Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

23/02/2009

Item get: Dr. House!

Filed under: (Mini)essays, Dagen i dag, Rabling og babling, Vinter — Tags: , , , — Invi @ 20:21

Kjære tannleger der ute: Ikke få dårlig samvittighet når jeg er redd for dere (Det har skjedd meg en gang), for jeg er enda reddere for vanlige leger. Tannleger har i det minste bedøvelse som standard, vanlige leger er derimot en langt mer skremmende og smertefull affære.

(Nå skal det sies at vanlige sykehusleger har gitt meg tannlegebedøvelse. Ikke med sprøyte, men på sprayflaske. Du vet den litt ekle følelsen av å ikke kunne svelge du får om tannlegen tar litt hardt i med bedøvelsen eller du ender opp med å svelge noe av den? Det blir verre når du får en halv flaske sprøyta ned i halsen.)

En liten advarsel: Dette blir høyt personlig babling om leger og sykdommer og sære systemer og mat. Ta med varme klær og proviant, og det er lov å snu i tide. Too much information, ting du ikke ville vite om noen som helst og utrolig dårlig norsk følger. Grunnen til at jeg skriver dette er å få pekt på et par store feil med helsesystemet, og om jeg er heldig vise noen at de ikke er alene i systemet.

Jeg vet at det er vår. Hvordan kan jeg vite det, med en halvmeter fersk snø ute? Jo, det er tid for den årlige legerunden. Dette er det tredje året på rad denne delen av året har betydd fullstendig meltdown for meg. Hvorfor står jeg ikke på døra til legene og skriker resten av året? Jo, det har seg sånn at det å gå til legen bare gjør meg VERRE.

I papirene mine står det at jeg er jente og tenåring. Det betyr at legene kan fortelle meg at jeg ikke kommer til å bli bedre, men at det kanskje ordner seg av seg selv når jeg nærmer meg tredve, om jeg kommer meg så langt. (Ja, det var et direkte sitat.) Det betyr at de kan kjøre de samme undersøkelsene om igjen de få gangene jeg tør nærme meg et legekontor, uten å vurdere at det kan være en idé å prøve noe nytt. Det betyr at de kan ignorere at jeg bruker flere timer om dagen til å sitte helt stille i et hjørne og tenke at jeg må puste, jeg må puste. Det betyr at de kan la meg hate alt som heter mat, at jeg må gå rundt og være konstant kvalm, at de kan ignorere at jeg kollapser i full offentlighet. Det betyr at de kan komplett overse at det er litt skummelt å våkne til et sterkt, hvitt lys og tenke «Å, faen, hadde katolikkene rett allikevel?» Forresten, du pene, engleaktige damen som fikk liv i meg igjen den dagen på Oslo S: Tusen takk, jeg håper jeg ikke skremte deg for mye. Jeg var ikke helt klar over at sånt kom til å skje med meg på det tidspunktet, jeg vet bedre nå.

Jeg har klart meg igjennom skolen de foregående årene. Faktisk gikk jeg ut av ungdomsskolen med 6ere på begge eksamener, og rundt 5.2 i snitt – og rundt 70 fraværsdager. Søtti. Sju null, 7-0. 70. Er det noe jeg hater, så er det å være hjemme. Selv når skolen min var et fengsel med ståltrapper på utsiden og sprinkler foran vinduene, full av mennesker PRØVDE å like.

Smertene og alle de andre problemene i seg selv er ikke det verste, det er det de forårsaker som er verst. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke noe av det jeg vil gjøre orker jeg, få av de jeg vil snakke med klarer jeg å ha noe med å gjøre. Det er ikke deres feil, langt ifra, men når man ikke kjenner igjen de få ordene man klarer å presse ut, ikke klarer å resonnere ordentlig, da… går det ikke. Jeg har ikke så dårlig selvtillit at jeg tenker «De liker meg sikkert ikke sånn som jeg er nå», men en stor del av hjernen min hyler «Herre fuglen, Invi, du er så utrolig mye bedre enn det her, egentlig.» En annen stor del av den hyler «Vi skal vel ikke tvinge ENDA flere mennesker til å se på at vi kræsjer med hodet først i veggen både fysisk og psykisk?» Selv de beste blir slitne.

Den største grunnen til at jeg ikke takler gode, gamle venner er at de kjenner meg. Jeg har ikke alltid vært like ille som dette, det kommer snikende, og det går ikke vekk. Uttrykket i øynene på mennesker som ser hva som har skjedd med meg blir utålelig.

Legen min har ikke engang gitt meg smertestillende som virker, som sykehuset sa at jeg burde få. På en annen side er det en stor del av meg som ikke vil ha dem. Jeg, som til tross for alt mulig har holdt meg unna såkalt ‘selvmedisinering’, skal jeg bli morfinavhengig nå? Morfin er ikke annet en den streite kusina til heorin.

For de nysgjerrige, her er det de faktisk HAR gjort de siste årene: Et par blodprøver, og et par mindre hyggelige besøk til et par sykehus som begge to bestemte seg for å stappe masse gummislange med kamera ned i stakkars magesekken min. Her er greia: Mennesker som har så vondt et sted at de ikke klarer å stå oppreist, eller ligge, eller puste, vil ikke ha nevne område pumpet opp. Mennesker som meg. En annen ting som er, om jeg tør påpeke det, en jævlig dårlig idé var å halvveis dope ned og bedøve, og deretter holde nede mennesker, for deretter å stappe ting ned i halsen på dem. Den typen behandling er det neppe noen som takler uten problemer, spesielt ikke de av oss som er følsomme når det gjelder sånt av diverse grunner. Blåmerkene jeg hadde på armene holdt seg i rundt fem uker, tror jeg, fem fingre og en håndflate, og svelgerefleksen sitter ikke helt der den skal ennå, et år senere. Jeg kan ikke huske å ha vært gladere for å besvime.

Det er alt de har gjort. Tatt meg inn over natta, spyttet meg ut igjen, sendt meg på volvat, ignorert at jeg eksisterer. Det finnes sikkert et hundretalls ting de kunne ha prøvd, men det har de ikke gjort, og sterke lille meg har gitt etter og ikke sagt noe. Etter å ha regelrett tryglet (bokstavelig talt, jeg sa ‘vær så snill’) fastlegen min om å finne på ett eller annet, og han sa nei, var det ikke noe annet jeg kunne forventes å gjøre, realistisk sett. Kanskje for andre, men ikke for meg, der jeg satt med knærne oppunder haka og tenkte ‘pust’. ‘Pust’. ‘En gang til’. Ja, jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, skreket og kranglet og andre ting, men jeg prøvde jo, og de knuste meg. som sagt kjenner jeg ikke igjen meg selv.

Om jeg ikke hadde et visst håp og en viss tro på at dette kan bli bedre, hadde jeg aldri i verden skrevet dette. Hvorfor blir det annerledes i år? Jeg har anskaffet min helt egen private dr. House.

Han er faren til en god venn av meg, og litt for langt unna til at jeg kan troppe opp på kontoret hans. Derimot foreslo han at jeg skulle skrive ned alle symptomene jeg har, alt jeg har vært igjennom av legeundersøkelser og hva jeg tror kan være problemet. Den hyggelige mannen har ikke bare lest nøye igjennom et par tettskrevne sider, men fått massevis av kolleger til å gjøre det samme, og kom meg et forslag. Et forslag som passer på alle punkter. Så, i morgen skal jeg dytte borti legen min og ikke gå noen steder før jeg vet at jeg kommer til å bli testet. Den delen av meg som står på barrikadene og skriker når noe er urettferdig har begynt å hviske om NPE, norsk pasientskadeerstatning – ting som dette burde ikke skje, ikke med noen. Resten hyler opprømt over at verden kanskje blir utrolig mye lettere. Denne gangen skal de ikke få lov til å fortelle meg at det ikke er noe de kan gjøre. Ikke igjen. Det klarer jeg ikke, derfor får de ikke lov. Familien min har har hatt sit down-protest på legekontor før for å få hjelp, så jeg vet det funker, bare man orker.

Usj, jeg savner å leve.

Du får beklage alle feil og irriterende ting her, jeg orker ikke å lese over og hukommelsen min er begrenset til tre sekunder av gangen. En million (eller minst et par dusin) halvferdige eller kvartferdige innlegg ligger pent og ser på meg, og jeg hadde drept for å kunne skrive dem. Dette innlegget mangler massevis av ting jeg mener burde være der, men det kan jeg ta en annen gang. Når jeg har blitt bedre.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: