Mindfuck Tempestarii slår til igjen.

14/12/2008

Klokka er nesten fire.

Filed under: Uncategorized — Tags: , , — Invi @ 03:31

Klokka er fire, og jeg har vondt. Jeg har vondt.

Syk, ja. «Jeg er syk,» sier jeg. «Jeg var syk , jeg fikk ikke gjort noe akkurat da.»

«Jeg er syk, jeg kan ikke gjøre det her akkurat nå.»

Eventuelt bare «…»

Hjernen min funker ikke i lenger setninger enn dette.

Syk er et akkurat passe udefinert ord for en akkurat passe udefinert sykdom.

De finner ikke ut av hva det er. Ikke det at de har kjørt så mange forskjellige tester, men de har da sett etter. Sett etter og spurt. Sett etter og snakket. Sett etter og og pirket borti meg. Sett etter, holdt meg fast og sett etter. Blåmerkene varte bare i tre uker.

Gi det noen år, sier de. Vi vet ikke hva det er, sier de. De som ligner på deg, sier de, de som kan ha lignet bittelitt på deg – DE har blitt bedre når de har nærmet seg tredve.

Sånn kan du da ikke ha det, sier andre. Det går ikke an, sier de. Så gir de meg noe som ikke virker. Stakkars, sier de, sånn kan du ikke ha det, men vi kan ikke gjøre noe med det.

Jeg sitter på gulvet. Jeg sitter mye på gulvet. Det er stødig og fint, og jeg faller ikke. Jeg trenger ikke å tenke på å stå eller sitte så veldig oppreist.

Det er snart to år siden det tippet over kanten. Mange år før det var jeg på sykehuset for lignende ting, men jeg var bedre da. Syk, men bedre da.

Det er enda snarere to år siden, bror. Du skjønte det før meg, gjorde du ikke? Synd at forhåndsreglene dine ikke varte.

Smerter avler sinne. Sinne mot smertene, sinne mot meg selv som har dem, sinne mot alt som gjør den verre. Oppgitthet og frustrasjon er også sinne. Jeg skulle ønske det fantes en gud å klage til.

Jeg skal. Skole og hverdag og et liv og mennesker og fantastiske dager. Bare ikke akkurat nå, nå er jeg syk.

Det er ikke noe som heter ‘ikke syk akkurat nå’. Noen ganger, innimellom, blir det bedre. Oftere, utenfor, blir det verre.

Alt jeg elsker irriterer meg. Mest fordi jeg ikke orker det.

Framtida, sier menneskene. Framtida. I dag, sier jeg. Og det kommer en ‘i morgen’. Det er framtida akkurat nå. Framtida deres får dere beholde en stund.

Unnskyld, sier jeg. Jeg prøver, ihvertfall. Jeg sier mye rart. Smertene sier enda mer rart. Egentlig vil jeg at smertene skal si unnskyld.

Religion redder ingen fra døden, det er det ateisme som gjør.

Akkurat nå har jeg vondt. Det finnes ikke noe annet enn akkurat nå.

Jeg sier unnskyld fordi andre får vondt av meg.

Egentlig, på en vanlig dag, er det nå mindre enn en time til klokka ringer. Den spiller en sang. Så våkner jeg litt.

Jeg vil våkne nå, dumme marerittet.

En dag våkner jeg. Men da er det fordi jeg har besvimt.

Gode sider, ja. Jeg har blitt en enda bedre skuespiller.

Bror sitter i sofaen sin, langt unna. Han er på utsiden det jeg er på innsiden. Han er ditt og datt, han er mørk og lys, han har alle mulige former og fasonger og det er noe som renner av ham. Kanskje ikke av ham, men ut av ham. Det drypper.

Jeg puster. Det er bare da det gjør vondt. Jeg holder pusten. Det hjelper litt. Så må jeg puste igjen.

Gullfiskhukommelse, nei, det er Invi-hukommelse.

Jeg er redd. Ikke for smertene, de er der jo. De er ikke skumle. Jeg er redd for hva de fører til, hva de gjør med meg. Ikke med meg, kanskje, men heller med hva meg’et får gjort.

Jeg vil le. Jeg vil synge, danse, snakke, diskutere, uttrykke hva som helst på alle måter. Jeg vil erobre verden og ting generelt. Men alltid må det vente litt, for jeg kan ikke se igjennom sløret. Jeg har vondt.

Det hjelper å ha noen, om det er noen. Det er det ikke.  Mennesker kan gjøre så mangt, men jeg sier unnskyld for å bruke noen. Uten å føle at jeg har noe å gi. Kanskje har jeg det, men jeg vet med meg selv at det er så mye mer.

Jeg savner deg visst, men det får jo ikke du vite.

Om jeg blir som deg, blir noen andre som meg. Det visste ikke du, men det vet jeg.

Klokka er nesten halv fem. Kabal ble laget for å få mennesker til å sovne. Jeg har kortstokk i senga.

Kort natt i natt, skulle ha gjort mye i morgen. Eller? Sove lenge, ikke ha tid tid noe annet, ikke få sove neste natt.

Egentlig er det siste frist for å stå opp om en time.

Klokka er halv fem, og jeg har vondt. Det var hyggelig å dele en halvtime med dere. Takk. Unnskyld.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: