Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

11/12/2008

Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg blir eldre eller ei.

En eller annen gang mens jeg var veldig liten, akkurat over grensa hvor man plutselig begynner å tenke bevisste tanker og snoke rundt i verdenen omkring seg, bestemte jeg meg for at det var dumt å ha fordommer mot andre bare på grunn av hvor gamle de var.

Oppigjennom årene har nok den holdninga hjulpet meg mye, i tillegg til at folk og dyr har hatt en tendens til å legge på et par-tre-fem år til min egentlige alder i sine antagelser. Om man oppfører seg som om det å bli tatt alvorlig og behandlet som en likeverdig er en selvfølge, er det mer sannsynlig at andre faktisk gjør akkurat det. Selvfølgelig har jeg møtt massevis av mennesker som har prøvd seg på å behandle meg som en liten drittunge, men de har blitt svart ved enten å bli motbevist eller behandlet som oldinger.

Omtrent da jeg nettopp hadde passert sju år begynte på noe som senere skulle bli en vane. Uten venner og forelder dro jeg av gårde til relativt tilfeldige steder. Det er massevis av sære, morsomme fritidstilbud for barn à la leirer og samlinger og fåglarna vet hva, og etterhvert hadde jeg vært innom de fleste. Så godt som alltid var jeg yngst, og endte selvfølgelig opp med å bli dratt rundt på av de eldste i området. Man lærer mye rart av sånt. Bror drepte sceneskrekken min da jeg var ti, ved å ganske elegant kaste meg ut på en scene foran et par tusen ukjente med en mikrofon i en hånd og en plysjkosegiraff i den andre, for eksempel. Tracy ga meg, i løpet seks lange netter da jeg var 11, en innføring i hvordan det er å være en sekstenåring med mer bakgrunnshistorie enn Star Trek og Star Wars til sammen. Mange mennesker har jeg aldri møtt igjen, noen har jeg funnet tilbake til – men det var ikke det som var poenget. Poenget er hvordan jeg ser på meg selv.

For å fortsette å bruke Tracy som eksempel, så var hun like gammel som jeg er nå da vi møttes. Hun behandlet meg som om jeg var en del av vennegjengen hennes.  Jeg husker hvor bevisst jeg var på ting, og hvor mye jeg satte pris på mennesker som henne. Hvorfor ser jeg nå ned på personen jeg var da? Eller, jeg vet ikke helt om det er det jeg gjør, men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg måtte en 11 år gammel versjon av meg selv, uten å vite det.

Ironisk nok anser jeg tiden like før jeg fylte 13 som en slags milesten.  Fra den våren og et halvt år utover festet jeg røttene mine dypere i grunnen og fant igjen en del gamle rester som det fortsatt var liv i, samtidig som jeg strakk meg utover mer enn jeg noen sinne hadde gjort før. Jeg var ikke noen bedreviter, akkurat, men jeg visste ting, og jeg var nesten litt for lite redd for å kaste meg ut i debatter.

Det var blant annet da jeg meldte meg inn i RU, for tre og et halvt år siden. Ingen mobiliserte meg, jeg bare meldte meg på sommerleiren helt av meg selv og dro dit. Nybakte trettenåringer som nettopp har kommet seg ut av barneskolen er ikke noe man ser vandrende rundt på Utøya helt alene. Tro meg, jeg leter etter dem hvert år. Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg har aldri deltatt på noen av de typiske ‘La oss lære opp de nye menneskene!’-greiene vi har i organisasjonen. Ikke noen sosialisme på 1, 2, 3; ingen grunnkurs i  marxisme; ikke noe bøllekurs. Det første jeg gjorde var å melde meg på et slags kurs hvor man skulle debattere hvordan et framtidig kommunistisk samfunn skulle bygges opp og nås. Kort sagt var jeg vel antagelig vis et lite mareritt uten kunnskap om partienes bakgrunn, men med en utspekulert tankegang og komplett mangel på kunnskap om hva man kunne og ikke kunne si.

De som tok meg imot da var minst like gamle som jeg er nå, og eldre. (Gjennomsnittsalderen i RU er vel 18, så vidt jeg vet.) Med noen få unntak har jeg altså hatt veldig lite å gjøre med mennesker som er yngre enn meg, og veldig lenge ble det ofte mer trøbbel jo yngre det andre mennesket var. Jeg irriterte meg over at ingen hadde tatt seg av dem på samme måte som jeg hatte blitt ordnet opp.

Jeg liker mennesker og jeg beundrer mange av dem, også flere av de som ikke blir sett på som veldig beundringsverdige. Spesielt alle aktive mennesker som gjør ting uten å tenke over dem eller tvile på gjennomtenkte beslutninger, som gjør det de vil selv om det involverer ting man vanligvis ikke gjør og som kan snakke om hva som helst. Mennesker som klarer å gå for noe, sette seg mål og bare sette igang med å danse på taket, skrive om bibelen til sakprosa eller få mange mennesker til å sambarbeide om noe. Mennesker som går bort til tilfeldige andre mennesker og snakker til dem fordi de vil bli kjent med dem, eller forteller mennesker de ikke kjenner at de tar feil om de påstår ett eller annet absurt. Mennesker som ikke har noe imot å sove i skapet, prøve å få hele togstasjonen til å late som om de er statister i en musikal eller late som om de er katter for en dag eller to. Mennesker som gjør alle disse tingene, og sprer kunnskapen de tilegner seg.

Det har aldri vært mange av dem, det skal jeg ikke påstå, men etterhvert begynte jeg å savne dem mer og mer. Både for min egen skyld, og fordi de rundt meg trengte en oppvåkning. Bror og de andre prøvde å hjelpe meg, og det klarte de også, men de er så langt unna, og de også er slitne. De fantastiske menneskene jeg beundret virket alle slitne, egentlig, selv om man ikke nødvendigvis merket det på hvordan de oppførte seg.

Litt etter litt gikk det opp en ting eller to for meg. Først og fremst ble jeg klar over at det var mitt ansvar å oppdra de som trengte et menneske, og med radical honesty allerede i bakhodet var det ikke noe problem for meg å kaste meg over tilfeldige mennesker. Det viste seg at selv de rundt omkring min egen alder og til og med året under ofte hadde veldig lite imot meg. Ikke det at jeg var redd for at de ikke skulle like meg, men om folk ikke vil ha noe med meg å gjøre så ser jeg ingen grunn til å tvinge dem. Siden jeg allerede hadde for vane å krølle meg opp på bordet, spise toast dyppet i te og synge høyt på offentlige plasser, kom det egentlig bare overraskende på meg da jeg fikk kommentarer som «Haha, dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli med på!» mens jeg gjorde helt dagligdagse ting sammen med nye mennesker. Jeg fortsatte som før og oppsøkte nye mennesker, var like glad i å høre på dem snakke hele natta og nikke og stille oppmuntrende spørsmål. Forskjellen var at jeg sakte men sikkert økte andelen mennesker jeg holdt oppe hele natta, og andelen tid jeg snakket selv.

«Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold.» Om én ting er sant blandt meg og de jeg har møtt, er det dette. Så langt som mulig, ofte litt for langt, har jeg holdt på dette. Man skal ikke holde på gamle venner om de ikke er venner lenger, det håper jeg at jeg har lært nå. Uansett – Jeg holdt fast på de gamle mens jeg kastet meg over nye mennesker. De gode, gamle, beundringsverdige menneskene.

Så, en dag, sa noen noe som fikk et par lamper til å skru seg på i hodet mitt. De anså meg som en av dem. Ja, jeg er av typen som aldri har hatt det som mål å komme seg inn i noen slags gruppe, men dette var annerledes. Jeg hadde ikke skaffet meg innpass, vi var en del av noe sammen. Ja, jeg er vant til å kunne ha det gøy og være en del av nesten hvilket som helst fellesskap, og kanskje var det ikke mye vi hadde til felles i forhold til hvor varierte vi er, men bare det er egentlig en ganske stor greie.

Noen ganger kjennes det som om jeg ikke blir eldre, som om ingenting har skjedd. Så begynner jeg å tenke igjen. Kanskje er jeg ikke eldre, kanskje har jeg ikke forandret meg, men jeg har blitt mer, jeg har vokst og blitt større.

Moralen her er vel denne:  Pass deg for de menneskene du liker, det er en stor sjanse for at de får deg til å gjøre noe med deg selv, uten at du vet det. Du blir ikke mindre ‘deg selv’, langt ifra. Ideen om rollemodeller er ikke død. Livet er litt som å pugge til en prøve, når du blir sliten, lei og kjenner at det begynner å bli for mye, så kanskje det er fordi du kan det. På tide å prøve nye grunner.

Make new friends, but keep the old. One is silver, the other is gold. Hør på speiderne.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: