Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

31/12/2008

Jeg ble bedt om å gjøre en ‘recap’.

Filed under: Bror, Rable og bable, Vinter — Invi @ 16:51

Bror ba meg om å sette meg ned og gå igjennom året. Året ligger der som en gammel, støvete filmrull hvor jeg her og der har slippet ut bilder som jeg ofte holder opp mot lyset.  Noen prøver jeg å ta fram og se på så ofte som mulig, andre prøver jeg å legge fra meg.

Filmrullen er montert, og den er helt på de siste bildene i rullen.  I et fandenivoldsk øyeblikk snur jeg hele greia og ser tiden gå baklengs, med små rykk og napp framover og bakover. Suksess.

Det er desember. Jeg er ute i -20 grader klokka halv sju om morgenen, uten vinterklær. Tjue minutter senere er jeg hakket mer følelsesløs enn vanlig, det er deilig. Det går an. Kontrasten idet jeg kommer inn i varmen er enorm, større enn jeg hadde håpet på. Gamle antagelser blir bekreftet. Jeg er glad i mennesker, mennesker generelt og spesifikke mennesker. Forsiktig, forsiktig, går det litt opp for meg at noen ting kan jeg bare ikke gjøre. Det som venter meg på nyåret er skremmende, men det er jo bare årets gang som gjentar seg. Resten, de store linjene, er ikke skumle. Jeg er ikke redd for noe annet enn meg selv.

November skurrer forbi med vekslende alt mulig.  Konstanter er det ikke så farlig med uansett. November lukter kanel og er alt fra grå, men den er ganske blå. Blå med innslag av skarpe flammer, som skulle ha dødd ut for lenge siden. Jeg oppdager at jeg har blitt enda bedre til å presse meg selv, og den første brøkdelen av måneden finnes i bokform. Det går opp for meg at jeg har integrert meg selv i alle aspekter av livet mitt, og begynner så smått å tenke på andre ting.

Oktober er skole. Skole og verden, skole og Norge, skole og en annen framtid som er mulig. Jeg har planer, som jeg ikke satte til verks. Egentlig skulle jeg vel ha gjort det. Det har ikke gått opp for meg ennå at det ikke går akkurat da. Oktober er papirarbeid og offentlige kontorer, og jeg stjeler meg selv tilbake. Noe inne i meg protesterer og sier at det ikke er rettferdig at JEG er. Jeg ligger i en stol på stua med hodet hengende ned mot gulvet og bena oppetter veggen. Det hjelper, selv om trykket i hodet øker enda et par hakk. Jeg er vant til at hjernen føles som om den enten skal eksplodere eller implodere, så det er verdt det. Hver gang jeg prøver å reise meg, for å se om jeg kan, blir jeg slått ned av latter. Det ligger et fullt brett Paralgin Forte på stuebordet og jeg kjenner at jeg hater det intenst.

September er september. Jeg roter bort arkene med spådommer og situasjoner, noe som er bra, for det går ikke sånn i det hele tatt. Jeg beviser hvem jeg er for meg selv, ingen andre. Magefølelsen gjør hallingkast hver gang jeg ser enkelte mennesker, men hvem det er er ikke så farlig, jeg får det sjelden med meg. Uansett så hjelper det. Sakte men sikkert begynner jeg å lese igjen. September er gamle dikt som jeg tar fram, og så legger vekk igjen. De forsvinner videre noen måneder senere. Tommy sitter på sengekanten min og hører på meg fortelle om det som er og det som ikke er.

August er bekreftelse av ting jeg ikke visste var der. Det er innfrielse av ønsker som allerede var innfridd.  I august sitter jeg i trapper. Det lukter kikerter og sesamfrø over alt. Valget mellom å være være lykkelig og gå glipp av ting står foran meg og smiler, og jeg lurer på om jeg kan vente med hvilken bit jeg går glipp av. Ting går ikke i ring, de går i liggende åttetall. August er toppen av året, og jeg er på toppen av verden, selv om min egen tyngde prøver å dra meg ned.

