The Soul of Man under Socialism

«With the abolition of private property, then, we shall have true, beautiful, healthy Individualism. Nobody will waste his life in accumulating things, and the symbols for things. One will live. To live is the rarest thing in the world. Most people exist, that is all.» – Oscar Wilde

Et par spørsmål

Hvor ble det av deg?
Did you mention me in your confession?
Fant du ut hvem det var som hadde ringt deg den dagen?
Prøvde du å få tak i oss?
Husker du meg?
Where did you leave the book?
Hvorfor?
You do realize I wont think of you as a loser, right?

Her er en håndfull spørsmål jeg tror jeg vil ha svar på, eller i det minste hadde syntes det var litt interessant å vite. Vet du svaret, kan du jo sende meg en mail. (invidia.tempestarii SNÅLT TEGN gmail ANNET TEGN com. Bytt ut de snåle tegnene, jeg vil ikke at en eller annen bot skal stjele e-mailadressa mi. Bruk hushmail om du ikke vil røpe hvem du er)

Ting vi skal

Advarsel: Dette blir bittersøtt. Det blir så bittersøtt at du spyr og smaker galle. Det kan hende du vil styre unna.

Dagen mellom søndag og tirsdag er ikke langt unna. I fjor var det dagen mellom fredag og søndag. Året før det igjen visste jeg ikke at det var dagen, dagen mellom torsdag og lørdag før den var der, men jeg hadde en ganske god anelse lenge på forhånd.

Det var ikke før for et par dager siden at jeg fant ut hvilket tall dagen mellom torsdag og lørdag hadde, den gangen for to år siden. Grunnen til det er at i lang tid før, og et godt stykke etter, var verden enda mer flytende enn buddhistene mener at alt er. Tiden fantes enda mindre enn vanlig. Avstander var visket ut. Verden kunne ikke ha vært bedre.

Ingen tenkte på hva som skulle komme, som en del av en stille avtale. En stille avtale ingen av oss tenkte over.

Så kom dagen mellom torsdag og lørdag. For meg var det dag, for ham var det fortsatt natt. Alle pleier å si ‘Jeg skjønner ikke hva han tenkte på’ om sånne i sånne situasjoner. Ikke jeg. Jeg vet hva han tenkte på. Jeg vet NØYAKTIG hva han tenkte på, og jeg respekterer det.

Alle minnene jeg sitter igjen med er gode. Alle sammen. Det er et ordtak som spør ‘Is it better to have loved and lost or never to have loved at all?’ Bytt ut ‘love’ med en positiv X og du har et ganske bra utgangspunkt. Om noen tar deg med ut på fancy middag, er det mest rasjonelt å være glad for det og benytte anledningen eller sette seg ned og være lei seg når det ikke er mer mat igjen? Akkurat. Hva om man må gå før desserten? Det endrer jo ingenting.

Noen ganger, når jeg trenger det, setter jeg meg ned og tar frem gamle råd. Jeg skriver lister. Lister over ting jeg elsker, lister over sanger, lister over ting som begynner på bokstaven K og har noe med filosofi å gjøre, bruksområder for spisepinner og kleshengere. Når jeg VIRKELIG trenger det setter jeg meg ned og skriver en liste over ting jeg VET kommer til å skje:

• Noe som er så morsomt at jeg ikke klarer å slutte å le resten av dagen kommer til å skje
• Jeg kommer til å fascinere et nytt menneske
• Det finnes massevis av udrukket te der ute som vi skal prøve
• Sommeren kommer tilbake, og jeg kommer til å sitte ute under et tre og lese Ringenes Herre klokka fire om natta, uten lampe. (Tradisjoner…)
• Jeg kommer til å skrive en ny bok, og fortape meg helt i min egen verden

Da blir plutselig alt redusert til ‘kan det ikke skje snart?’. I stedet for håpløshet får man forventning. Forventning er en av de sterkeste kreftene vi har. Evnen til å glede oss, se frem til noe. Man trenger ikke å være optimist for å gjøre dette, pessimister kan ha like mye glede av det – greit, selvfølgelig blir ikke alle tingene bra, og det burde ha vært noen negative ting på den lista også, men verden er ikke svart-hvitt.  Den er ikke gråskala engang, den er full av farger – og usynlige farger.

Man skal ikke ta noe for gitt. Ergo bør man gjøre ting, og håpe at andre også gjør ting. Da skjer alt så mye fortere. Et av mine problemer har alltid vært at jeg er så mye raskere, mer bevegelig, hoppende, stupende – og det smitter. Heldigvis. Uheldigvis.

Tilbake til temaet. Jeg vil, men jeg vil ikke. Måten jeg takler ting på er ikke for alle, antar jeg – om du har bedre tid til å takle en og en ting, så er du et veldig heldig menneske på minst én måte, i hvert fall. Du har sikkert massevis av bakdeler, men det er for å være helt ærlig irrelevant. Måten han taklet ting på ble også sett litt rart på. Den var ganske lik min. Til slutt ble det allikevel for mye, og noen ting kan ikke takles på alle måter. Noen ganger må man kanskje endre metoden sin, men måten vi takler ting på henger veldig nøye sammen med personligheten vår.

Han lærte meg mye, veldig mye. Ikke bare hvordan man takler ting, men også hva integritet egentlig betyr. Om du ikke kan leve med deg selv med mindre du gjør noe som gjør at du ikke kan leve med deg selv, er du like langt. Man får bare ett liv, og det er juks å bytte personlighet midt i et sted.

Selvfølgelig, kjære verden, skulle jeg ønske han levde. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg er glad for at mennesker tar selvmord – men noen ganger, i noen situasjoner, for noen mennesker, finnes det ingen annen akseptabel utvei. Det som er feil, kjære katolikker og de fleste andre, er når ikke alle metoder er utprøvd, når det fortsatt er noe uoppgjort og når ikke alle har fått snakket ferdig. Man må akseptere at selv om dette er en vektstang med to ujevne armer, hvor de små tingene veier opp for mye, er det lite man kan gjøre om noen putter et svart hull på den ene skålen.

Bare de gode minnene er igjen. Dagen som dukker opp mellom to dager her og der er en slags snål gråsone. Tiden leger ikke noen sår i det hele tatt, for den finnes ikke. Såret, derimot, er ekte, men kanskje ikke der dere hadde forventet det. Kjøp den peneste blomsten dere finner og ta den med hjem. Se på kronbladene. Jeg lover dere, de er ikke akkurat plettfrie.)

«Det er en løgn, at man bestemmer over sitt eget liv. Det er massevis av ting som er ute av ens kontroll. Allikevel er det én ting alle levende mennesker bestemmer over, helt frem til de dør, og det er hvorvidt de vil fortsette å leve.»

Jeg har bare gode minner igjen. Det samme gjelder alle de andre. Om det er best sånn eller ei, det var ikke min beslutning.

Om tre dager skal jeg le og gråte samtidig, drikke irish chai og hvile et tungt hode mot en lett pute av minnedun.

(Dette var visst ikke blant de letteste tingene jeg har skrevet. Derfor håper jeg inderlig at om noen dere er glad i en dag tar sitt eget liv, husker dere at det er lov å huske alle de gode tingene. Huske, og aldri glemme.)

Dagen i dag slik den skulle ha vært

Da den startet, skulle jeg ikke ha vært langt inne i søvnens grep. Egentlig skulle jeg ha sittet på et tak og telt stjerner og skyer og guder og katter i hagen. Nærmere halv to skulle jeg ha tatt med meg pledd og dyne inn og krøllet meg opp i en bred vinduskarm. I søvne skulle jeg egentlig ha drømt at jeg var under vann, ikke at store, gule, lodne baller begynte å vokse over alt og tok over hele jordoverflata.

