Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

17/03/2009

Oslo S / To setninger

Filed under: Mimring — Tags: , , , — Invi @ 22:19

[Denne hendelsen er et par år gammel, men like aktuell i år som de foregående]

Klokka er etter halv fire og før fem. Telefonen har akkurat tatt kvelden etter langvarig batterimisbruk. Det er fortsatt tid igjen før jeg skal noe sted da problemer banker på døra. De har stått der lenge, og jeg har sett på dem igjennom vinduet. Med paralgin forte og ingefær har jeg prvd å få de til å ta noen skritt unna, men det går opp for meg at det var til ingen nytte, og nå banker de med en sterk, hard neve. Før jeg vet ordet har det har de slått lufta ut av meg, og idet all energien min fokuseres på å trekke pusten, tar det meste av hjernen kvelden. Like før jeg forsvinner helt rekker jeg å tenke følgende:

«Oi, nå dør jeg, det hadde jeg ikke trodd.»

Nå har det seg sånn at jeg forteller denne historien, dermed må det jo være noe her som ikke stemmer.

Øynene mine sperrer seg selv opp på vidt gap før jeg rekker å tenke noe særlig. Følsomme som de er fra før av er det skarpe lyset ekstra irriterende, det trekker meg ut av dvalen som om jeg var en propp i et badekar. Alt jeg kan se er hvitt, blendende hvitt, og lyst. Så får jeg øye på et ansikt der oppe, det også er omkranset av noe hvitt, og noe svart. Det er ikke hår, det er et tøystykke av noe slag. Tannhjulene i hodet mitt tikker sakte på plass og ordet «nonne» dukker opp et sted innerst under hjernebarken. Deretter former setning nummer to seg.

«Katolikkene kan sikkert tilgi meg for å ha vært ateist, men hva med alle de andre?»

Ansiktet høyt der oppe er ikke bare ansikt, det er også en kropp, med en arm. Armen rekkes ut mot meg og jeg tar tak i den ,den trekker meg opp i stående stilling. Jeg ser meg rundt. Langs to vegger er en endeløs rekke dører. Jeg lurer på hvor de fører, og om jeg allerede har hilst på perleporten, da jeg oppdager at det faktisk står en god del håndvasker borte i et hjørne, med speil bak. Man må jo være ren før man kommer inn, resonnerer jeg, på et eller anne gebrokkent billedspråk inne i hodet. Jeg vasker meg møysommelig på hendene mens den ikke så veldig store damen holder meg i en oppreist stilling. Så stavrer vi av gårde. Alt blir litt borte for meg igjen, det er ikke så lett å fly eller gå eller hva det nå enn er jeg gjør. Deretter blir jeg plassert pent ned på ett eller annet, alt er tåkete og ansiktet forsvinner.

En lyd når igjennom til meg, og det er lyden av lungene mine som puster. Det går opp for meg at jeg faktisk må få de til å puste selv, fordi jeg har en knyttet rustningneve i magen. Noe inne i meg resonnerer at noe er feil, man skal ikke ha vondt i himmelen, derfor må jeg være i helvete – men det er da vel ikke nonner i helvete?

Kjære religiøse mennesker: Himmel og helvete er å finne i østbanehallen.

[Og kjære alle sammen: Ja, det er lov å le av denne historien, men det hadde vært hyggelig om dere ga meg en klem etterpå. Forresten motbeviser dette at alle blir religiøse når de er i ferd med å dø. Jeg måtte se håndfaste bevis først, og jeg ble kurert ganske fort igjen etter at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde dødd uansett.]

1 kommentar »

  1. *hugs*

    Kommentar av laughablelights — 18/03/2009 @ 14:30


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: