelser og hva jeg tror kan være problemet. Den hyggelige mannen har ikke bare lest nøye igjennom et par tettskrevne sider, men fått massevis av kolleger til å gjøre det samme, og kom meg et forslag. Et forslag som passer på alle punkter. Så, i morgen skal jeg dytte borti legen min og ikke gå noen steder før jeg vet at jeg kommer til å bli testet. Den delen av meg som står på barrikadene og skriker når noe er urettferdig har begynt å hviske om NPE, norsk pasientskadeerstatning – ting som dette burde ikke skje, ikke med noen. Resten hyler opprømt over at verden kanskje blir utrolig mye lettere. Denne gangen skal de ikke få lov til å fortelle meg at det ikke er noe de kan gjøre. Ikke igjen. Det klarer jeg ikke, derfor får de ikke lov. Familien min har har hatt sit down-protest på legekontor før for å få hjelp, så jeg vet det funker, bare man orker.

Usj, jeg savner å leve.

Du får beklage alle feil og irriterende ting her, jeg orker ikke å lese over og hukommelsen min er begrenset til tre sekunder av gangen. En million (eller minst et par dusin) halvferdige eller kvartferdige innlegg ligger pent og ser på meg, og jeg hadde drept for å kunne skrive dem. Dette innlegget mangler massevis av ting jeg mener burde være der, men det kan jeg ta en annen gang. Når jeg har blitt bedre.

06/02/2009

Mitt liv i kulda

Filed under: How to..., Lister, Vinter — Stikkord: , — Invi @ 20:24

Stadig vekk sirkulerer det snåle mailer hvor det står at du bruker halve livet ditt på å vente på grønn mann, spise sjokolade og danse fugledansen. Det er massevis av ting jeg ikke vil vite hvor mye tid jeg har brukt på, som å lese innholdsfortegnelser på matvarer og kjefte på PC’er som ikke fungerer. Mange ting jeg har brukt masse tid på angrer jeg ikke på i det hele tatt, selv om jeg kanskje «burde», som for eksempel bøkene mine, multiplayerspill og endeløse samtaler på MSN. En ting jeg skulle ønske at jeg ikke hadde brukt så forferdelig mye tid på er kulda.

Regnet ut nøyaktig hvor mye har jeg aldri gjort, men jeg er et menneske som går mye. Jeg liker å gå, det er så mange steder man kan gå og måter man kan gjøre det på. Om jeg får lov til å hoppe rundt på den første tørre asfalten eller snike meg rundt i en stor bygning jeg ikke hører hjemme i er jeg overlykkelig. Ikke all gåingen min er frivillig – for eksempel skulle jeg gjerne ha vært foruten minuttene mellom 6:30 og 6:54, de minuttene jeg bruker på å drasse meg til bussholdeplassen og komme meg på bussen. Samme ruta tilbake er bedre, selv når det er kaldt, men det er noe i kombinasjonen mørke og -18 som får en del av meg til å protestere høyt.

Kulda, vandring og meg har vært en uunngåelig kombinasjon fra min side siden tidenes morgen. Etter diverse mer eller mindre morsomme skader, problemer og andre småting har jeg kommet frem til en ting eller to når det gjelder å klare seg:

  • Ikke ha hendene i lommene, bruk votter med vanter inni i stedet. Om du går på trynet med hendene i lommene gjør det mye mer vondt enn om du hadde klart å ta deg for.
  • Bruk mange lag med klær, men pass på at det er luft mellom dem, hvis ikke blir du bare kaldere. Bruk frakker, jakker og kåper som er en størrelse større enn du egentlig trenger.
  • Sko med såler som har luftputer i seg er bra, da mister du ikke varme den veien. Tykke ullsokker i trange sko gjør det kaldere. Jeg bruker ufôrede Dr. Martens, og fryser aldri på bena – før jeg tar dem av meg.
  • Ta med deg leppepomade av ett eller annet slag, alltid. IKKE bruk den på leppene, da blir de verre. Bruk den på knokene. Frostbitt er veldig, VELDIG ubehagelig, og etter tre måneder med blå, følelsesløs, sprekt hud på hendene som svir uansett hvor død den er, husker du at det er viktig å passe på sånt neste år.
  • Om du har langvarig vondt i noe etter å ha falt på det ER det en god idé å sjekke hva som er galt. Kløner som meg teller ikke, jeg klarer å slå opp igjen det meste før det har blitt bedre, men de hyggelige røntgenmenneskene har aldri funnet noe galt med meg. (Then again, de har oppdaget brudd hos andre jeg kjenner etter at de var i orden igjen, så…)
  • Har du ikke nok hår, dekk til panna. Det varmeste punktet på kroppen din er midt imellom øynene. Du merker ikke at du er kald i ansiktet før det er rimelig ekstremt – altså norske temperaturer – men det er bare fordi hjernen din er trent til å tro at man ikke kan dekke til ansiktet. Du mister massevis av varme der, varme som kunne ha vært god å ha i fingrene…
  • Ha et løst skjerf rundt den nederste delen av ansiktet. Pass på at det ikke er så trangt at lufta du puster ut fryser og blir sittende i skjerfet, og sørger for at lufta du puster inn blir kaldere, ikke varmere.
  • Ikke gå så fort at du begynner å puste tungt, i hvert fall ikke om du har kronisk bronkitt. Fortell meg hvordan du klarte det når du har gjort det, for jeg gjør den samme feilen hvert år.
  • Bruk pulsvarmere, om mulig, i stedet for å ha yttertøy med ermer som er stramme ytterst.
  • Leggvarmere ER lov. Det samme gjelder tights. Lange skjørt utenpå bukser er ganske varme også, og lange skjorter som rekker langt nedover.
  • Spis masse. Mesteparten av kaloriene du får i deg går til å varme opp kroppen. Legg på deg et par kilo før vinteren kommer om mulig, det hjelper – dessuten kan det være en god idé om du er av typen som mister et par under våryrsesongen.
  • Drikk noe varmt før du skal ut. Den varmen blir ikke bare borte, den hjelper til innenifra.
  • Tenk glade tanker, se på pene ting og pass på hvor du plasserer bena. Du blir utrolig mye kaldere om du snubler ut i grøfta.

Ellers er fjellvettreglene ganske allmenngyldige

23/01/2009

Ting vi skal

Advarsel: Dette blir bittersøtt. Det blir så bittersøtt at du spyr og smaker galle. Det kan hende du vil styre unna.

Dagen mellom søndag og tirsdag er ikke langt unna. I fjor var det dagen mellom fredag og søndag. Året før det igjen visste jeg ikke at det var dagen, dagen mellom torsdag og lørdag før den var der, men jeg hadde en ganske god anelse lenge på forhånd.

Det var ikke før for et par dager siden at jeg fant ut hvilket tall dagen mellom torsdag og lørdag hadde, den gangen for to år siden. Grunnen til det er at i lang tid før, og et godt stykke etter, var verden enda mer flytende enn buddhistene mener at alt er. Tiden fantes enda mindre enn vanlig. Avstander var visket ut. Verden kunne ikke ha vært bedre.

Ingen tenkte på hva som skulle komme, som en del av en stille avtale. En stille avtale ingen av oss tenkte over.

Så kom dagen mellom torsdag og lørdag. For meg var det dag, for ham var det fortsatt natt. Alle pleier å si ‘Jeg skjønner ikke hva han tenkte på’ om sånne i sånne situasjoner. Ikke jeg. Jeg vet hva han tenkte på. Jeg vet NØYAKTIG hva han tenkte på, og jeg respekterer det.

Alle minnene jeg sitter igjen med er gode. Alle sammen. Det er et ordtak som spør ‘Is it better to have loved and lost or never to have loved at all?’ Bytt ut ‘love’ med en positiv X og du har et ganske bra utgangspunkt. Om noen tar deg med ut på fancy middag, er det mest rasjonelt å være glad for det og benytte anledningen eller sette seg ned og være lei seg når det ikke er mer mat igjen? Akkurat. Hva om man må gå før desserten? Det endrer jo ingenting.

Noen ganger, når jeg trenger det, setter jeg meg ned og tar frem gamle råd. Jeg skriver lister. Lister over ting jeg elsker, lister over sanger, lister over ting som begynner på bokstaven K og har noe med filosofi å gjøre, bruksområder for spisepinner og kleshengere. Når jeg VIRKELIG trenger det setter jeg meg ned og skriver en liste over ting jeg VET kommer til å skje:

  • Noe som er så morsomt at jeg ikke klarer å slutte å le resten av dagen kommer til å skje
  • Jeg kommer til å fascinere et nytt menneske
  • Det finnes massevis av udrukket te der ute som vi skal prøve
  • Sommeren kommer tilbake, og jeg kommer til å sitte ute under et tre og lese Ringenes Herre klokka fire om natta, uten lampe. (Tradisjoner…)
  • Jeg kommer til å skrive en ny bok, og fortape meg helt i min egen verden

Da blir plutselig alt redusert til ‘kan det ikke skje snart?’. I stedet for håpløshet får man forventning. Forventning er en av de sterkeste kreftene vi har. Evnen til å glede oss, se frem til noe. Man trenger ikke å være optimist for å gjøre dette, pessimister kan ha like mye glede av det – greit, selvfølgelig blir ikke alle tingene bra, og det burde ha vært noen negative ting på den lista også, men verden er ikke svart-hvitt.  Den er ikke gråskala engang, den er full av farger – og usynlige farger.

Man skal ikke ta noe for gitt. Ergo bør man gjøre ting, og håpe at andre også gjør ting. Da skjer alt så mye fortere. Et av mine problemer har alltid vært at jeg er så mye raskere, mer bevegelig, hoppende, stupende – og det smitter. Heldigvis. Uheldigvis.

Tilbake til temaet. Jeg vil, men jeg vil ikke. Måten jeg takler ting på er ikke for alle, antar jeg – om du har bedre tid til å takle en og en ting, så er du et veldig heldig menneske på minst én måte, i hvert fall. Du har sikkert massevis av bakdeler, men det er for å være helt ærlig irrelevant. Måten han taklet ting på ble også sett litt rart på. Den var ganske lik min. Til slutt ble det allikevel for mye, og noen ting kan ikke takles på alle måter. Noen ganger må man kanskje endre metoden sin, men måten vi takler ting på henger veldig nøye sammen med personligheten vår.

Han lærte meg mye, veldig mye. Ikke bare hvordan man takler ting, men også hva integritet egentlig betyr. Om du ikke kan leve med deg selv med mindre du gjør noe som gjør at du ikke kan leve med deg selv, er du like langt. Man får bare ett liv, og det er juks å bytte personlighet midt i et sted.

Selvfølgelig, kjære verden, skulle jeg ønske han levde. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg er glad for at mennesker tar selvmord – men noen ganger, i noen situasjoner, for noen mennesker, finnes det ingen annen akseptabel utvei. Det som er feil, kjære katolikker og de fleste andre, er når ikke alle metoder er utprøvd, når det fortsatt er noe uoppgjort og når ikke alle har fått snakket ferdig. Man må akseptere at selv om dette er en vektstang med to ujevne armer, hvor de små tingene veier opp for mye, er det lite man kan gjøre om noen putter et svart hull på den ene skålen.

Bare de gode minnene er igjen. Dagen som dukker opp mellom to dager her og der er en slags snål gråsone. Tiden leger ikke noen sår i det hele tatt, for den finnes ikke. Såret, derimot, er ekte, men kanskje ikke der dere hadde forventet det. Kjøp den peneste blomsten dere finner og ta den med hjem. Se på kronbladene. Jeg lover dere, de er ikke akkurat plettfrie.)

«Det er en løgn, at man bestemmer over sitt eget liv. Det er massevis av ting som er ute av ens kontroll. Allikevel er det én ting alle levende mennesker bestemmer over, helt frem til de dør, og det er hvorvidt de vil fortsette å leve.»

Jeg har bare gode minner igjen. Det samme gjelder alle de andre. Om det er best sånn eller ei, det var ikke min beslutning.

Om tre dager skal jeg le og gråte samtidig, drikke irish chai og hvile et tungt hode mot en lett pute av minnedun.

(Dette var visst ikke blant de letteste tingene jeg har skrevet. Derfor håper jeg inderlig at om noen dere er glad i en dag tar sitt eget liv, husker dere at det er lov å huske alle de gode tingene. Huske, og aldri glemme.)

31/12/2008

Jeg ble bedt om å gjøre en ‘recap’.

Filed under: Bror, Rable og bable, Vinter — Invi @ 16:51

Bror ba meg om å sette meg ned og gå igjennom året. Året ligger der som en gammel, støvete filmrull hvor jeg her og der har slippet ut bilder som jeg ofte holder opp mot lyset.  Noen prøver jeg å ta fram og se på så ofte som mulig, andre prøver jeg å legge fra meg.

Filmrullen er montert, og den er helt på de siste bildene i rullen.  I et fandenivoldsk øyeblikk snur jeg hele greia og ser tiden gå baklengs, med små rykk og napp framover og bakover. Suksess.

Det er desember. Jeg er ute i -20 grader klokka halv sju om morgenen, uten vinterklær. Tjue minutter senere er jeg hakket mer følelsesløs enn vanlig, det er deilig. Det går an. Kontrasten idet jeg kommer inn i varmen er enorm, større enn jeg hadde håpet på. Gamle antagelser blir bekreftet. Jeg er glad i mennesker, mennesker generelt og spesifikke mennesker. Forsiktig, forsiktig, går det litt opp for meg at noen ting kan jeg bare ikke gjøre. Det som venter meg på nyåret er skremmende, men det er jo bare årets gang som gjentar seg. Resten, de store linjene, er ikke skumle. Jeg er ikke redd for noe annet enn meg selv.

November skurrer forbi med vekslende alt mulig.  Konstanter er det ikke så farlig med uansett. November lukter kanel og er alt fra grå, men den er ganske blå. Blå med innslag av skarpe flammer, som skulle ha dødd ut for lenge siden. Jeg oppdager at jeg har blitt enda bedre til å presse meg selv, og den første brøkdelen av måneden finnes i bokform. Det går opp for meg at jeg har integrert meg selv i alle aspekter av livet mitt, og begynner så smått å tenke på andre ting.

Oktober er skole. Skole og verden, skole og Norge, skole og en annen framtid som er mulig. Jeg har planer, som jeg ikke satte til verks. Egentlig skulle jeg vel ha gjort det. Det har ikke gått opp for meg ennå at det ikke går akkurat da. Oktober er papirarbeid og offentlige kontorer, og jeg stjeler meg selv tilbake. Noe inne i meg protesterer og sier at det ikke er rettferdig at JEG er. Jeg ligger i en stol på stua med hodet hengende ned mot gulvet og bena oppetter veggen. Det hjelper, selv om trykket i hodet øker enda et par hakk. Jeg er vant til at hjernen føles som om den enten skal eksplodere eller implodere, så det er verdt det. Hver gang jeg prøver å reise meg, for å se om jeg kan, blir jeg slått ned av latter. Det ligger et fullt brett Paralgin Forte på stuebordet og jeg kjenner at jeg hater det intenst.

September er september. Jeg roter bort arkene med spådommer og situasjoner, noe som er bra, for det går ikke sånn i det hele tatt. Jeg beviser hvem jeg er for meg selv, ingen andre. Magefølelsen gjør hallingkast hver gang jeg ser enkelte mennesker, men hvem det er er ikke så farlig, jeg får det sjelden med meg. Uansett så hjelper det. Sakte men sikkert begynner jeg å lese igjen. September er gamle dikt som jeg tar fram, og så legger vekk igjen. De forsvinner videre noen måneder senere. Tommy sitter på sengekanten min og hører på meg fortelle om det som er og det som ikke er.

August er bekreftelse av ting jeg ikke visste var der. Det er innfrielse av ønsker som allerede var innfridd.  I august sitter jeg i trapper. Det lukter kikerter og sesamfrø over alt. Valget mellom å være være lykkelig og gå glipp av ting står foran meg og smiler, og jeg lurer på om jeg kan vente med hvilken bit jeg går glipp av. Ting går ikke i ring, de går i liggende åttetall. August er toppen av året, og jeg er på toppen av verden, selv om min egen tyngde prøver å dra meg ned.

I juli går jeg bort til noen på gata som skulle ha vært en fremmed og legger armene om livet hans. Et sekund slutter han å snakke, før han forteller den hyggelige fremmede at ‘de går bra nå, jeg finner frem’. Han lurer ikke meg, jeg hørte at han hoppet over et par slag, man merker sånt om man hviler hodet på noen både fysisk og psykisk. Vi vet begge at jeg er vant til å bli utsatt for syke tilfeldigheter, og han pleier å være involvert på en eller annen måte uansett, så jeg spør ikke hvorfor han er tusen mil unna der han skal være, og han spør ikke hvorfor jeg for en gangs skyld er der jeg bør være.

Juni er årets største positive overraskelse. Skuffelsen og redselen uteblir, og jeg er lykkelig, jeg går på skyer og jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang. Juni er første gang jeg lærer noe av skolen. Her er en liten liste:

  • Det er utrolig mange tingalle går rundt og lar være å si. Mange hadde hatt det bedre om de ikke var så redde for å innrømme saker og ting.
  • Ja, man kan møte opp på norskeksamen så full av urtemedisiner, paralgin forte og andre ting lærerne foreslo at man sjangler bortover gulvet, sitte en halvtime ekstra og få en sekser. Nei, det er visst ingen annen måte å gjøre det på.
  • Gamle ordtak er noe jævla kødd som har blitt vridd og vendt på hundrevis av ganger, som oftest.

Mai forsvinner fort, nesten fortere enn vi ville. Mai er tall som ebber ut, nedtellinger og en syk evne til å overse ting. Detaljblikket mitt må vike og ørene lukkes, men jeg er god til det. I mai ler jeg, og finner nye måter å underholde meg selv på. Det går ikke direkte på bekostning av andre. Selv om det ikke er behagelig, kan jeg fylle lungene igjen. Noe av presset på brystet er borte, men det på innsiden gjenstår. Bror sier at jeg har vondt fordi hjertet mitt vokser, og jeg ler. Jeg ler.

April lukter appelsin og fersken og nesespray og tåregass. Sannheten går opp for meg, og tallet jeg har jobbet meg opp til blir utvidet med to.  Jeg lever på gamle minner, i forhåpning om at nyere minner ikke skal dukke opp. Jeg sitter på kjøkkenbenken med fotsålene pekende oppover og kameralinsa rettet mot vinduet. Jeg gjør ting, jeg lar være å gjøre ting og det går opp for meg at nei, det blir ikke ferdig. Det går også opp for meg at det er revnende likegyldig. I løpet av dager her og der karrer jeg meg igjennom hva det nå enn skulle være, andre dager prøver jeg å karre meg opp men faller ned på putene igjen. Som oftest er det ikke puter der. Blåmerkene blir sakte men sikkert borte.

Mars er mars og mars ‘bare er sånn’. Jeg er på skolen, jeg holder meg på skolen, og jeg later som om jeg kan bære meg selv. Det går ikke. Sykehuset lar meg ligge i en seng i et hjørne i fem timer før jeg ser så mye som snurten av en lege. Legene er triste, legene er medfølende, legene sier at man ikke skal behøve å ha det sånn, at sånn skal det ikke være. Dagen etter tusler jeg ut derifra og ned til bokbutikken. Svelgerefleksen min har tatt kvelden og jeg har tydelige fingermerker på den ene overarmen, hadde det ikke vært for at noe annet var verre så hadde de gjort vondt.

Februar er frigjøringens tid. Jeg sliter i lenker som det ikke før hadde gått opp for meg var der. Allikevel klarer jeg ikke å ty til de store midlene, jeg setter meg forsiktig ned og plukker dem opp, før jeg stille går min vei. Lenkene ligger der, de rasler ikke engang. Ikke én gang snur jeg meg og ser på dem. Jeg ser igjennom dem, tvers igjennom. Lenge var de laget av hamp, så silke, før gikk de over til krystall. Nå er de harde og kalde, oksidert kobber, og de ligger der. Bror er lei seg fordi han ikke minte meg på at jeg er en djevel til å dirke opp ting. De ser på meg der de ligger. Jeg vet at om jeg sparker dem, er det jeg som får vondt. Senere går det opp for meg at den smerten hadde tatt vekk flere av de andre. Midt i det hele mister jeg noe jeg ikke visste om kunne være der eller ei, samtidig som en del av meg både dør og kommer tilbake.

Det er januar. Januar er varm, og litt desperat. Ting går i bølger, og stoltheten min møter meg i den ene døra, og er dørmatta på den andre. Ikke ennå har jeg helt forstått, helt gått igjennom, det var nytt. Som alltid, men det var nytt. Egentlig. Selv om det virket som historie. Stoltheten min liker andres stolthet, men de to klarer ikke helt å være sammen ennå. Neste gang går det bedre, takket være juni. Og august. Januar er forventninger, og en ganske redusert meg. Januar er en spire og en stor, trampende støvel, og sol.

Filmrullen hopper av stativet og blir liggende på gulvet, litt sammelfiltret. Jeg ser på den og smiler, før jeg åpner klesskapet og hiver den inn. Bunken med utklipte bilder putter jeg i lomma, alle som en. Det er flere der nå enn det var for bare litt siden, rullen har spyttet ut noen nye. Den nye rullen er ferdig montert og allerede igang, og jeg smiler til den. Jeg håper ikke, jeg skal sørge for at lommene mine er mye fullere neste år.

27/12/2008

Fuck nyttårsløfter, i år bør verden innfri noen av mine nyttårsØNSKER. Ellers.

Filed under: Rabling og babling, Viktig, Vinter — Invi @ 20:50

Her er de, altså, min nye tradisjon – nyttårsønsker (Rangert i synkende grad av sjanse for innfrielse):

For 2009 ønsker jeg…

  • At tiåret endelig skal ebbe ut (Veldig sannsynlig, med mindre noen påstår at det ikke begynner før i 2011 eller 2013.)
  • At minst ett band jeg er glad i skal gi ut en ny skive (Tja, det har da vært ett hvert år til nå…)
  • At jeg skal få skrevet minst to bøker i løpet av året (Humla suser, barn gråter og Invi skriver. Sånn er verden.)
  • At Rødt skal få inn minst en person på stortinget (Finanskrisa og overmot, dere, fin kombinasjon!)
  • At minst en person jeg kjenner skal gi opp og bli veganer (Jeg SKAL hjernevaske noen.)
  • At noen lager mat til meg (Jeg prøver å hinte til at det skjer ganske sjelden her…)
  • At bror skal la være å høre på meg og gjøre ett eller annet idiotisk med livet mitt (Det kommer til å skje, jeg kan like gjerne ønske det velkommen. Grunnen til at det er så langt ned på lista er at det muligens allerede har skjedd.)
  • At jeg skal finne igjen noen jeg enten har lett etter eller ikke visste at jeg savnet (Det pleier å skje, men jeg vil ikke være… Overly confident.)
  • At jeg får et år fritt for død og fordervelse i omgangskretsen (Haha.)
  • At Karina endelig klarer å skrive ferdig en hel bok (HAHAHAHAHA! … Neida.)
  • At jeg på mystisk vis klarer å ta det valget som får det mest konstruktive og varierte resultatet og være fornøyd med det (Meh. Wish me luck.)
  • At griser skal lære seg å fly andre steder enn på platecovere (Og foran øynene mine, men ingen andre siden)
  • At de dumme legene skal være snille og si ‘Oi, men det her kan vi fikse!’ (HAHAHAHAAAHAAAHAAAA.)

Selvfølgelig er det ganske mye mer, men i år skal jeg være litt beskjeden. (HAAAAAAAAAAAA.)

    21/11/2008

    Vinter på utsiden, vinter på innsiden

    Filed under: Rabling og babling, Vinter — Stikkord: , , , , , — Invi @ 21:50

    Våren er den eneste årstiden jeg aldri oppgir som min favoritt når jeg av en eller annen merkelig grunn blir spurt om hvilken som er den superlativeste. Vinteren står høyt på både elsk- og hatlista mi, derfor tenkte jeg at det kunne være en god idé å skrive en pro/con-liste. Vi starter med det positive:

    Ting som gjør at vinteren er helt fantastisk:

    1. Vinteren er og blir vakker. Eksempler: Masse stjerner å sitte i vinduskarmen og se på til alle døgnets tider (Altså de jeg ikke bruker til å sove eller være ute av huset.) Fine nysnøen kommer og dekker over alle de stygge (Unnskyld, jeg mente mindre pene) tingene. Snåle, blå lyset som trenger vekk alle andre farger og får meg til å tro at jeg endelig har vandret inn i et svart-hvittfotografi som noen har justert litt feil i GIMP/Photoshop (Pick your poison.)
    2. Fridager. Både jul- og vinterferie befinner seg vel innenfor vinterens hyggelige rammer, påskeferien pleier å være i den ikke like fordelaktige delen.
    3. NaNo. Ja, November teller som vinter her, siden det alltid er nok snø på Halloween til at trick- or treaterne må vasse. NaNoWriMo, også kjent som ‘mennesker som bestemmer seg for å skrive en roman på en måned av en eller annen litt sinnsyk grunn’, har skylda for at jeg fant ut at jeg kan skrive utrolig mye på kort tid. I år var tredje året jeg var med, og jeg var ferdig med alle 50.000 ord på dag 5. Skriving generelt bør vel også nevnes her.
    4. Mennesker. Kanskje litt usaklig å ha med de her, men av en eller annen grunn pleier jeg å bli godt kjend med nye mennesker om vinteren, en vane jeg er veldig glad i. Dessuten så hadde nok disse menneskene blitt lettere fornærmet om jeg ikke nevnte dem.
    5. Sære, små tradisjoner. Om vinteren er det masse som skal feires, spesielt i området rundt jul og nyttår. Som veganer med en ikke fullt så stor familie er de fleste typiske juletradisjonene utelukkede (Mat, snørrunger og fulle grandonkler, mener jeg), men jeg har mine egne. Disse involverer ufornuftige sovemønstre, filmmaraton, massevis av te og en ‘oppvåkningstur’ like før skolen starter for å tvinge meg selv tilbake i vanlig modus.

    Ting som gjør at vinteren ikke fortjener førsteplassen på ‘Topp 4 årstider’:

    1. Kulda. Jeg står opp halv seks hver morgen, og går hjemmefra en time senere. Etterhvert kommer det til å bli mindre enn -15 grader på den tida av døgnet. I tillegg er det mørkt, 30-60 cm nysnø og vind. Før jeg rekker å komme meg hjem igjen er det nok en gang mørkt og kaldt. Selv sola ser kald og blå ut.
    2. Mørket. Ja, jeg vet at jeg sa masse fine ting om mørket, og mørket har sine fordeler, men døgnrytmen min er på utur fra før av. Det hjelper ikke at to uker plutselig passerer som en eneste lang natt og jeg våkner på andre siden og plunker dumpt opp mot sola.
    3. Julemat. I flere uker må jeg gå rundt og desperat unngå masse skumle, potensielt dødelige ting som folk blir enda mer dødelig fornærmet om jeg ikke spiser. Alle steder lukter enten døde dyr med ekstra fett eller kake. Eller begge deler, selvfølgelig. I tillegg er det klin umulig å få tak i bra veganmat i juleperioden, i motsetning til resten av året da det bare er umulig. Dumme mennesker bytter ut middagen min med pepperkaker og det som verre er.
    4. Snø. Snøen er pen omtrent 1/4 av tiden den er der. Resten av tiden bruker den på å være et eneste stort, lysebrunt eller grått hav av ekle greier. Selv når den er pen og fersk er den et lite helvete å ha med å gjøre, å vasse er både tungt, kaldt og vått. Snø, som vi alle vet, holder seg dessuten ikke som snø, den blir til is. Er det en ting jeg ikke liker, så er det is. Mange kilometer om dagen på is, enten med et lag av ubrøyta snø over, uten noe som helst slags form av grus eller salt for å gjøre den mindre glatt eller med et slags patetisk forsøk på å gjøre den litt bedre å gå på. Alle som har sett meg gå noe som helst sted om vinteren har antageligvis enten tenkt at jeg burde prøve meg som linedanser, virkelig IKKE burde prøve meg som linedanser eller hadde hatt seriøse problemer om politiet ba meg bevise at jeg er edru. Det ser nemlig ikke helt smart ut å hvine høyt, gå så sakte fremover at det nesten går baklengs og veive febrilsk med armene, men det er da sånn jeg kommer meg fremover.
    5. Kulturtørke. Alt av konsertsaler, kinoer, TV-kanaler og butikker er fulle av juleting. Selv utenom selve jula er det helt umulig å finne noe man ville ha tatt i med ildtank. Alle steder er fulle av sånne stereotypiske feelgood-juleting uten noe som helst slags hjerneføde, som egentlig ikke gjør noe annet enn å irritere vettet av alle og enhver. Lageret mitt av substituttfilmer er ikke stort nok for et helvinters maraton, selv ikke når jeg sper på med bøker, musikk, kunst og katta mi.

    Har jeg blitt noe klokere på hva jeg mener om vinteren nå? Nei, ikke i det hele tatt.

    Bare for å jevne det ut enda mer: Her er en sang (tilsynelatende) MOT vinteren, og en sang FOR.

    December is for Cynics – The Matches – Fine bandet. Ja, faktisk. Epitaph records har gjort en fin jobb med å plukke ut nye band i løpet av de siste årene. Disse gutta har et song vault på nett med MASSEVIS (og det mener jeg virkelig, flere dusin) av sanger liggende ute på nett. Gratis å laste ned.

    Fairytale of New York – The Pogues med Kirsty MacColl – Kjempefin, og ikke stappfull av bibel, Geldof, Beatles eller for mye upbeat-greier til å ikke egne seg med julete julestemningmennesker i nærheten.

    Blogg på WordPress.com.