Vekkerklokka skulle ikke ha ringt ti over fem, den skulle ikke ha ringt i det hele tatt. I ellevetida skulle jeg ha våknet av varmen og lyset fra sola, og brukt den neste halvtimen på å glippe med øynene ut mot verden og nynne med på High Hopes. Ikke før jeg var våken og uthvilt skulle jeg ha svingt bena ut på gulvet, strukket meg grundig som en katt og satt meg på kjøkkenbenken for å se på tevannet koke. Jeg skulle hatt tid til å lage agurksalat til frokost og bygge opp litt matlyst, i stedet for å ta med meg det første jeg fikk tak i og hoppet over alt som kunne kalles mat. En stor kopp hasselnøttkaffe med vaniljesoyamelk skulle ha vært med meg videre idet jeg leste igjennom et par av dagens aviser, et par kapitler av en god bok og noen tegneserier.

I to, halv tre-tida skulle jeg ha tatt på meg ytterklærne og spasert mot nærmeste butikk. Med god tid skulle jeg ha plukket ut den beste grapefrukten, de største potetene og lest innholdsfortegnelsen på absolutt alt. Jeg skulle ihvertfall ikke ha valget mellom å komme enda senere hjem og ikke ha noe annet å spise enn pommes frites og brød den dagen. På veien hjem skulle jeg ha plukket med meg et par pene blomster under påskuddet at den som ikke bruker mye penger på mat og andre ting har råd til sånt.

Vel tilbake skulle jeg ha satt meg ned med blekk, papir og PC og skrevet. Jeg skulle ha startet med å lese igjennom saker og ting, så skrevet ned idéer. Deretter skulle jeg vel ha fått plass til å skrive ganske mange gjennomtenkte ord, i stedet for å sitte på en buss og grue meg til å måtte gå ut i kulda.

I femtida skulle jeg ha laget mat mens jeg halvveis fulgte med på en serie og halvveis leste en serie. I bakgrunnen skulle David Gilmour, James Dean og Brian Molko sunget om ting som er og ting som skal være, og kanskje ting som har vært. Det gjorde de vel uansett, alt skal jo ikke forandres.

Noen skulle ha vært glade for at jeg lagde mat og malte den ene veggen i et snålt fraktalmønster. Rundt klokka seks skulle jeg ha satt meg ned for å virkelig skrive, og fått ned idéene jeg fikk før på dagen. Jeg skulle ikke ha vært for sliten til å ha hverken idéer eller overskudd. I halv ni-tida skulle vi ha satt oss ned for å se på en film eller to. Jeg skulle ikke ha måttet sjokkarbeide med ett eller annet, for deretter stupe inn i dusjen og deretter kollapse oppå sengeklærne.

Etter et par runder med tilfeldige snåle spill,rundt klokka elleve, skulle vi ha satt oss ned og snakket om verden, livet, døden, universet og alt som er i disse tingene. Jeg skulle ikke hatt noe som helst annet som ba om oppmerksomheten min akkurat da. Flere skulle ha stukket innom en tur, blitt med og kanskje gått videre.

Sakte men sikkert skulle jeg hatt tid til å slappe mer og mer av og roe meg ned. Akkurat i det rette øyeblikket skulle jeg ha krøllet meg sammen og sovnet, i påvente av at varmen nok en gang skulle vekke meg fra noe.

Bare vent. Det er det jeg gjør.

Invi rydder

Jeg kan ikke gjøre vann til vin, men den økologiske ekstra søte druejuicen som sto i kjøleskapet derimot….

En oppløftende melding:

Det er lov å la seg rive med av øyeblikket, men ikke strømmen.

Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg blir eldre eller ei.

En eller annen gang mens jeg var veldig liten, akkurat over grensa hvor man plutselig begynner å tenke bevisste tanker og snoke rundt i verdenen omkring seg, bestemte jeg meg for at det var dumt å ha fordommer mot andre bare på grunn av hvor gamle de var.

Oppigjennom årene har nok den holdninga hjulpet meg mye, i tillegg til at folk og dyr har hatt en tendens til å legge på et par-tre-fem år til min egentlige alder i sine antagelser. Om man oppfører seg som om det å bli tatt alvorlig og behandlet som en likeverdig er en selvfølge, er det mer sannsynlig at andre faktisk gjør akkurat det. Selvfølgelig har jeg møtt massevis av mennesker som har prøvd seg på å behandle meg som en liten drittunge, men de har blitt svart ved enten å bli motbevist eller behandlet som oldinger.

Omtrent da jeg nettopp hadde passert sju år begynte på noe som senere skulle bli en vane. Uten venner og forelder dro jeg av gårde til relativt tilfeldige steder. Det er massevis av sære, morsomme fritidstilbud for barn à la leirer og samlinger og fåglarna vet hva, og etterhvert hadde jeg vært innom de fleste. Så godt som alltid var jeg yngst, og endte selvfølgelig opp med å bli dratt rundt på av de eldste i området. Man lærer mye rart av sånt. Bror drepte sceneskrekken min da jeg var ti, ved å ganske elegant kaste meg ut på en scene foran et par tusen ukjente med en mikrofon i en hånd og en plysjkosegiraff i den andre, for eksempel. Tracy ga meg, i løpet seks lange netter da jeg var 11, en innføring i hvordan det er å være en sekstenåring med mer bakgrunnshistorie enn Star Trek og Star Wars til sammen. Mange mennesker har jeg aldri møtt igjen, noen har jeg funnet tilbake til – men det var ikke det som var poenget. Poenget er hvordan jeg ser på meg selv.

For å fortsette å bruke Tracy som eksempel, så var hun like gammel som jeg er nå da vi møttes. Hun behandlet meg som om jeg var en del av vennegjengen hennes.  Jeg husker hvor bevisst jeg var på ting, og hvor mye jeg satte pris på mennesker som henne. Hvorfor ser jeg nå ned på personen jeg var da? Eller, jeg vet ikke helt om det er det jeg gjør, men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg måtte en 11 år gammel versjon av meg selv, uten å vite det.

Ironisk nok anser jeg tiden like før jeg fylte 13 som en slags milesten.  Fra den våren og et halvt år utover festet jeg røttene mine dypere i grunnen og fant igjen en del gamle rester som det fortsatt var liv i, samtidig som jeg strakk meg utover mer enn jeg noen sinne hadde gjort før. Jeg var ikke noen bedreviter, akkurat, men jeg visste ting, og jeg var nesten litt for lite redd for å kaste meg ut i debatter.

Det var blant annet da jeg meldte meg inn i RU, for tre og et halvt år siden. Ingen mobiliserte meg, jeg bare meldte meg på sommerleiren helt av meg selv og dro dit. Nybakte trettenåringer som nettopp har kommet seg ut av barneskolen er ikke noe man ser vandrende rundt på Utøya helt alene. Tro meg, jeg leter etter dem hvert år. Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg har aldri deltatt på noen av de typiske ‘La oss lære opp de nye menneskene!’-greiene vi har i organisasjonen. Ikke noen sosialisme på 1, 2, 3; ingen grunnkurs i  marxisme; ikke noe bøllekurs. Det første jeg gjorde var å melde meg på et slags kurs hvor man skulle debattere hvordan et framtidig kommunistisk samfunn skulle bygges opp og nås. Kort sagt var jeg vel antagelig vis et lite mareritt uten kunnskap om partienes bakgrunn, men med en utspekulert tankegang og komplett mangel på kunnskap om hva man kunne og ikke kunne si.

De som tok meg imot da var minst like gamle som jeg er nå, og eldre. (Gjennomsnittsalderen i RU er vel 18, så vidt jeg vet.) Med noen få unntak har jeg altså hatt veldig lite å gjøre med mennesker som er yngre enn meg, og veldig lenge ble det ofte mer trøbbel jo yngre det andre mennesket var. Jeg irriterte meg over at ingen hadde tatt seg av dem på samme måte som jeg hatte blitt ordnet opp.

Jeg liker mennesker og jeg beundrer mange av dem, også flere av de som ikke blir sett på som veldig beundringsverdige. Spesielt alle aktive mennesker som gjør ting uten å tenke over dem eller tvile på gjennomtenkte beslutninger, som gjør det de vil selv om det involverer ting man vanligvis ikke gjør og som kan snakke om hva som helst. Mennesker som klarer å gå for noe, sette seg mål og bare sette igang med å danse på taket, skrive om bibelen til sakprosa eller få mange mennesker til å sambarbeide om noe. Mennesker som går bort til tilfeldige andre mennesker og snakker til dem fordi de vil bli kjent med dem, eller forteller mennesker de ikke kjenner at de tar feil om de påstår ett eller annet absurt. Mennesker som ikke har noe imot å sove i skapet, prøve å få hele togstasjonen til å late som om de er statister i en musikal eller late som om de er katter for en dag eller to. Mennesker som gjør alle disse tingene, og sprer kunnskapen de tilegner seg.

Det har aldri vært mange av dem, det skal jeg ikke påstå, men etterhvert begynte jeg å savne dem mer og mer. Både for min egen skyld, og fordi de rundt meg trengte en oppvåkning. Bror og de andre prøvde å hjelpe meg, og det klarte de også, men de er så langt unna, og de også er slitne. De fantastiske menneskene jeg beundret virket alle slitne, egentlig, selv om man ikke nødvendigvis merket det på hvordan de oppførte seg.

Litt etter litt gikk det opp en ting eller to for meg. Først og fremst ble jeg klar over at det var mitt ansvar å oppdra de som trengte et menneske, og med radical honesty allerede i bakhodet var det ikke noe problem for meg å kaste meg over tilfeldige mennesker. Det viste seg at selv de rundt omkring min egen alder og til og med året under ofte hadde veldig lite imot meg. Ikke det at jeg var redd for at de ikke skulle like meg, men om folk ikke vil ha noe med meg å gjøre så ser jeg ingen grunn til å tvinge dem. Siden jeg allerede hadde for vane å krølle meg opp på bordet, spise toast dyppet i te og synge høyt på offentlige plasser, kom det egentlig bare overraskende på meg da jeg fikk kommentarer som «Haha, dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli med på!» mens jeg gjorde helt dagligdagse ting sammen med nye mennesker. Jeg fortsatte som før og oppsøkte nye mennesker, var like glad i å høre på dem snakke hele natta og nikke og stille oppmuntrende spørsmål. Forskjellen var at jeg sakte men sikkert økte andelen mennesker jeg holdt oppe hele natta, og andelen tid jeg snakket selv.

«Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold.» Om én ting er sant blandt meg og de jeg har møtt, er det dette. Så langt som mulig, ofte litt for langt, har jeg holdt på dette. Man skal ikke holde på gamle venner om de ikke er venner lenger, det håper jeg at jeg har lært nå. Uansett – Jeg holdt fast på de gamle mens jeg kastet meg over nye mennesker. De gode, gamle, beundringsverdige menneskene.

Så, en dag, sa noen noe som fikk et par lamper til å skru seg på i hodet mitt. De anså meg som en av dem. Ja, jeg er av typen som aldri har hatt det som mål å komme seg inn i noen slags gruppe, men dette var annerledes. Jeg hadde ikke skaffet meg innpass, vi var en del av noe sammen. Ja, jeg er vant til å kunne ha det gøy og være en del av nesten hvilket som helst fellesskap, og kanskje var det ikke mye vi hadde til felles i forhold til hvor varierte vi er, men bare det er egentlig en ganske stor greie.

Noen ganger kjennes det som om jeg ikke blir eldre, som om ingenting har skjedd. Så begynner jeg å tenke igjen. Kanskje er jeg ikke eldre, kanskje har jeg ikke forandret meg, men jeg har blitt mer, jeg har vokst og blitt større.

Moralen her er vel denne:  Pass deg for de menneskene du liker, det er en stor sjanse for at de får deg til å gjøre noe med deg selv, uten at du vet det. Du blir ikke mindre ‘deg selv’, langt ifra. Ideen om rollemodeller er ikke død. Livet er litt som å pugge til en prøve, når du blir sliten, lei og kjenner at det begynner å bli for mye, så kanskje det er fordi du kan det. På tide å prøve nye grunner.

Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold. Hør på speiderne.

Matte

Jeg har matteprøve i morgen. Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å tenke på det jeg burde og pugge andregradsligninger og ulikheter til hjernen min friterer seg selv samtidig som jeg av en enda merkeligere grunn ikke kan slutte å tenke på… Matte.

Kanskje er det alle prøvene som har gjort meg hakket galere enn vanlig. Egentlig har jeg ikke nødvendigvis problemer med prøver, jeg pleier å kunne det jeg skal, med unntak av en eller annen idiotisk liten detalj. Frenetisk siste liten-pugging kan telle som en sosial aktivitet. Det er bare når det blir så mange av dem på en gang som bare norsk skole kan klare at ting krøller seg litt. Invi trenger fritid, mye fritid – ellers sier hjernen at det er på tide med time-out, og bestemmer seg for at det er på tide å bli syk. Skikkelig syk.

Matte er noe jeg veldig sjeldent har prøvd å lese til dagen før en prøve, men så er det også veldig lite jeg har gjort i matte før. Gjettelek ala «Hei, dette ligner på riktig svar» har fungert overraskende bra, og jeg har vel egentlig en historie med å gjøre andres oppgaver mer enn mine egne. Kanskje er det rett og slett sånn jeg lærer, det skulle ikke forundre meg. Nå, derimot, har jeg klart å være syk helt i starten av et kapittel (Ja, i selve kapittelet. Man kan se det i boka, sidene er blanke og varme.) og dermed har jeg klart å lære alle de avanserte greiene, men ikke de søte, små ‘sånn funker det!’-tingene.

Så, vi gjør oppgaver. Svaret blir riktig, det, men jeg blir ikke enig med hjernen om vi bruker riktig fremgangsmåte.
«Nei,» sier hjernen. «Andregradslikning, det er tingen. Alltid.»
«Jo da,» sier jeg. «Men det her kunne jo ha blitt gjort så utrolig mye lettere, og…»
«Invi,» sier hjernen. «Man kan ikke tegne smilende ansikter oppå fortegnslinjer.»
«Har jeg ikke bevis hvordan det fungerer?» sier jeg. «Med mindre det dumme smilet ikke når helt ned, selvfølgelig, men det ser man jo. Se, her er munnvikene!»
«Du, det der er nullpunkter.»
«Det her er tull, dette kan jeg uansett. To pluss to, derimot…»
Hjernen sukker. «Problemet ditt er visst bare reelt når det er for få faktorer, ekser og potenser.»
«Hold kjeft og lær meg hvordan jeg på magisk vis fant X her.»
«Invi, vennen, det tror jeg kanskje var broren din sin skyld.»

Matte i seg selv er en fin ting. Matematikk. Ordet skal egentlig forkortes «mate.». Matte er egentlig bare logikk, akkurat som filosofi, og de samme menneskene gjorde begge deler. Det er jo en fin tanke. Kanskje jeg blir litt (enda) mer filosofisk av å dele på bokstaver?

Kjære dere som spiller bloggbingo med bloggen min:

Her er neste punkt dere kan krysse av.

For de som ikke har nevneverdig lyst til å klikke, linken fører til en hel side uten annet innhold enn dette (Som egentlig er mer enn nok):

The Riddle of Epicurus
(Earliest known statement of the Problem of Evil)

If God is willing to prevent evil, but is not able to
Then He is not omnipotent.

If He is able, but not willing
Then He is malevolent.

If He is both able and willing
Then whence cometh evil?

If He is neither able nor willing
Then why call Him God?

Dette er altså den eldste skriften man kan finne som omhandler problemet «Men hvor i huleste heita kom ondskapen fra, om Gud er så god og alt det der?»

Bare fordi jeg er hyggelig i dag, og fordi ikke alle liker old modern english, skal jeg oversette:

Epicurus’ gåte
(Tidligste kjente stadfestelse av problemet ondskap)

Om Gud er villig til å forhindre ondskap, men ikke har evnen
Er han ikke allmektig

Om han har evnen, men ikke viljen
Er han mannevond

Om han har evnen og viljen
Hvor kommer da ondskapen fra?

Hvis han har hverken evnen eller viljen
Hvorfor kalle Ham Gud?