16. Desember – Dagens syv minutter… Eller elleve timer

Gah, tidsklemma...

Jeg har dårlig tid. Det er siste uka med skole før ferien, og jeg har dårlig tid.

Egentlig har jeg masse å skrive om, men jeg har ikke tid.

Les syv av disse, og se om du klarer å stoppe der.

15. Desember – Tid for fornyelse!

Tja, den er jo grønn og fin.

Det er ikke nødvendigvis lett å takle alle de døde tingene som har med vinteren å gjøre. Noen ganger er det veldig vanskelig å huske at det kommer noe nytt. Her er en liten liste fra commonplace-boka mi som hjalp forrige vinter, også kjent som de omvendte nyttårsforsettene:

1. I løpet av neste år kommer du til å møte noen du blir glad i på en eller annen måte, i år som alle andre år.
2. Synet ditt på framtida di kommer til å involvere nye ting på denne tida neste år.
3. Uansett hva du tror du kommer til å gjøre, uke for uke, så tar du feil.
4. Det finnes minst ett nytt sted der ute du aldri har vært før som du kommer til å få se for første gang.
5. Ett eller annet du vil bli kvitt kommer til å bli borte fra livet ditt.
6. Du kommer til å bli litt smartere, og det er minst én feil du har gjort for siste gang.
7. Minst én person kommer til å overraske deg så positivt at du kanskje aldri glemmer det.
8. Flere nye sanger kommer til å snike seg inn i hodet ditt og danse med hjernecellene dine.
9. Du kommer til å være skikkelig fornøyd med og stolt av deg selv flere ganger.
10. Noe du aldri trodde kom til å forandre seg kommer til å forandre seg.

Du har lov til å like søte, fine akustiske versjoner av punk rock sanger laget av ikke så alt for gamle band.

13/14 Desember – En overlevelsesguide for vinteren

Hjemmelaget placeholder - Nå begynner den nesten å bli litt fast innslag, merker jeg

Etter nattens innlegg kan det kanskje virke som om det er like smart å høre på meg om hvordan man skal komme seg elegant igjennom vinteren som det er å spørre FRP om hva man bør gjøre med all urettferdigheten i verden. Forskjellen er at jeg tross alt har kommet meg igjennom seksten vintre fra før, FRP har ikke løst ett eneste problem. Her er ihvertfall en liste over de tingene som funker bra for meg:

1. Omgi deg med massevis av farger. Det kan være hardt å ikke så mye som hilse på sola på lenge, og når svart, hvitt og litt blått er de eneste fargene man kan se blir det fort lett å bli deppa. Den enkleste måten å sørge for at man har noen fine, sterker farger å se på er å ha dem på seg. I år sverger jeg til røde plysjboots ( Dr. Martens, min hemmelige elsker), ceriserosa/lilla tweedkåpe, turkise votter og lue, lilla leggvarmere og blått skjerf. Ikke glem at det er plass til masse øyenskygge i den lille delen av ansiktet man ikke dekker med klær.
2. Mat er en fin ting. Man holder seg opptatt om man bruker massevis av tid på å lage snål, god mat, og dessuten er det hyggelig å invitere noen på middag. Om vinteren er det lov å legge på seg et par kilo under unnskyldningen ‘Men man er jo varmere sånn!’ og deretter kjøpe/lage nye klær, som også er en hyggelig greie. Fretex er et fint sted, spesielt om man kan teknikken med å bytte knapper og rive av skulderputer.
3. Skriv. Blogginnlegg, bøker, sanger, dikt, filmmanuskripter, radioshow, monologer, stand up, raptekster… Og lister. Lister er en fantastisk ting som alle burde skrive. Minst en gang i året bør alle sette seg ned og skrive en liste over 100 ting de elsker, 100 ting de kan og 100 ting de kunne tenke seg å gjøre, eller gjøre igjen. Det høres kanskje mye ut, men det er lettere enn de fleste tror. Om 100 virker for langt, prøv 42 i stedet.
4. Ta vare på kjæledyra dine, eller naboen sine. De er utrolig hyggelige, de gir deg ikke den trangen til å si ‘unnskyld’ for alt mulig og de har ofte ikke så mye imot vinteren. (Med mindre du snøbaser med katta til naboen, da kan det hende at de får noe imot DEG. Legevakta ler av deg om du møter opp med ansiktet fullt av kloremerker og det er så opplagt din egen skyld, men senere kan du jo påstå at arrene var fra en gang du møtte Wolverine.)
5. Hør på musikk. Ja, mange av oss gjør det over ti timer om dagen allerede, men ikke på DEN måten. an kan høre på musikk og man kan HØRE på musikk. Det er faktisk lov å sette seg ned med et hyggelig album og høre igjennom hele mens man drodler snåle sauer på et ark. (Ja, jeg hører på Animals akkurat nå.)
6. Gjør noe du ikke liker. Det kan jo hende at du ender opp med å like det, og om det ikke skjer så blir det ihvertfall morsommere å gjøre ting du liker senere. I tillegg er det jo mange ting man ikke liker å gjøre som man må gjøre uansett, og det er lov å være stolt om man får dem gjort.
7. Planlegg ett eller annet. Enten noe som skal skje senere på vinteren, så du har noe å se frem til som er en positiv del av kuldehelvetet, eller noe som skal skje når snøen og alle de våte greiene er borte igjen. Det hjelper å finne noe å se fram til.
8. Les. Les bøker du ikke trodde du kom til å lese, les bøker du ikke tror du kommer til å like, les bøker du elsker, les bøkene mine (bare spør), les ting som ikke er bøker. Bruk en kveld på å google snåle ting, som hvordan man skal lage noe som skremmer naboen eller hva man kan bruke relativitetsteorien til.
9. Bli kjent med nye mennesker. Ikke nødvendigvis de store, alvorlige bekjentskapene, men kanskje heller tilfeldige mennesker fra et forum eller chatterom du egentlig ikke har noe i å gjøre. Før du vet ordet av det har de uansett utviklet seg til de store, alvorlige bekjentskapene, men du rakk å være deg selv i starten.
10. Spill spill. Kabal, brettspill, rollespill, teite flash-spill, kule flash-spill, spill som egentlig ikke er spill… Det er gøy, uansett hva man sier.
11. Lær deg selv at det er en god ting å kaste bort litt tid, ikke noe man bør unngå. Tid finnes jo uansett ikke, og du får mer ut av det enn du tror.

Nå er det kanskje bare tre måneder til de første hintene på asfalt titter frem her og jeg har noe å gå på igjen. Det skal bli gøy med litt bakkekontakt.

11. Desember – Glem nyttårsforsettene, lev et helt ekstra liv i stedet!

Hjemmelaget placeholder - Jeg begynner egentlig å bli litt glad i den

Du trodde kanskje at det daglige distraheringsinnlegget var et forsøk på å hjelpe hyggelige mennesker igjennom desember uten nevneverdige skader? Jo da, men personen som skal hjelpes og distraheres mest er meg.

Noen ganger er det greit å rømme litt unna. Hvorfor ikke dra tilbake til åttitallet og leve et nytt liv?

Ikke bare er det gøy, det er også stappfullt av sånne søte, nostalgiske ting som jeg burde være for gammel til å huske. Blant annet har den noen fantastiske valg om du bestemmer deg for å kjøpe en PC, det billigste alternativet er kassettbasert, og det dyreste har hele 10 megabyte harddiskplass… (Og ja, du kan teknisk sett spille det på syv minutter, om du tar selvmord allerede som spedbarn.)

10. Desember – Good morning, Vietkong!

Mario Paint Composer - Lag noen sanger ved hjelp av snåle, velkjente og fine lyder.

Alt for enkelt til å lage noe annet enn barnesanger, sier du? Der tar du nok feil.

Utrolig mye morsomt har blitt laget i Mario Paint Composer. I stedet for å spamme verden med integrerte YouTube-linker og lange lister med anbefalinger, skal jeg heller holde kjeft og la deg finne ting selv.

9. Desember – Hallo, universet!

Hjemmelaget placeholder - minn meg på å lage noe bedre.

Hvert år, rundt vintersolverv og juletider, går jeg lenge uten å se lys. Sover man til middag så blir det gjerne sånn. Bror refererer til det som dvaleperioden min. På en måte har jeg hatt en minidvaleperiode nå den siste tiden, for selv om jeg har sett lys, har jeg ikke sett sola. Nei, jeg kan ikke huske sist gang. Sola har ikke stått opp før jeg er trygt inne mellom skolens mange vegger, og når jeg drar igjen er den dekket til av skyer og går ned før jeg er hjemme. Derfor var det en stor overraskelse å kunne se måne og stjerner da jeg gikk til bussholdeplassen i dag morges. Jeg anbefaler alle å ta en titt på stjernen neste gang de får tid, her er litt hjelp for å forstå hva det er man ser på:

En stor, grønn dame, altså. (Meaning of Life er forresten min yndlings-Pythonfilm.)

Siden dette innlegget var langt ifra sju minutter langt, og universets størrelse kan være både deprimerende og befriende, her er en liten oppmuntring:

Har noen lest The Meaning of Liff av Douglas Adams og John Lloyd, forresten? Hvis ikke, så er det på tide. Du finner den her. Snåle stedsnavn gjort om til ord som beskriver situasjoner, ting og følelser vi ikke har noen gode ord for.

Always look on the bright side of death!

8. Desember – Kake?

Hjemmelaget placeholder - minn meg på å lage noe bedre.

Dagens post har planer om å bevise at man kan bruke spill og PC-programmer til så mangt.

Jeg elsker The Endless Forest. Selv om jeg sikkert kunne overanalysert ganske mye akkurat nå, og kastet meg inn i en lang post om kultur og datamaskiner, har jeg bestemt meg for å kun si følgende:

Du er en hjort. Du er i en skog sammen med mange andre hjorter. Hjorter kan ikke snakke, men de kan gestikulere og lage en snål lyd. Hva gjør du?

Mens du laster ned den endeløse skogen, her er en coverversjon en venn av meg har gjort av ‘Winter Passing’.

7. Desember – Verden er større enn du tror!

Hjemmelaget placeholder - minn meg på å lage noe bedre.

En liten aha-opplevelse er alltids en god ting.

For de som allerede visste det, legg igjen en kommentar, så har jeg flere random facts på lager.

6. Desember – Får jeg noensinne bedre tid?

Hjemmelaget placeholder – minn meg på å lage noe bedre.

Nei, jeg har ikke tid nå. I morgen er det to bursdagsselskaper som kommer til å ha skylda for at jeg ikke kommer hjem før det er fem timer igjen til det er på tide å stå opp, og i dag må jeg lese samfunnsfagprøven på mandag.

Dagens innlegg er et dikt av Edgar Allan Poe. Nei, det inneholder ikke ordet ‘Nevermore’ – Som ravnen fra Discworld-serien sier, “I don’t do the n-word”.

A Dream Within a Dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?

Som om ikke det var nok, her er en tysk synthpop-versjon fra åttitallet:

Just because I can.

5. Desember – Thank goodness it’s Friday!

Nei, den er ikke bytta ut ennå.

Siden jeg ble nødt til å lide meg igjennom en skrivedag i nynorsk, blir nå alle andre nødt til å overleve at dagens kalenderentry er norskoppgaven min:

Medaljar

Den vesle guten rista laus på armar og bein, dei var fulle av mjølkesyre allereie. Kaffipausen var snart over, og foreldra hans var att på tribunen saman med veslesyster og ei halv pølse. Friidrettsdagen var ein del av skolen sin lange, rike historie, om man skulle tru på rektor. Kvart år måtte alle frå fjerdeklasse og heilt opp til dei eldste på skulen vera med. Jentene og gutane hadde kvart sitt opplegg på kvar sin dag. Det var fyrste gongen han var med, og det skulle seinare visa seg å bli den siste.

I tre heile veker hadde dei trena, heilt sia sommarferien. Kvar gymnastikktime hadde dei skunda seg ut til gymnastikklæraren, som trua med armhevingar og sit-ups til dei som kom sist sjølv om det var ti minuttar kvar til timen eigentleg starta. Jentene vart kvar inne, kor dei gjorde snåle greier til musikk. Gutane, på sin side, skulle byggje musklar og bli gode til å gjera den same tingen mange gonger over lengre tid. Kvar gymnastikktime hadde dei varma opp til det med stikkball, og kvar gong hadde den vesle guten vert den siste som vart valt.

“Det går så fint så, vennen,” sa tribunen. “Dette klarer du heilt fint, gå og ha det gøy no.” Tribunen hadde mora si stemme. Den vesle guten så opp på klassekameratane sine, som stod side om side på startlinja. Dei var jamgamle med han, men dei var større i kroppen, mykje større. Beina deira var lange og senete, men med solide og sterke musklar. Beina til den vesle guten var også senete, men dei var korte, tynne og kraftlause. Knea hans stakk ut midt på, alt for store i forhold til leggene. Fiskebollar utan kraft, tenkte han. Man blir det man et. Nå skulle dei lyfta ham oppover og bortover, meter for meter, fire rundar rundt stadion. Fire hundre meter for kvar runde, seksten hundre meter i alt.

Før på dagen hadde dei kasta ball, kule og spyd; dei hadde hoppa bortover, oppover og ut til sida; dei hadde spurta og jogga. For kvar konkurranse fekk man poeng etter kor høgt opp på resultatlista man kom. På slutten av dagen skulle dei rekne saman tala og se kven som vann. Dei tre på topp skulle få pokalar. De ti med flest poeng fekk ein kakegaffel i sølv kvar seg. Resten skulle få kvar sin medalje. Dei var seksti gutar i alt, frå fjerdeklasse og oppover. På starten av dagen hadde rektor heldt ein tale om skulen, om sport og om lagånd, samtidig som han fortelde om reglene og premiane. Den vesle guten hadde ikkje spurt far sin om kvifor rektor snakka om lagånd når det ikkje var nokon lag, når kvar gut kjempa for seg og sitt utan å tenkje på nokon andre. For ham hadde aldri lagånd hatt noko med ham å gjera uansett.

Startskotet gjorde vondt sjølv om han hadde munnen oppe da det smalt. Den vesle guten løp. Så godt han kunne prøvde han å fokusere på det framme seg, både dei resterande femten hundre og femti meterane og dei duvande ruggane og dei sparkane beina.
“Det går så fint, så,” hørte han. “Det går så fint, så.” Tribunen med familien var langt unna. Han sikta den inn, og løp i veg. Knea hans skalv kvar gong føtene trefte bakken, så han prøvde så godt han kunne å fly over den. Han klarte det ikkje. Tribunen passerte ham i motgåande retning. Ein halv runde til seinare hadde han ikkje lenger nokon klassekameratar å fokusere på, med mindre han snudde på hovudet.

Halvveges i løpet var han halvveges død, sånn kjendest det. Han hadde visst musklar i beina likevel, for han kunne kjenne kvar einaste ein. Dei skreik etter oksygen. Da dei ikkje fekk det svarte dei ved å danne meir mjølkesyre. Like rundt svingen igjen kunne han se tribunen, med veslesyster på faren sine skuldrer. Alt han hadde i hovudet var tanken om å komma fram til dei. Idet han passerte, vurderte han å stoppe. Dei andre hadde jo stoppa, men han kom seg ikkje unna.

Eigentleg er det ikkje noko raskare å jogge enn det er å gå, men det ser mykje meir sporty ut. Da han passerte målstreken nærmast krabba han. Foreldra kom løpande.
“Så flink du er, vesle guten min,” sa mora.
“Du er i ferd med å bli stor no,” sa faren.
“Bror er raud som brannbilen eg har heime på rommet mitt,” sa veslesystera.
“Så flink du er,” sa faren, til jenta.
“Kom, så går vi bort og drikker litt saft saman med lærarinna di,” sa mora.

Resultatlista vart hengt opp før prisutdelinga. Den vesle guten og familien hans gjekk bort til den etter at nokon av dei største fedrane hadde kjempa seg bort dit og ropt ut det namnet som stod øvst. Dei som stod nesten øvst. Diverse andre som var langt oppe, og som dei var stolte av.
“Mamma, se,” sa den vesle guten. “Eg kom på femtisjuande plass.”
“Så flink du er,” sa mora. “Kjempeflink, er du. Sjå her, her er medaljen din.”
“Skulle dei ikkje dele ut dei seinare?” spurte faren.
“Bare til dei førti øvste,” sa mora. “Kan skjønne ikkje alle har tid til å stå her resten av dagen. Det har jo ikkje me heller, me skal jo heim og feira!”

Nummer femtisju av seksti er ikkje nedst. Det var iallfall det han tenkte først. Så kom han på at ein av gutane i B-klassen nettopp hadde hatt kyssesjuke. Ein av gutane som var to år eldre mangla både ein fot og ein hand etter ei ulykke, og det var minst to gutar på skolen som sat i rullestol. Ein av dei fire hadde altså klart seg betre enn det han sjølv hadde.

Sigeren vart feira heime, saman med et par tanter, onklar og syskenborn. Medaljen vart plassert på veggen over peisen, saman med veslesystera sine ballettpremiar, som også var utan vidare utgreiing enn ‘Medalje for …’.

Oppgaven måtte ikke være mer enn tusen ord lang, så min var selvfølgelig 999. Man kan jo ikke gå over grenser, heller.

