Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

30/03/2009

Jeg vet hva du skal gjøre i April! / Script Frenzy

I April skal du skrive et manuskript på 100 sider. Film, TV, scene, radio, tegneserie… Hva som helst. Det skal jeg også, og jeg skal blogge hele greia.

Script Frenzy er ikke for pyser.  Når det er sagt, er det ikke overveldende vanskelig heller. 30 dager, 100 sider. Dette er tredje året konkurransen avholdes, og tredje året jeg skal være med. Arrangementet holdes av samme de folka som står bak NaNoWriMo (National Novel Writing Month, 50.ooo ord, 30 dager.)

Hvert år pleier jeg å ta på meg oppgaven som mentor etter at jeg er ferdig med mitt eget manus (Eller min egen bok, i november). Så langt har ingen jeg har fulgt opp feilet å gjennomføre, så om noen har lyst på hjelp fra en lettere sinnsyk skribent er det bare å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar eller noe.

Hjelp med hvordan manuskripter skal formatteres ligger på hjemmesiden, men jeg anbefaler på det sterkeste å bruke Celtx. Det er gratis, lett å bruke og sparer deg massevis av tid med autoformattering, dessuten tar det backup for deg.

Så, over til litt sutring. Det første året måtte man skrive enten for film eller scene, og målet var 20.000 ord. Sånn som reglene er nå, kan man skrive 100 ensiders vitser for en sitcom, hvorav alle består av endeløs dialog (som tar opp utrolig mye plass, bare så det er sagt.) Kort fortalt er det sinnsykt lett å jukse. (Og som om ikke det var nok, er det lov å samarbeide og bare skrive 50 sider hver.) Derfor skal jeg og alle andre PACere sikte på 20.000 ord, ikke masse luft på blanke sider. I tillegg skal vi alle sammen publisere hva det nå enn er vi ender opp med å skrive på nett. Gled dere!

Reklamer

23/02/2009

Item get: Dr. House!

Filed under: (Mini)essays, Dagen i dag, Rabling og babling, Vinter — Stikkord: , , , — Invi @ 20:21

Kjære tannleger der ute: Ikke få dårlig samvittighet når jeg er redd for dere (Det har skjedd meg en gang), for jeg er enda reddere for vanlige leger. Tannleger har i det minste bedøvelse som standard, vanlige leger er derimot en langt mer skremmende og smertefull affære.

(Nå skal det sies at vanlige sykehusleger har gitt meg tannlegebedøvelse. Ikke med sprøyte, men på sprayflaske. Du vet den litt ekle følelsen av å ikke kunne svelge du får om tannlegen tar litt hardt i med bedøvelsen eller du ender opp med å svelge noe av den? Det blir verre når du får en halv flaske sprøyta ned i halsen.)

En liten advarsel: Dette blir høyt personlig babling om leger og sykdommer og sære systemer og mat. Ta med varme klær og proviant, og det er lov å snu i tide. Too much information, ting du ikke ville vite om noen som helst og utrolig dårlig norsk følger. Grunnen til at jeg skriver dette er å få pekt på et par store feil med helsesystemet, og om jeg er heldig vise noen at de ikke er alene i systemet.

Jeg vet at det er vår. Hvordan kan jeg vite det, med en halvmeter fersk snø ute? Jo, det er tid for den årlige legerunden. Dette er det tredje året på rad denne delen av året har betydd fullstendig meltdown for meg. Hvorfor står jeg ikke på døra til legene og skriker resten av året? Jo, det har seg sånn at det å gå til legen bare gjør meg VERRE.

I papirene mine står det at jeg er jente og tenåring. Det betyr at legene kan fortelle meg at jeg ikke kommer til å bli bedre, men at det kanskje ordner seg av seg selv når jeg nærmer meg tredve, om jeg kommer meg så langt. (Ja, det var et direkte sitat.) Det betyr at de kan kjøre de samme undersøkelsene om igjen de få gangene jeg tør nærme meg et legekontor, uten å vurdere at det kan være en idé å prøve noe nytt. Det betyr at de kan ignorere at jeg bruker flere timer om dagen til å sitte helt stille i et hjørne og tenke at jeg må puste, jeg må puste. Det betyr at de kan la meg hate alt som heter mat, at jeg må gå rundt og være konstant kvalm, at de kan ignorere at jeg kollapser i full offentlighet. Det betyr at de kan komplett overse at det er litt skummelt å våkne til et sterkt, hvitt lys og tenke «Å, faen, hadde katolikkene rett allikevel?» Forresten, du pene, engleaktige damen som fikk liv i meg igjen den dagen på Oslo S: Tusen takk, jeg håper jeg ikke skremte deg for mye. Jeg var ikke helt klar over at sånt kom til å skje med meg på det tidspunktet, jeg vet bedre nå.

Jeg har klart meg igjennom skolen de foregående årene. Faktisk gikk jeg ut av ungdomsskolen med 6ere på begge eksamener, og rundt 5.2 i snitt – og rundt 70 fraværsdager. Søtti. Sju null, 7-0. 70. Er det noe jeg hater, så er det å være hjemme. Selv når skolen min var et fengsel med ståltrapper på utsiden og sprinkler foran vinduene, full av mennesker PRØVDE å like.

Smertene og alle de andre problemene i seg selv er ikke det verste, det er det de forårsaker som er verst. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke noe av det jeg vil gjøre orker jeg, få av de jeg vil snakke med klarer jeg å ha noe med å gjøre. Det er ikke deres feil, langt ifra, men når man ikke kjenner igjen de få ordene man klarer å presse ut, ikke klarer å resonnere ordentlig, da… går det ikke. Jeg har ikke så dårlig selvtillit at jeg tenker «De liker meg sikkert ikke sånn som jeg er nå», men en stor del av hjernen min hyler «Herre fuglen, Invi, du er så utrolig mye bedre enn det her, egentlig.» En annen stor del av den hyler «Vi skal vel ikke tvinge ENDA flere mennesker til å se på at vi kræsjer med hodet først i veggen både fysisk og psykisk?» Selv de beste blir slitne.

Den største grunnen til at jeg ikke takler gode, gamle venner er at de kjenner meg. Jeg har ikke alltid vært like ille som dette, det kommer snikende, og det går ikke vekk. Uttrykket i øynene på mennesker som ser hva som har skjedd med meg blir utålelig.

Legen min har ikke engang gitt meg smertestillende som virker, som sykehuset sa at jeg burde få. På en annen side er det en stor del av meg som ikke vil ha dem. Jeg, som til tross for alt mulig har holdt meg unna såkalt ‘selvmedisinering’, skal jeg bli morfinavhengig nå? Morfin er ikke annet en den streite kusina til heorin.

For de nysgjerrige, her er det de faktisk HAR gjort de siste årene: Et par blodprøver, og et par mindre hyggelige besøk til et par sykehus som begge to bestemte seg for å stappe masse gummislange med kamera ned i stakkars magesekken min. Her er greia: Mennesker som har så vondt et sted at de ikke klarer å stå oppreist, eller ligge, eller puste, vil ikke ha nevne område pumpet opp. Mennesker som meg. En annen ting som er, om jeg tør påpeke det, en jævlig dårlig idé var å halvveis dope ned og bedøve, og deretter holde nede mennesker, for deretter å stappe ting ned i halsen på dem. Den typen behandling er det neppe noen som takler uten problemer, spesielt ikke de av oss som er følsomme når det gjelder sånt av diverse grunner. Blåmerkene jeg hadde på armene holdt seg i rundt fem uker, tror jeg, fem fingre og en håndflate, og svelgerefleksen sitter ikke helt der den skal ennå, et år senere. Jeg kan ikke huske å ha vært gladere for å besvime.

Det er alt de har gjort. Tatt meg inn over natta, spyttet meg ut igjen, sendt meg på volvat, ignorert at jeg eksisterer. Det finnes sikkert et hundretalls ting de kunne ha prøvd, men det har de ikke gjort, og sterke lille meg har gitt etter og ikke sagt noe. Etter å ha regelrett tryglet (bokstavelig talt, jeg sa ‘vær så snill’) fastlegen min om å finne på ett eller annet, og han sa nei, var det ikke noe annet jeg kunne forventes å gjøre, realistisk sett. Kanskje for andre, men ikke for meg, der jeg satt med knærne oppunder haka og tenkte ‘pust’. ‘Pust’. ‘En gang til’. Ja, jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, skreket og kranglet og andre ting, men jeg prøvde jo, og de knuste meg. som sagt kjenner jeg ikke igjen meg selv.

Om jeg ikke hadde et visst håp og en viss tro på at dette kan bli bedre, hadde jeg aldri i verden skrevet dette. Hvorfor blir det annerledes i år? Jeg har anskaffet min helt egen private dr. House.

Han er faren til en god venn av meg, og litt for langt unna til at jeg kan troppe opp på kontoret hans. Derimot foreslo han at jeg skulle skrive ned alle symptomene jeg har, alt jeg har vært igjennom av legeundersøkelser og hva jeg tror kan være problemet. Den hyggelige mannen har ikke bare lest nøye igjennom et par tettskrevne sider, men fått massevis av kolleger til å gjøre det samme, og kom meg et forslag. Et forslag som passer på alle punkter. Så, i morgen skal jeg dytte borti legen min og ikke gå noen steder før jeg vet at jeg kommer til å bli testet. Den delen av meg som står på barrikadene og skriker når noe er urettferdig har begynt å hviske om NPE, norsk pasientskadeerstatning – ting som dette burde ikke skje, ikke med noen. Resten hyler opprømt over at verden kanskje blir utrolig mye lettere. Denne gangen skal de ikke få lov til å fortelle meg at det ikke er noe de kan gjøre. Ikke igjen. Det klarer jeg ikke, derfor får de ikke lov. Familien min har har hatt sit down-protest på legekontor før for å få hjelp, så jeg vet det funker, bare man orker.

Usj, jeg savner å leve.

Du får beklage alle feil og irriterende ting her, jeg orker ikke å lese over og hukommelsen min er begrenset til tre sekunder av gangen. En million (eller minst et par dusin) halvferdige eller kvartferdige innlegg ligger pent og ser på meg, og jeg hadde drept for å kunne skrive dem. Dette innlegget mangler massevis av ting jeg mener burde være der, men det kan jeg ta en annen gang. Når jeg har blitt bedre.

11/02/2009

Skoleoppgave: Essay om et kunstverk

Filed under: (Mini)essays, skole — Stikkord: , , , , , — Invi @ 21:52

Invi tok på seg de rosefargede brillene, skrudde opp stereoen, kastet all objektivitet ut vinduet og så på at den landet pent i snøen, og skrev et essay på under 1000 ord om… The Holy Bible.

Bibelen ble utgitt i 1994

Datoen er 30. august 1994, og en skikkelig tungvekter slippes. Verden, i det minste en del av den, er i ferd med å forandres. Albumet The Holy Bible av Manic Street Preachers skulle vise seg å gjøre inntrykk på mange av langt flere grunner enn musikale.

Albumet tar for seg et bredt spekter av temaer, fra anoreksi og politisk idéhistorie til selvmord og rasisme. Det har blitt plassert på flere forskjellige lister og fått diverse utmerkelser, blant annet er albumet omtalt i boka 1001 Albums You Must Hear Before You Die og en kåring kalt 50 Heaviest Albums Of All Time. De to foregående albumene var ikke like tunge, bandet forklarte at grunnen til at albumet er mørkere i tonen enn de andre var at tekstskriver Richey Edwards hadde stått for seg rundt tre fjerdedeler av tekstene. På de foregående albumene hadde oppgaven vært jevnere fordelt mellom Richey og bassist Nicky Wire.

Selv om albumet er unikt musikalsk sett, både variert og nyskapende, er det først og fremst tekstene som gjør at det er så spesielt. De er i en sjanger for seg selv takket være Richey, en svært variert personlighet. Han tok en bachelor i politisk historie ved University of Wales før han ble roadie for Manic Street Preachers. Jobben hans besto i å gjøre band og utstyr, men han vokste etter hvert inn i bandet. Han designet blant annet coveret til deres første single i 1988 og hjalp Nicky med å skrive sanger. Selv om han endte han opp som andregitarist og frontperson manglet han manglet direkte musikalsk talent. På konserter plugget de gjerne ut gitaren hans eller skrudde ned volumet kraftig.

Til tross for at han knapt var en musiker i bokstavelig forstand, var han godt respektert innen miljøet. Da en kritisk journalist i 1991 som satte spørsmålstegn til hvor seriøse de var og insinuerte at de kun brukte imaget sitt som en gimmick spurte ut Richey om hvor seriøs han var når det gjaldt kunsten sin, tok Richey frem et barberblad han hadde med seg og skar «4 REAL» inn i armen sin. Stuntet sendte ham på sykehus, men søtten sting senere var troverdigheten hans enda større og sterkere.

Selvskading var ikke noe nytt i Richeys verden, og grunnene til selvskadingen hadde stor innflytelse på tekstene hans, og dermed spesielt også The Holy Bible. I et intervju sa han at han ikke var av den vokale typen som kunne klage høylytt, men at smertene fra selvskadingen ble noe å fokusere på som tok vekk alle de andre store og små plagene som fulgte med depresjonene han falt inn i jevnlig.

Et annet resultat av problemene hans var et utagerende utseende. Det forklare han med at det ekstreme uttrykket var hans ultimate flukt fra de alvorlige depresjonene han falt inn i jevnlig. Oppmerksomhet var det eneste som kunne underholde ham. Innen noen kretser er sitatet «Outrage and boredom just go hand in hand» velbrukt.

I tillegg til selvskading, selvmedisinering og den ekstravagante stilen hadde han anoreksi, noe som dukker opp flere steder i The Holy Bible. Sangen 4st 5lb handler om nettopp dette. Den har i nyere tid blitt brukt flere steder i kampen mot anoreksi. Både de på vei inn i og ut av lidelsen bruker den til sine formål. Som de andre tekstene på albumet er teksten til 4st 5lb overveid og ærlig, og skrevet av en insider, noen som vet hvordan det er å leve med lidelsen.

Like etter at albumet ble gitt ut tilbrakte Richey tid i et psykiatrisk sykehus. De fokuserte på å bli kvitt hans avhengighet av stoff og alkohol, og har senere blitt kritisert for dette. Mange mener at det som skjedde videre kunne ha vært unngått om han hadde fått behandling for depresjonene i stedet. Den 1. februar 1995 forsvant han. Videre ble Richey ble sett flere steder, og en drosjesjåfør rapporterte å ha kjørt ham rundt omkring i området han vokste opp i. Midt i februar ble bilen hans funnet, forlatt og med flatt batteri, på en bensinstasjon. Ikke langt unna var en bro kjent for selvmordshoppere. Richey dukket aldri opp igjen.

Derfor har The Holy Bible en helt spesiell status. Flere av tekstene er egentlig dikt Richey skrev i sin siste aktive periode før han forsvant, som bassist Nicky har satt melodi til. Om bandet og verden generelt hadde taklet forsvinningen på en annen måte, hadde kanskje ikke bandet klart seg like godt i senere tider. Helt siden dagen han forsvant har 25% av bandets inntekter fra royalties blitt satt inn på en egen konto i Richeys navn, og det er alltid en ledig plass på scenen under konserter. Richey ble ikke erklært antatt død før i november i fjor, men det var i følge advokaten kun av juridiske grunner.

Mange andre band oppgir Manic Street Preachers som påvirkningskilde og inspirasjon, og spesielt er det verkene fra tidlig nittitall som blir pekt ut. Det er ikke bare musikk som kan trekkes tilbake til The Holy Bible, Manics og Richey Edwards, men også hele stilarter. Fra midten av nittitallet og frem til for et par år siden var begrepet og stilarten ’emo’ i sterk fremgang, og mange påstår at mye av dette, spesielt det visuelle uttrykket, kan spores tilbake til Richey Edwards og Manic Street Preachers. Kunst, klær og poesi er hovedgrenene.

Alt i alt finnes det ikke tvil om at The Holy Bible er et viktig kunstverk som har hatt mye å si på flere fronter. Albumet er ikke bare like populært som for femten år siden, men mye større. Det er ingenting som taler imot at tusenvis av mennesker skal få gleden av å kunne identifisere seg, få et innblikk i en annen virkelighet eller åpne øynene for noe nytt takket være The Holy Bible de neste femten også.