I juli går jeg bort til noen på gata som skulle ha vært en fremmed og legger armene om livet hans. Et sekund slutter han å snakke, før han forteller den hyggelige fremmede at ‘de går bra nå, jeg finner frem’. Han lurer ikke meg, jeg hørte at han hoppet over et par slag, man merker sånt om man hviler hodet på noen både fysisk og psykisk. Vi vet begge at jeg er vant til å bli utsatt for syke tilfeldigheter, og han pleier å være involvert på en eller annen måte uansett, så jeg spør ikke hvorfor han er tusen mil unna der han skal være, og han spør ikke hvorfor jeg for en gangs skyld er der jeg bør være.

Juni er årets største positive overraskelse. Skuffelsen og redselen uteblir, og jeg er lykkelig, jeg går på skyer og jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang. Juni er første gang jeg lærer noe av skolen. Her er en liten liste:

  • Det er utrolig mange tingalle går rundt og lar være å si. Mange hadde hatt det bedre om de ikke var så redde for å innrømme saker og ting.
  • Ja, man kan møte opp på norskeksamen så full av urtemedisiner, paralgin forte og andre ting lærerne foreslo at man sjangler bortover gulvet, sitte en halvtime ekstra og få en sekser. Nei, det er visst ingen annen måte å gjøre det på.
  • Gamle ordtak er noe jævla kødd som har blitt vridd og vendt på hundrevis av ganger, som oftest.

Mai forsvinner fort, nesten fortere enn vi ville. Mai er tall som ebber ut, nedtellinger og en syk evne til å overse ting. Detaljblikket mitt må vike og ørene lukkes, men jeg er god til det. I mai ler jeg, og finner nye måter å underholde meg selv på. Det går ikke direkte på bekostning av andre. Selv om det ikke er behagelig, kan jeg fylle lungene igjen. Noe av presset på brystet er borte, men det på innsiden gjenstår. Bror sier at jeg har vondt fordi hjertet mitt vokser, og jeg ler. Jeg ler.

April lukter appelsin og fersken og nesespray og tåregass. Sannheten går opp for meg, og tallet jeg har jobbet meg opp til blir utvidet med to.  Jeg lever på gamle minner, i forhåpning om at nyere minner ikke skal dukke opp. Jeg sitter på kjøkkenbenken med fotsålene pekende oppover og kameralinsa rettet mot vinduet. Jeg gjør ting, jeg lar være å gjøre ting og det går opp for meg at nei, det blir ikke ferdig. Det går også opp for meg at det er revnende likegyldig. I løpet av dager her og der karrer jeg meg igjennom hva det nå enn skulle være, andre dager prøver jeg å karre meg opp men faller ned på putene igjen. Som oftest er det ikke puter der. Blåmerkene blir sakte men sikkert borte.

Mars er mars og mars ‘bare er sånn’. Jeg er på skolen, jeg holder meg på skolen, og jeg later som om jeg kan bære meg selv. Det går ikke. Sykehuset lar meg ligge i en seng i et hjørne i fem timer før jeg ser så mye som snurten av en lege. Legene er triste, legene er medfølende, legene sier at man ikke skal behøve å ha det sånn, at sånn skal det ikke være. Dagen etter tusler jeg ut derifra og ned til bokbutikken. Svelgerefleksen min har tatt kvelden og jeg har tydelige fingermerker på den ene overarmen, hadde det ikke vært for at noe annet var verre så hadde de gjort vondt.

Februar er frigjøringens tid. Jeg sliter i lenker som det ikke før hadde gått opp for meg var der. Allikevel klarer jeg ikke å ty til de store midlene, jeg setter meg forsiktig ned og plukker dem opp, før jeg stille går min vei. Lenkene ligger der, de rasler ikke engang. Ikke én gang snur jeg meg og ser på dem. Jeg ser igjennom dem, tvers igjennom. Lenge var de laget av hamp, så silke, før gikk de over til krystall. Nå er de harde og kalde, oksidert kobber, og de ligger der. Bror er lei seg fordi han ikke minte meg på at jeg er en djevel til å dirke opp ting. De ser på meg der de ligger. Jeg vet at om jeg sparker dem, er det jeg som får vondt. Senere går det opp for meg at den smerten hadde tatt vekk flere av de andre. Midt i det hele mister jeg noe jeg ikke visste om kunne være der eller ei, samtidig som en del av meg både dør og kommer tilbake.

Det er januar. Januar er varm, og litt desperat. Ting går i bølger, og stoltheten min møter meg i den ene døra, og er dørmatta på den andre. Ikke ennå har jeg helt forstått, helt gått igjennom, det var nytt. Som alltid, men det var nytt. Egentlig. Selv om det virket som historie. Stoltheten min liker andres stolthet, men de to klarer ikke helt å være sammen ennå. Neste gang går det bedre, takket være juni. Og august. Januar er forventninger, og en ganske redusert meg. Januar er en spire og en stor, trampende støvel, og sol.

Filmrullen hopper av stativet og blir liggende på gulvet, litt sammelfiltret. Jeg ser på den og smiler, før jeg åpner klesskapet og hiver den inn. Bunken med utklipte bilder putter jeg i lomma, alle som en. Det er flere der nå enn det var for bare litt siden, rullen har spyttet ut noen nye. Den nye rullen er ferdig montert og allerede igang, og jeg smiler til den. Jeg håper ikke, jeg skal sørge for at lommene mine er mye fullere neste år.

Advertisements

30/12/2008

Grunnen til at venstresida alltid ender opp i fragmenter

Filed under: Uncategorized — Tags: — Invi @ 20:36

Her er løsningen på «mysteriet»: Ingen av oss vil egentlig ha et flertallsdiktatur, og når så mange mennesker som egentlig er vant til å stå på sidelinja skal samarbeide, er det lett å stå på sidelinja på sidelinja i stedet.

Jeg er imot enhver form for diktatur, bare så det er sagt. Jeg er for gode løsninger og variasjon. (Men akkurat nå, kjære kamerater, er det på tide å samarbeide. Krangle kan vi gjøre etter at flagget på slottet har fått vasket av seg de rare symbolene og er bare rødt.)

((Slottet skal forresten bli ungdomsboliger, nevne jeg det?))

Om gode bøker

Filed under: (Mini)essays — Invi @ 17:28

Hypotese: Gode bøker kan ikke ha gode avslutninger.

Her går jeg utifra at definisjonen av en god bok er en bok hvor forfatteren virkelig bryr seg om historien sin og boka si, blant andre ting.

Det er fysisk umulig å skrive en god slutt på en bok man virkelig er engasjert i. Språkmessig er det ikke noe problem, og det er fullt mulig å få med et godt poeng, men det går ikke å få skrevet en god, oppklarende slutt.

Å skille seg av med et større prosjekt av den typen er hardt. Jeg anbefaler absolutt å prøve, men det er hardt.  Skriver man lineært og dermed skriver slutten mot slutten av arbeidet, er det forferdelig på grunn av at det markerer slutten på både historien og skrivingen. Prøver man å skrive slutten mens man er midt i boka, blir den ikke ordentlig god. Prøver man å vente lenge med å skrive slutten, blir den distansiert og kald.

… men så irriterende, da.

27/12/2008

Fuck nyttårsløfter, i år bør verden innfri noen av mine nyttårsØNSKER. Ellers.

Filed under: Rabling og babling, Viktig, Vinter — Invi @ 20:50

Her er de, altså, min nye tradisjon – nyttårsønsker (Rangert i synkende grad av sjanse for innfrielse):

For 2009 ønsker jeg…

  • At tiåret endelig skal ebbe ut (Veldig sannsynlig, med mindre noen påstår at det ikke begynner før i 2011 eller 2013.)
  • At minst ett band jeg er glad i skal gi ut en ny skive (Tja, det har da vært ett hvert år til nå…)
  • At jeg skal få skrevet minst to bøker i løpet av året (Humla suser, barn gråter og Invi skriver. Sånn er verden.)
  • At Rødt skal få inn minst en person på stortinget (Finanskrisa og overmot, dere, fin kombinasjon!)
  • At minst en person jeg kjenner skal gi opp og bli veganer (Jeg SKAL hjernevaske noen.)
  • At noen lager mat til meg (Jeg prøver å hinte til at det skjer ganske sjelden her…)
  • At bror skal la være å høre på meg og gjøre ett eller annet idiotisk med livet mitt (Det kommer til å skje, jeg kan like gjerne ønske det velkommen. Grunnen til at det er så langt ned på lista er at det muligens allerede har skjedd.)
  • At jeg skal finne igjen noen jeg enten har lett etter eller ikke visste at jeg savnet (Det pleier å skje, men jeg vil ikke være… Overly confident.)
  • At jeg får et år fritt for død og fordervelse i omgangskretsen (Haha.)
  • At Karina endelig klarer å skrive ferdig en hel bok (HAHAHAHAHA! … Neida.)
  • At jeg på mystisk vis klarer å ta det valget som får det mest konstruktive og varierte resultatet og være fornøyd med det (Meh. Wish me luck.)
  • At griser skal lære seg å fly andre steder enn på platecovere (Og foran øynene mine, men ingen andre siden)
  • At de dumme legene skal være snille og si ‘Oi, men det her kan vi fikse!’ (HAHAHAHAAAHAAAHAAAA.)

Selvfølgelig er det ganske mye mer, men i år skal jeg være litt beskjeden. (HAAAAAAAAAAAA.)

    Invi rydder

    Filed under: Det filosofiske hjørnet av sirkelen — Invi @ 01:56

    Jeg kan ikke gjøre vann til vin, men den økologiske ekstra søte druejuicen som sto i kjøleskapet derimot….

    26/12/2008

    Gamle forfattere og munker, jeg har et spørsmål til dere!

    Filed under: Spørsmål — Invi @ 23:26

    Hvor lang tid tar det å føre en allerede skrevet bok for hånd? La oss si hundre tusen ord; en solid roman. Hvor lang tid trenger jeg på det, og hvor mange senebetennelser kan jeg vente meg? Jeg vil ha det ned på papir, men ikke som en utskrift. Harde permer og mange penner, små tegninger og håndskrevne sidetall. Manuskriptet har jeg, en svær .odt-fil, men hvor lang tid kommer det til å ta?

    25/12/2008

    En liten etterlysning

    Filed under: Rabling og babling — Invi @ 21:52

    Hei, du… Jeg leter etter deg. (Selv om jeg bare møtte deg én gang, selv om du bare er en av mange jeg bare har møtt én gang og selv om tiden siden den gang jeg møtte deg regnes i år.)

    Om du plutselig hadde dukket opp igjen hadde jeg blitt overlykkelig, selv om jeg hadde gjort mitt beste for å skjule det. Jeg kan jo ikke innrømme at jeg aldri glemmer noe som helst, eller at «småting» kan ha en så stor betydning for meg.

    Du er den eneste jeg aldri har ‘funnet igjen’ eller klart å beholde i livet mitt. Alle andre har jeg enten klamret meg fast til fra første stund, eller funnet igjen. Som regel er det andre gangen jeg har noe med noen å gjøre at det går opp for meg at jeg vil ha dem der, ikke idet jeg mister dem første gangen. Så langt har en kombinasjon av det sosiale nettverket mitt, mangelen min på hemninger og bror gjort sånn at jeg har sluppet unna følelsen av å desperat ville ha noen der som ikke er det.

    Selvfølgelig er det mange der ute nå som jeg vil ha mer med å gjøre, men jeg vet at den tid kommer, om det virkelig er det jeg vil. Mer eller mindre. Egentlig burde jeg vel sette igang og gripe sjansene…

    Jeg vet at jeg kjenner minst én person som har snakket med deg siden den gang, sikkert flere. Jeg kjenner nok flere som kjenner noen som kjenner deg. Du er ikke langt unna.

    Du er bare ikke her.

    Ja, jeg kommer nok til å fornekte at det er deg jeg snakker om, eller la være å nevne det – men det er deg, altså.

    K an vi gjøre noe med det?

    Tilbake

    Filed under: Lister — Invi @ 19:23

    Da har vi vært borte, dere. Jula har jeg egentlig ikke så veldig lyst til å snakke om, så da lar jeg være – men tradisjon tro (Dette gjør jeg hvert år) vil jeg oppfordre alle til å enten skrive ned eller fortelle meg ALT de fikk til jul.

    Her er lista mi (Whited out, så ikke alle blir tvunget til å automatisk lese den):

    • Et abonnement på et blad sammen med en pysjamas – hint til at man bør lese på senga?
    • Camcorder! Såh, jeg skal filme hele verden, som om det ikke holdt at jeg tar bilder av den.
    • Menegele zoo – Bare fuglene vet hvor lenge jeg har sett på den på butikken.
    • En batmandrikkeflaske, en rød penn og en skrivebok – Søteste gaven noensinne.

    Lenger oppdatering senere.

    22/12/2008

    Jeg har pakka julegaver.

    Filed under: Dagen i dag — Invi @ 23:13

    Kunsten å pakke julegaver er utrolig utmattende, ihvertfall om man er som meg og mener at femten sløyfer og to lag gavepapir ikke er nok.

    Jeg har en gullfarget, glitrende pakkesøyfe i håret.  Forhåpentligvis er ikke limet så alt for vanskelig å få av.

    God natt, kjære verden!

    21/12/2008

    Something old, something new, something borrowed, something blue

    Filed under: Rabling og babling, skole — Tags: , , — Invi @ 21:47

    Nei, dette er ikke en post om bryllup eller noe som har med det å gjøre. (Selv om jeg hadde en litt rar episode her om dagen hvor hjernen min plutselig var hellig overbevist om at jeg kom til å være gift og i B ergen om noen få år. Hvorfor den bestemte seg for det er jeg ikke helt sikker på, og det er vilt usannsynlig. Som alt annet som skjer med meg, beklageligvis.)

    Ja, jeg har vært litt kortfattet en stund. Egentlig har jeg ikke noe å si akkurat nå heller ihvertfall ikke som jeg orker å formulere. Derfor kan dere jo kose dere med hvordan jeg kom meg igjennom de siste tretten minuttene av en av høstens fransktimer i stedet: (Med andre ord, jeg skrev som en gal for at det skulle se ut som om jeg gjorde noe, samtidig som jeg snakket høyt med de som satt ved siden av meg. Ingen lærer gårt bort til noen som høres ut som om de snakker om noe relevant.)

    Je vais me reposer dans week-end. Je vais s’amuser, surtout les films, regarder a la television,

    Vais, vas, va

    Je vais
    Tu va
    Elle va

    Nous allons
    Vous allez
    Ils vont

    Aller – gå, dra

    Lundi – Mandag
    Mardi – Tirsdag
    Mercredi – Onsdag
    Jeudi – Torsdag
    Vendredi – Fredag
    Samedi – Lørdag
    Dimance – Søndag

    LET MY PEOPLE GO!

    Alle bør lære seg å late som om de gjør noe. Det er mye enklere enn de fleste tror, og også noe som kan holde en underholdt de siste tretten minuttene av fransktimen. Kanskje burde jeg minne meg selv på noe akkurat nå også, men egentlig er hjernen min helt avslått og den skriver HEEELT av seg selv. Så det så. På en annen side er det vel en eller annen del av den som fortsatt tenker nok til å skrive hjerneløse ting. Kanskje er det den samme delen som vanligvis…

    Ja. Avsnitt. Avsnitt er en fin ting, og det er elleve minutter igjen. Hvordan man sier det på fransk har jeg helt glemt, men jeg hadde sikker husket det om jeg ikke var opptatt med å bullshitte læreren til å tro at jeg er utrolig flink, noe alle burde vite at jeg ikke er, men som ikke har gått helt opp for noen.

    I teorien kan jeg skrive bibelen fire ganger på et år uten at det gjør nevneverdig vondt, og det er jo ikke så veldig vanskelig å skrive ættetavler og porno uansett. Bla, bla, bla, onde ting, bla bla lovsangt, bla bla 40 bla sønner bla bla døøøø.

    Ti minutter igjen. Det her er altså en ganske effektiv måte å gjøre ting på, men jeg får altså ikke med meg en dritt av hva fransklæreren sier. Alt jeg tenker på er å rekke første buss, noe jeg selvfølgelig ikke kommer til å gjøre.

    Ni minutter igjen, og vi skal ha om den jævla klokka. Klokkehelvete. Kan vi ikke bare MIME klokka i stedet, som steinerskoleelevene? Steinerskolen er et sted hvor vi hadde lært det her helt fra vi var små, det kunne jo ha vært hyggelig. Tegne gloser og andre hyggelige ting. Hahah.

    Åtte minutter igjen. Åtte minutter igjen, og det her skal ikke lagres. Stakkars hjernen min er helt alene og synger fine sanger fra Stavanger, i fransktimen, en mandag. Og helvete, nå begynner jeg å våkne. Det går jo ikke an, for jeg skal jo hjem og sove og sove og sove. I morgen er det tirsdag, en genial dag

    Overtroooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo

    Nå skal det sies at jeg egentlig liker fransk, og ligger på 5/6 i fransk som fag, men noen dager er man bare syk.

    En oppløftende melding:

    Filed under: Det filosofiske hjørnet av sirkelen — Invi @ 01:07

    Det er lov å la seg rive med av øyeblikket, men ikke strømmen.

    20/12/2008

    Richey lever

    Filed under: Rabling og babling — Tags: , — Invi @ 14:27

    Se på det her som et slags personal statement: Jeg tror det var feil å erklære ham antatt død den 28. November. Kanskje gjorde de det bare av lovlige grunner, men…

    Kanskje jeg burde lage en mock-versjon av «Elvis lives» t-skjortene. Noen som vil ha?

    (Wait, har jeg en orddelingsfeil her?)

    Selvfølgelig er det et alternativ at han ikke døde i 1995, men senere – men den debatten hører hjemme på en annen tid av døgnet.

    19/12/2008

    Oppdagelsesferd!

    Filed under: Dagen i dag, Mimring, Se hva jeg fant! — Tags: , , , — Invi @ 21:47

    Akkurat nå er jeg hjemme alene, og det varer minst frem til i morgen. For noen minutter siden bestemte jeg meg av ukjent grunn for at det var en god idé å gå på oppdagelsesferd i kjelleren, for å finne en gammel flosshatt av den typen man kan klappe sammen. (De koster minst tre hundre dollar for tiden…) Det skal finnes en sånn en fra førtitallet eller så her, kanskje tidligere, men jeg har ikke sett snurten av den – og akkurat nå virket som en god tid å lete på.

    Det første jeg gjorde var å få tak i en skikkelig lykt. Armert med en sånn stor lyskaster som speiderne bruker snek jeg med ned trappa til kjelleren og forbi badet. Badet vårt er av en eller annen merkelig grunn i kjelleren, og har ingen vegger som grenser ut til friluft, ergo heller ingen vinduer. Den ene langveggen er den delen av grunnmuren som egentlig skal holde vannet unna kjelleren, men det klarer den ikke, for å si det sånn. Midtvinters blir det så kaldt der nede at det grenser til skøytebane. Uansett. Forbi døra inn til badet badet er vaskemaskina og en gammel steketakke som er igjen fra den tidligere eieren. Bortenfor det igjen går døra inn til resten av kjelleren, som da altså er delt i to.

    Bortenfor den dørstokken begynner alle de rare tingene. Kjelleren vår er full av ting som har blitt flyttet med fra sted til sted, og ting andre har flyttet inn. Det første som møter en er et tårn av pappesker og en gammel kjøkkenbenk. Rett inn til venstre er selve rommet, og alt unntatt en smal gang langs hyllene på den borterste veggen er dekket av saker og ting. Søplesekker fulle av fuglene vet hva, møbler, hyller fulle av gamle filmer og snåle statuetter, gamle malerier overalt… Kassene er fulle av gamle leker, og dukkehoder stikker opp her og der, et har trengt seg igjennom siden på en svart sekk. Et tårn av garn har veltet utover og ligger spredd her og der. Diverse verktøy, blant annet et hundre år gammelt håndborr vi brukte til å sette opp parabolen, ligger spredd utover kjøkkenbenken på en morbid måte.

    Jeg bestemte meg for å starte innerst, noe som betød at jeg ikke bare måtte snike meg innover langs hyllene, men ta en avstikker tilbake til en krok som er en 180 graders vending fra startpunktet ved døra. Mellom det innerste punktet og døra er det høye hyller og massevis av ting, man må ta samme vei ut igjen som man tok inn. Står det noen der har du problemer.

    Helt, helt innerst i kjelleren, i et hjørne, står en gammel, grønn vinballong. De er koselige i seg selv, men ikke om man treffer dem med en enorm lyskjegle og ikke husker at de står der. Plutselig var hele rommet grønnspraglete og jeg visste ikke hvorfor.

    Nei, jeg fant ikke flosshatten. Egentlig var det veldig lite jeg fikk sett igjennom, men jeg fant da sånne morsomme ting som et gammelt vepsebol, en død mus, masse gamle LP-plater, tidligere nevnte vinballong og en plastkrokodille. På turen tilbake fant jeg til og med den gamle yndlingsbamsen min. Han fikk lov til å bli med opp, siden han virker som et fascinerende studie i barnepsykologi.

    Jeg tror han bodde i senga mi fra jeg var spedbarn til jeg gikk i fjerde klasse. Før jeg ble avhengig av å ikke være avhengig av noe, var jeg avhengig av det meste. Da jeg var yngre var jeg livredd for å miste ting, jeg knyttet sterke bånd til det meste og bekymret meg for hva som skulle skje med det. Min stakkars gamle bamse er derfor ikke bare en bamse, men en godt påkledd bamse med massevis av morsomme, helt tilfeldige ting. Her er en liste over det han har på seg:

    • Ett stykk gammel pelsvest. Stakkars kaninen, tenkte jeg, men du døde ikke forgjeves.
    • Et skjerf laget av en av mammas tilfeldige filler. Her i huset brukes det meste om igjen, jeg tror det egentloig er en bit av et sengetrekk som jeg var hellig overbevist om hadde en personlighet eller sjel.
    • En refleks av den typen man kan rette ut eller ha krøllet opp rundt armen, beinet eller hva som helst annet man kan feste den på. Den har en avisreklame på seg. I mangel på en knapp eller hekte har den blitt brukt som festeanordning.
      Knyttet fast i skjerfet hans er ganske mange tilsynelatende tilfeldige ting:
    • En liten ballerinafigur i plast,  uten ben, som jeg må innrømme at jeg ikke husker hvor hører hjemme
    • En lilla giraffigur jeg mener bestemt kom med en eske dyreformede kjeks mamma tvang meg til å spise mens jeg bar tømmerstokker i skogen.
    • To frosker i et frottélignende stoff, en ‘muppet’ og en frosk i en badering. Så vidt jeg husker fikk jeg de en sommer jeg besøkte bestemora mi, som hadde hytte hvor det var massevis av frosker. Jeg fanget en, og idet jeg skulle slippe den ut uansett ble jeg bestukket til å gjøre akkurat det.
    • En veldig polyesteraktig sommerfugl i grekke farger, med alt for feit kropp. Den kommer fra et marked, en sånn idiotisk fisk etter ender-greie.

    (Til de som lurer: Takket være diverse mennesker som ville hjelpe meg da jeg var liten, gikk jeg aldri igjennom ‘childhood amnesia’-fasen som gjør at du glemmer alt som skjedde før en viss alder. Den dag i dag har jeg en sinnsyk hukommelse når det, gjelder detaljer om mennesker, og gjerne ting som skjer, om jeg er frisk nok akkurat da. (Eller syk nok, det kommer an på…))

    I tillegg til alle disse tingene er bamsen en slitt fyr. Pelsen på magen er rufsete fordi han har blitt brukt som hodepute over mange år. Her og der går han opp i sømmene, og det er ikke første gangen. Stuffingen er hulter til bulter og ikke der den skal være. Nesa er av en eller annen merkelig grunn nedslitt, og den ene armen hans er mystisk tynn innerst. Akkurat sånn som gamle minner er generelt, egentlig.

      Virkeligheten

      Filed under: Rabling og babling — Tags: — Invi @ 13:54

      Det faktum at jeg aldri har trodd at det finnes en har gjort at jeg har mistet kontakten med den.

      17/12/2008

      Våre venner i utlandet

      Filed under: politisk, Se hva jeg fant! — Tags: , , , — Invi @ 20:36

      YCLUSA har verdens søteste membership form.

      YCLUSA er da altså Young Communist League USA for de som ikke visste det. Man trenger ikke å se langt for å finne ut at de faktisk er en hyggelig og sympatisk gjeng, selv om de ikke på noen måte er perfekte. Bare se på innmeldingsblanketten! Jeg skulle ønske vi hadde en sånn en i Rød Ungdom.

      Nærmere bestemt er jeg litt misunnelig på delen kalt «You Are Special», i tillegg til at de spør om et Personal Statement’. De spør etter hyggelige ting som hvilke språk man snakker, talenter man har og andre ting man driver med på fritiden. Smart sett fra en organisasjonsmessig side, man får fort vite hva personen kan brukes til, i tillegg gjør det at det virker mye hyggeligere å bli med. Litt som å  bli tatt inn i varmen før man så mye som møter et medlem.

      Older Posts »

      Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.