4. Desember – På tide å bli litt varm innvendig!

Dagens luke er hyggelig, varm og tar omtrent sju minutter.

Om det ikke skulle være helt opplag, så er det altså sju forskjellige endinger man kan få, pluss en ‘hemmelig’ en. Ta “bilder”, flytt rundt på ting og se hva som skjer!

3. Desember – Dagens ‘luke’

Lei av luker som ikke kan åpnes? Vel, dagens greie skjuler seg bak en stor, skummel lenke.

Grunnen til at den her er lovlig sen, er at jeg er syk i dag.

“It’s made out of meat” er en novelle av Terry Bisson. Den har blitt nominert til en håndfull av prestisjetunge priser men ingen av dem teller like mye som det faktum at noen gadd å spre den på internett. Til slutt la forfatteren den ut selv. Grunnen til at jeg legger ut akkurat denne historien er disse:

1. Det er Science Fiction. Det er meningsfylt. Det er enkelt og kort. Den kombinasjonen vil jeg se mer av.
2. Hele historien består kun av replikker, men den er ikke uengasjerende for det. Tvert om er det lettere å forestille seg hva som foregår.

Her er filmatiseringen, for de som er interesserte (Og ja, den er sju minutter lang.)

Sånn. Nå har jeg ihvertfall ikke avslørt noe.

2. Desember – Kalender!

Hjemmelaget placeholder - minn meg på å lage noe bedre.

Dagens ‘bli varm innvendig’-kalenderoppgave er litt risikosport, derfor kommer den med to alternativer.

1. Skaff deg en brukerkonto på QuestionSwap. Still et spørsmål, svar på spørsmålet du får tilbake. Repeter denne prosessen til du har fått svar på de første spørsmålene du sende ut. Ignorer tullingene, det tar ikke lang tid før du får et svar av noen det plager deg at du ikke kan snakke med med.

2. Gå til den anonyme beskjedserveren som ikke egentlig påstår at den er anonym. Legg ut en beskjed, les hva det nå enn var den forrige personen skrev der. Hvem vet, kanskje du snubler over noe noen andre som har vært innom her har skrevet?

Så har vi tatt en litt for brå avgjørelse igjen, da.

“Men Invi,” sier bror mens han renser tastaturet sitt med en boks full av luft og ting han forsikrer meg om at ikke dreper ozonlaget. “Du kan da ikke tro at du slipper unna så lett.”
“Hvorfor ikke?” spør jeg, mens jeg prøver å lese hva det er som står på t-skjorta hans.
“Det vet du godt.”
“Hva skal jeg gjøre NÅ da?” sukker jeg.
“Det handler om desember,” sier han. “Vinter og mangel på sol og sånt. Sånne norske greier.” Han gliser, men jeg vet han skulle ønske han var her.
“Jeg er trøtt, kan du gi meg en litt mer spesifikk oppgave?”
“Ja da,” sier bror, mens han prøver ut canned air som hårspray. “Lag en julekalender. Ikke en sånn gledesegtiljul-en, en litt mer… ‘Gjør jula og alt det der bedre NÅ!’-greie.”
“Vet du hva,” sier jeg. “Du skal slippe å tvinge meg.

Banner har jeg ikke tid til å lage ennå, jeg antar at ingen kommer til å hate meg for å ha en placeholder. Uansett – VELKOMMEN TIL FØRSTE DESEMBER!

Planen er da altså at jeg, hver dag, skal legge ut en ‘bli i godt humør fort’-greie.

Siden jeg har sykt dårlig tid og er minst like sliten som hestene fra Animal Farm, tenkte jeg at jeg skulle hjelpe de der ute til å motvirke at de havner i samme situasjon.

Åpne et tekstdokument eller skaff deg penn og papir. De neste sju minuttene er du opptatt og skal ikke okkuperes av omverdenen.

Billie og jeg pleide å gjøre det her for et par år siden, her er konseptet: Jeg gir deg en sang, du hører på den. I løpet av syv minutter, fra sekundet sangen starter, skal du skrive ned hva det enn er du tenker. Klarer du å få ut en historie er det flott. Skriver du dikt, er det flott. Skriver du sangtekst fordi jeg ga deg en dum sang uten tekst, er det flott. Klarer du ikke å få noe fra omverdenen ut av hodet, er det også flott, om du skriver det ned og passer på å ta med usaklige ting innimellom.

Er du klar?

START!

Sånn. Føler du deg litt bedre nå?