Formatteringen døde selvfølgelig samme øyeblikk jeg trykket ctrl+v. Er jeg ikke fantastisk forgudende og  forutinntatt? Om det ikke hadde vært en skoleoppgave, om jeg kunne ha gått over 1000 ord og om jeg hadde hatt bedre tid hadde det vel blitt bedre, men pytt pytt, god skrivning har ingen verdens ting i et norskklasserom å gjøre.

08/02/2009

Twilight

Advarsel: Dette kommer til å være for det meste et «jeg er sint»-innlegg. Stikk innom senere, jeg skal prøve å dra frem de positive tingene også.

Here it goes: Jeg lovet en venn av meg å lese alle Twilight-bøkene før jeg uttaler meg om hvor bra eller dårlige de er. Det har jeg ikke gjort ennå, jeg er på kapittel sju i den siste boka, og jeg vet ikke om jeg orker mer.

Twilight-sagaen er mannsjåvinistisk, religiøst, kvinnefiendtlig, dårlig skrevet RÆL.

For å begrunne poengene mine i bakvendt rekkefølge:

4. Dårlig skrevet. Forfatteren bruker konsekvent de samme ordene og vendingene, om jeg ser et tilfelle av overforklart  ‘foreshadowing’  kommer jeg til å kaste boka på vampyrbålet, og hovedpersonene er elendig skrevet. Noen av bikarakterene er bedre, men jeg mistenker at det er fordi de ikke er så veldig godt forklart eller i det hele tatt i nærheten. Jo nærmere du kommer den harde kjerne, jo værre blir det. Bella Swan er en sutrete, stereotypisk, «fikset’ Mary-Sue, som snytt ut av dårlig fanfiction. Edward har sine øyeblikk, men er generelt usammenhengende. Den delen jeg liker best så langt er når han foreslår å røske frikerbarnet ut av den hysteriske Bella. (Så langt har jeg kommet, og noe sier meg at jeg kommer til å slutte å lese der.) Jacob var bedre i starten. Alice kan jeg fortsatt like, mer eller mindre. GRUNNEN til at de ikke er gode karakterer er noe som virker som en sinnsyk mangel på innsikt fra forfatterens side. Kanskje er dette en god ting, i og med at forfatteren ikke klarer å formidle noe som helst klart, inkludert de ikke fullt så heldige aspektene av bøkene.

3. Kvinnefiendtlig. Bella flytter inn hos sin hjelpeløse far, tar seg av huset og blir helt knust når Edward drar – Jacob dukker opp, og som Edward selv sier, ‘fyller tomromet’, noe som hentyder veldig sterkt til at jenter trenger en mann i livet for å være ‘komplette.’ I tillegg kommer ting som Rosalies savn etter barn, som ingen av de mannlige karakterene har, og Alice med sine pyntetendenser, for ikke å snakke om alle fjortisjentene på Bellas skole.

2. Religiøst. Forfatteren er mormoner, og lar ikke bare disse verdiene gjennomsyre hele boka i en slags moralpreken, men gjør også de ‘gode’ vampyrene til religiøse vesener. Man må ikke være religiøs for ikke å drepe. Jeg er veganer og agnostisk tannféateist, mens det store flertall av kristne – og spesielt mormonere, om jeg ikke tar helt feil – er kjøttetere.

1. Mannsjåvinistisk. Jeg har vel allerede dekket ‘kvinnefiendtlig’, dette er langt ifra et gjennomtenkt innlegg, men altså – alle jentene er syltynne og vakre, det er mennene som tar avgjørelser og gjør ting, ingen løfter et øyenbryn over indianerhistoriene, Bella har noen ganske ille komplekser som ikke blir gjort noe med, men heller forhelliget… og jenta er undervektig, i tillegg. (BMI-kalkulator, wahey!)

Det bekymrer meg at det er sånne ting som det her millioner av unge jenter leser. DERFOR er dette et sinnainnlegg – dårlige bøker kan jeg leve med, men dårlige bøker som gjør dumme ting med mange mennesker, DET klarer vi ikke.

Om jeg ville sverte boka så mye jeg kunne hadde jeg pirket mer på ting som elendig, desperat ‘se på meg, jeg kan skrive fancy ord!’-aktig språk, usammenhengende historie med snåle, tilfeldige elementer og masse annet, men det er det ingen grunn til.

Som med alle bøker om lett okkulte temaer, er det massevis av religiøse foreldre og foreldre generelt som lurer på om de bør la barna sine lese dem, av diverse grunner. Vel, jeg vil på min side be alle om å holde Twilight-sagaen unna usikre, for unge jenter og alt og alle med dårlig selvtillitt og et lite kritisk blikk på det skrevne ord. Vent til de har blitt store, skumle litteraturkritikere og feminister før de kommer i nærheten av Stephenie Meyer. Om de på død og liv VIL lese bøkene NÅ (Jeg er egentlig ganske imot å nekte noen noe som helst med mindre det er skadelig, men stol på meg, dette kan faktisk være det), les dem med dem, ikke la dem gjøre det alene.

Ja, jeg skal lese resten. Forvent en mer gjennomtenkt og drøftende gjennomgang da.

27/01/2009

Vi forelsker oss alle sammen, hele tiden

Filed under: (Mini)essays, Rabling og babling — Invi @ 20:35

«Nei,» tenker du kanskje. «Det er definitivt helt feil. Jeg er IKKE forelska.» eller «Hele tiden? Tja, jeg ER forelska, men bare i én… Blir det ikke litt feil å si ‘forelsker’ i stedet for ‘er forelska’?»

Jo da. Du aner bare ikke hvor mye du forelsker deg.

Vi forelsker oss i mennesker, i følelser, i ting, i situasjoner, i sanger…
«Men det er jo ikke forelskelse, slutt å tulle,» tenker du kanskje, eller «Nå ja, det er jo ikke akkurat sterke forelskelsen,» eller «Gosh, det mennesket har aldri vært forelska.» Var det ikke akkurat det jeg sa at jeg gjør, hele tiden? Og du også.

Husker du hvor glad du var sist gang du endelig fikk tak i noe du har lett lenge etter? Eller snublet over noe fantastisk du ikke visste eksisterte? Sist gang du bestilte noe nytt på restaurant og fikk lyst til å gifte deg med kokken eller kidnappe henne og tvinge henne til et liv i slaveri?

Du forelsker deg i mange flere enn kjæresten din, eller potensielle kjærester. Du forelsker deg jo også i selve forelskelsen også, det har du sikkert funnet ut for lengst. Hvem blir vel ikke forelska i noe så kriblende og fornøyelig? Akkurat.

Husker du sist gang du fikk en ny venn? Ikke et bekjentskap, eller en sånn påtvunget person, men noen man plutselig finner tonen med – er det ikke sånn at du tenker unormalt mye på dem, savner dem når de ikke er der, gleder deg til å snakke med dem igjen, pønsker ut smarte ting å si… Høres kjent ut, ja? Du er kanskje av dem som har misforstått den følelsen og trodd at det var noe annet enn vennskap, ja?

Kjære deg, og resten av verden også: Det er ikke noe galt i å ha et følelsesliv som er litt større enn det en synål har. Farlig kan det kanskje være, men det er verdt det.

23/01/2009

Ting vi skal

Advarsel: Dette blir bittersøtt. Det blir så bittersøtt at du spyr og smaker galle. Det kan hende du vil styre unna.

Dagen mellom søndag og tirsdag er ikke langt unna. I fjor var det dagen mellom fredag og søndag. Året før det igjen visste jeg ikke at det var dagen, dagen mellom torsdag og lørdag før den var der, men jeg hadde en ganske god anelse lenge på forhånd.

Det var ikke før for et par dager siden at jeg fant ut hvilket tall dagen mellom torsdag og lørdag hadde, den gangen for to år siden. Grunnen til det er at i lang tid før, og et godt stykke etter, var verden enda mer flytende enn buddhistene mener at alt er. Tiden fantes enda mindre enn vanlig. Avstander var visket ut. Verden kunne ikke ha vært bedre.

Ingen tenkte på hva som skulle komme, som en del av en stille avtale. En stille avtale ingen av oss tenkte over.

Så kom dagen mellom torsdag og lørdag. For meg var det dag, for ham var det fortsatt natt. Alle pleier å si ‘Jeg skjønner ikke hva han tenkte på’ om sånne i sånne situasjoner. Ikke jeg. Jeg vet hva han tenkte på. Jeg vet NØYAKTIG hva han tenkte på, og jeg respekterer det.

Alle minnene jeg sitter igjen med er gode. Alle sammen. Det er et ordtak som spør ‘Is it better to have loved and lost or never to have loved at all?’ Bytt ut ‘love’ med en positiv X og du har et ganske bra utgangspunkt. Om noen tar deg med ut på fancy middag, er det mest rasjonelt å være glad for det og benytte anledningen eller sette seg ned og være lei seg når det ikke er mer mat igjen? Akkurat. Hva om man må gå før desserten? Det endrer jo ingenting.

Noen ganger, når jeg trenger det, setter jeg meg ned og tar frem gamle råd. Jeg skriver lister. Lister over ting jeg elsker, lister over sanger, lister over ting som begynner på bokstaven K og har noe med filosofi å gjøre, bruksområder for spisepinner og kleshengere. Når jeg VIRKELIG trenger det setter jeg meg ned og skriver en liste over ting jeg VET kommer til å skje:

  • Noe som er så morsomt at jeg ikke klarer å slutte å le resten av dagen kommer til å skje
  • Jeg kommer til å fascinere et nytt menneske
  • Det finnes massevis av udrukket te der ute som vi skal prøve
  • Sommeren kommer tilbake, og jeg kommer til å sitte ute under et tre og lese Ringenes Herre klokka fire om natta, uten lampe. (Tradisjoner…)
  • Jeg kommer til å skrive en ny bok, og fortape meg helt i min egen verden

Da blir plutselig alt redusert til ‘kan det ikke skje snart?’. I stedet for håpløshet får man forventning. Forventning er en av de sterkeste kreftene vi har. Evnen til å glede oss, se frem til noe. Man trenger ikke å være optimist for å gjøre dette, pessimister kan ha like mye glede av det – greit, selvfølgelig blir ikke alle tingene bra, og det burde ha vært noen negative ting på den lista også, men verden er ikke svart-hvitt.  Den er ikke gråskala engang, den er full av farger – og usynlige farger.

Man skal ikke ta noe for gitt. Ergo bør man gjøre ting, og håpe at andre også gjør ting. Da skjer alt så mye fortere. Et av mine problemer har alltid vært at jeg er så mye raskere, mer bevegelig, hoppende, stupende – og det smitter. Heldigvis. Uheldigvis.

Tilbake til temaet. Jeg vil, men jeg vil ikke. Måten jeg takler ting på er ikke for alle, antar jeg – om du har bedre tid til å takle en og en ting, så er du et veldig heldig menneske på minst én måte, i hvert fall. Du har sikkert massevis av bakdeler, men det er for å være helt ærlig irrelevant. Måten han taklet ting på ble også sett litt rart på. Den var ganske lik min. Til slutt ble det allikevel for mye, og noen ting kan ikke takles på alle måter. Noen ganger må man kanskje endre metoden sin, men måten vi takler ting på henger veldig nøye sammen med personligheten vår.

Han lærte meg mye, veldig mye. Ikke bare hvordan man takler ting, men også hva integritet egentlig betyr. Om du ikke kan leve med deg selv med mindre du gjør noe som gjør at du ikke kan leve med deg selv, er du like langt. Man får bare ett liv, og det er juks å bytte personlighet midt i et sted.

Selvfølgelig, kjære verden, skulle jeg ønske han levde. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg er glad for at mennesker tar selvmord – men noen ganger, i noen situasjoner, for noen mennesker, finnes det ingen annen akseptabel utvei. Det som er feil, kjære katolikker og de fleste andre, er når ikke alle metoder er utprøvd, når det fortsatt er noe uoppgjort og når ikke alle har fått snakket ferdig. Man må akseptere at selv om dette er en vektstang med to ujevne armer, hvor de små tingene veier opp for mye, er det lite man kan gjøre om noen putter et svart hull på den ene skålen.

Bare de gode minnene er igjen. Dagen som dukker opp mellom to dager her og der er en slags snål gråsone. Tiden leger ikke noen sår i det hele tatt, for den finnes ikke. Såret, derimot, er ekte, men kanskje ikke der dere hadde forventet det. Kjøp den peneste blomsten dere finner og ta den med hjem. Se på kronbladene. Jeg lover dere, de er ikke akkurat plettfrie.)

«Det er en løgn, at man bestemmer over sitt eget liv. Det er massevis av ting som er ute av ens kontroll. Allikevel er det én ting alle levende mennesker bestemmer over, helt frem til de dør, og det er hvorvidt de vil fortsette å leve.»

Jeg har bare gode minner igjen. Det samme gjelder alle de andre. Om det er best sånn eller ei, det var ikke min beslutning.

Om tre dager skal jeg le og gråte samtidig, drikke irish chai og hvile et tungt hode mot en lett pute av minnedun.

(Dette var visst ikke blant de letteste tingene jeg har skrevet. Derfor håper jeg inderlig at om noen dere er glad i en dag tar sitt eget liv, husker dere at det er lov å huske alle de gode tingene. Huske, og aldri glemme.)

08/01/2009

Fristelsen, og mennesker som sier «Jeg hadde aldri klart å være veganer!»

Filed under: (Mini)essays, Rable og bable, Samtaler — Invi @ 17:34

Det er fire typer mennesker jeg ikke kjenner som leser det jeg skriver. Det er de som klikker på navnet mitt i kommentarer på wordpressblogger, de som følger en av linkene bror legger ut, de som søker på noe som har med veganere å gjøre og de som søker etter noe spillrelatert. Til min store overraskelse er det flere som er på jakt etter veganere enn jeg trodde, og jeg vet godt selv hvor vanskelig det er å finne en – derfor skal jeg prøve å snakke litt mer om det temaet fra nå av.

Agående tittelen: Nei,  jeg har faktisk ikke planer om å snakke om ignorante mennesker, eller mangel om kunnskap om alternative kosthold, eller kjøttindustriens propaganda, eller helse. Jeg skal snakke om det ingen av oss tør innrømme: Selvfølgelig har ikke-veggisene et poeng.

Ikke når det gjelder helse, eller at dyrene ikke bryr seg, eller at det er naturlig å spise ting med nervesystem, men at det ikke er lett å være veganer. Like etter spørsmålene «Veganer? Vegetarianer, eller?» og «Men hva SPISER du, da?» kommer vanligvis noe i retning av «Det hadde jeg aldri klart.»

Her er en innrømmelse: Det trodde ikke jeg eller. Selv da jeg var ganske strikt vegetarianer tenkte jeg at veganer, det var noe jeg skulle kaste meg ut i når jeg bodde et sted som hadde spesiallaget mat i nærheten,  jeg hadde råd ti å kjøpe den og jeg hadde massevis av tid til å gjøre ting skikkelig. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare meg helt uten ting som hadde små mengder av skumle saker i seg, eller hvordan jeg skulle klare å holde meg unna ting som det nå er helt utenkelig for meg å spise.

Da jeg var yngre pleide jeg å spise min egen vekt i ost i året. Lenge kunne jeg uten problemer få i meg minst en halvkilo melkesjokolade i uka. Jeg kunne spise egg hver dag. All teen min inneholdt honning. Og jeg var syk, syk, syk. Alle disse tingene er vegetarianer-vennlige. Til dere som tenker at vegetarianer er en fin mellomting på veien mot å bli veganer: Tja, ikke nødvendigvis. Overgangen til å bli vegetarianer er ikke nødvendigvis så veldig stor i det hele tatt, noe man fort finner ut om man prøver. Om du deretter skal bli veganer virker det som en mye større greie, selv om det ikke er hardere enn det du egentlig var forberedt på å gå igjennom for å bli vegetarianer.

Min vanlige måte å takle problemer på er å snakke med dem. Ikke om dem, med dem.

«Du, Invi,» sier fristelsen i det helt riktige øyeblikket. «De som kastet seg over deg før i dag på grunn av t-skjorta di, de som stilte spørsmål i en time, har de ikke litt rett?»
«Hva mener du?» spør jeg.
«Jo, altså, at du går glipp av noe…» Eimen av ett eller annet fristelsen mener at jeg går glipp av henger i lufta.
«Jeg går ikke glipp av noe som helst, det er DE som har et kosthold som bare består av kjøttkaker og kebab!»
«Men lukter det ikke godt, da?» Fristelsen nikker med hodet mot den åpne døra.
«Det lukter… Pepper og persille og hvitløk og paprika og… Jo, helt klart, vi må lage indisk gryte til middag!»
«Men er det ikke noe annet der, da? Noe som ikke er like vegant…» Fristelsen prøver å la være å himle med øynene.
«Hva mener du?»
«At døde dyr kanskje smaker noe i seg selv. Buljong og sånt, vet du. Japanerne oppdaget jo smaken umami, saftighet og kraft…» Fristelsen lar ordene henge i lufta, akkurat som stekedampen.
«Du, fristelsen,» sier jeg og himer med øynene tilbake. «Det finnes få som smaker forskjell på grønnsaksbuljong og alle de andre typene. Ingen av de som kan det stiller snåle spørsmål til veganere, ihvertfall.»
«Hm.» Fristelsen tenker. «Men… Det kan jo ikke skade å prøve?»
«Eh, jo, faktisk så kan det jo det. Jeg er allergisk, har ikke spist noe sånt på lenge og det skader hvem det nå enn er som dør så jeg kan ta en bit av låret deres.»
«Kan du ikke bare innrømme at du er nysgjerrig, og at kanskje, bare kanskje, kunne det ha vært interessant å prøve? Du innrømte jo at det luktet godt.» Fristelsen veiver med armene i løse luften, i min retning.
«Krydderet, ihvertfall. En av veganervenninnene mine sier at for henne lukter stekende kjøtt som noe som kommer ut av en hund.»
«Invi, ÆSJ!»
Jeg ler. «Men jo da, selvfølgelig har jeg jo tenkt på det… Men så slår det meg at goodness, vi SPISER da ikke NOEN! Logikken, samvittigheten og kroppen skriker høyt nei. Selv kreativiteten setter foten ned. Du er den eneste som sier ja.»
«Jeg er en viktig del av livet ditt,» sier fristelsen. «En kjempeviktig en. Det kan du ikke nekte for.»
«Nei…» Jeg nikker. «Jeg kan ikke nekte for det, nei. Selvkontrollen min er fantastisk, men impulskontrollen min har jeg vel aldri hatt. Det er sikkert din skyld.»
«Eller oppdragelsen,» nikker fristelsen. «Men jeg tar gjerne æren.»
Fristelsen gliser, og jeg ler.
«Hva med melk og sånt, da?» spør den. «Greit, du har kanskje aldri vært glad i å spise dyr, men hva med det som kommer ut av dem? Ostesmørbrød, melkesjokolade, pastasaus med rømme, iskrem, ostekake, stekte egg…»
«Tja…» Jeg nøler.
«Hah!»
«Noen ting har vært hardere enn andre, men jeg har alternativer. Hvitløkstoast, mørk sjokolade og kakao, annen pastasaus eller en med substituttprodukter, tofu- og risiskrem, digestivekjeks, tomatbønner…»
«Hvorfor spise dårlige etterligninger når du kan ha originalen?» Fristelsen tygger på en munnfull Snickers.
«Jeg har ikke byttet ut noe som helst med noe som ikke er like bra. Kikertlapskausen min er bedre enn vanlig lys lapskaus, hvitløksbrød er bedre enn ostesmørbrød, tofuis er bedre enn…»
«Ben & Jerry’s?» Fristelsen stirrer vagt ut på nærmeste 7-eleven.
«Ben & Jerry’s har livsfarlige tilsetningsstoffer… Bokstavelig talt.»
«Invi, da, jeg er fristelsen! Jeg VET at livsfarlig aldri har stoppet deg før, snarere det mots-»
«HYSJ! Det er… eh. Usaklig. Men nei, det har ikke vært lett… Mest fordi jeg er nysgjerrig, tror jeg. Det er jo ikke som om jeg husker hvordan alt smaker, og egentlig har jeg aldri hatt så veldig mye til overs for iskrem, og…»
«Egentlig er det heller det ukjente som frister, altså? Helvete, jeg hater den mannen.» Fristelsen knytter nevene og ser ned. Jeg fniser.
«Du er søt når noen andre får det som de vil.»
«Invi, vi bruker ikke hersketeknikker her!» Fristelsen rekker ut en finger.
«Kjeften, du kan ikke akkurat bli mer umyndiggjort. Du er jo fristelsen, og dessuten inni hodet mitt.»
«Og i lufta… Og kjøledisken.» Fristelsen er blid igjen. «Men altså, du liker jo muskler?»
«Definisjonsspørsmål,» sier jeg. «Ikke for mye av dem, og jeg SPISER dem ikke. Muskler er fine dyr de, men…»
«Bare tygge litt på dem? Jeg tror du er en undertrykt kannibal.»
«KJEFTEN.»
Fristelsen kniser, og det smitter.
«Men det er jo andre grunner til å spise sånne ting. Tenk, du kunne ha sluppet å lage mat! Dessuten er det ikke akkurat lett å finne noe å spise overalt…» Fristelsen hinter til det faktum at det ikke er noe spiselig i nærheten.
«Jo, ja, men jeg har da klart meg fint på nøtter og brødskiver med syltetøy før!»
«Du overser fullstendig at du har en lei vane med å gå ned fem kilo hver vår fordi du er syk, og leve på potetgull, nøtter og ting fulle av olje og fett og rent sukker resten av året uten å legge på deg et gram.»
«Det jevner seg nok ut, og om jeg fucker med kostholdet mitt nå får jeg bare allergireaksjonen som blåser meg opp, og dessuten er jeg faktisk HELT i midten av normalvekt.»
«Nå ja, men til sommeren…»
«Kjeften, det tar vi da.» Jeg ser hardt på fristelsen, og den holder kjeft. «Dessuten glemmer du alle de tingene jeg fortsatt kan spise, som ingen spør om.»
«Som hva da?» spør fristelsen, litt surt.
«Mariekjeks og te og potetmos og hvitløk og ALT SOM IKKE HAR MED DYR Å GJØRE.»
«Du er sta,» sier fristelsen.
«Jeg har jo aldri gitt etter, hvordan kan du forvente at det skal endre seg?» spør jeg.
«Gjentagelse øker sjansen for gjentagelse,» sier fristelsen.
«Dumt sagt av deg, for det første er det tull, og for det andre betyr det jo at den første gangen er umulig.»
«Men…» sukker fristelsen.
«Ikke noe men.»
«Du, det er noen av de ‘dumme’ spørsmålene som folk stiller som kan trekkes litt lengre, om du ikke tåler noe som helst av dyreprodukter, og blir skikkelig allergisk av å svelge ditt eget blod, er du ikke da også allergisk mot ting som…»
«JA. Nok om det.
«Virkelig?» Fristelsen fniser.
«Uansett hva det var du hadde i tankene, ja.»
«Så utrolig Sh-»
«Tilbake på temaet NÅ, ellers…» Jeg dulter borti fristelsen.
«Det sies jo at ALLE tenk-»
«NÅ.»
Fristelsen mumler irritert, men smiler. «Greit, greit, jeg har besøkt deg lenge nok for denne gang, ihvertfall angående dette.»
«Kom tilbake når du vil snakke om noe hyggeligere.»
«Jeg snakket med underbevisstheten, og han sier at du lenge har hatt lyst til å-»
«En annen gang, en annen gang.»

05/01/2009

Happy Happy Joy Joy (-song.)

Filed under: (Mini)essays, Lister — Invi @ 15:35

Jeg tror ikke at du er glad nok. Jeg skal lære deg det!

10 steg på veien mot å være gladg:

  1. Lær teksten  til «Happy Happy Joy Joy» song utenat.
  2. Begrav hendene i klesskapet og dra ut det mest fargerike, flagrende og mønstrete du finner. Ta det på deg mens du synger refrenget og danser.
  3. Løp oppover og nedover eller nedover og oppover en trapp et par ganger mens klærne flagrer rundt deg og du synger med på første vers. I mangel på trapp eller evnen til å løpe i en, funker det helt fint å spinne vilt rundt på stedet.
  4. Idet du er i ferd med å bli en smule sliten eller svimmel, legg deg flatt ut på gulvet og lat som om du er en seigmann. Forestill deg deg selv og de andre seigmennene hoppende rundt i en grønn eng. Bakgrunnsmusikken er selvfølgelig… Happy Happy Joy Joy!
  5. Så fort blodet slutter å bruse så hardt i ørene at du ikke hører sangen, reis deg opp og se hvor effektivt du kan forflytte deg inn på kjøkkenet. Mål det både i tid og energi brukt. Prøv flere ganger for å finne den beste måten. Jeg anbefaler å følge rytmen på Happy Happy Joy Joy song.
  6. Se igjennom alle kjøkkenskapene, kjøleskapet og alle skuffene. Spis eventuelle ting med mye sukker, og som er lette å få i seg. Plukk med ett eller annet som fungerer som lokkemat. Se etter om lyset slukker når du lukker igjen kjøleskapsdøra og begynner å spille «Happy Happy Joy Joy» song istedet.
  7. Gå på kjæledyrjakt med lokkematen. Har du ikke egne kjæledyr, finn naboen sine. Har ikke noen av naboenekjæledyr, gå ut i skogen og syng andre verset så høyt du orker mens du har lokkematen på hodet.
  8. Dans med tidligere nevne kjæledyr mens du finner frem skrive- og tegnesaker av noe slag for å få ned alle de fantastiske idéene du har i hodet. Selv foretrekker jeg å dekke en vegg i post it-lapper eller skrive på alle skapdørene med whiteboardtusj, men vannmaling og kritt funker også veldig bra. Få ned alt av ord og tegninger som hopper opp når du tenker på ordene «happy» og «joy.»
  9. Finn en stilling hvor du har hodet lavere enn så mange andre kroppsdeler som mulig. Jeg anbefaler å bruke en stol eller sofa feil vei, men andre metoder fungerer også helt fint. Idet Ren & Stimpy begynner å danse foran øynene på deg, reis deg opp så fort som mulig. Headrush!
  10. Gjenta steg 1-9. Om du fortsatt ikke er glad nok, gjenta steg 10 også.

Merk: Det er en distinkt forskjell på glad og lykkelig, men begge deler lar seg fint kombinere med psykotisk.

    30/12/2008

    Om gode bøker

    Filed under: (Mini)essays — Invi @ 17:28

    Hypotese: Gode bøker kan ikke ha gode avslutninger.

    Her går jeg utifra at definisjonen av en god bok er en bok hvor forfatteren virkelig bryr seg om historien sin og boka si, blant andre ting.

    Det er fysisk umulig å skrive en god slutt på en bok man virkelig er engasjert i. Språkmessig er det ikke noe problem, og det er fullt mulig å få med et godt poeng, men det går ikke å få skrevet en god, oppklarende slutt.

    Å skille seg av med et større prosjekt av den typen er hardt. Jeg anbefaler absolutt å prøve, men det er hardt.  Skriver man lineært og dermed skriver slutten mot slutten av arbeidet, er det forferdelig på grunn av at det markerer slutten på både historien og skrivingen. Prøver man å skrive slutten mens man er midt i boka, blir den ikke ordentlig god. Prøver man å vente lenge med å skrive slutten, blir den distansiert og kald.

    … men så irriterende, da.

    Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.